Innledning

Forskningen på det historiske fenomenet vi kjenner som hekseprosessene har vekket nysgjerrigheten både i Europa og USA, og i dag foreligger det en omfangsrik litteratur om temaet. Det er allikevel bare de siste 30 år at forskere fra ulikt ståsted har forsøkt å studere fenomenet i hele sin utstrekning. Frem til 1970-åra var ofte trolldom, hekser og hekseprosesser hengitt til fragment-ariske analyser gitt av folklorister, etnologer og amatør – historikere. Tilfeldige eksempler på heksebrenning var nærmest trukket frem i lokalhistorisk litteratur som grufulle tilfeller av overtro.

På 1970-tallet skjøt imidlertid hekseforskningen fart, ikke minst som følge av interessen for sosialhistorie, kvinnebevegelsen, og de metodene som ble brukt i antropologiske studier av fremmede kulturer. Blant feministiske forskere ble hekseprosessene brukt som et allment eksempel på det patriarkalske samfunn sin undertrykkelse av kvinnen. Hekseprosessene ble tolket som en spesifikk kvinnejakt som rettet seg mot kontroversielle og spesielt legekyndige kvinner. Heksene ble fremstilt som datidens «rødstrømper». Dette synet var nok mer preget av feministenes eget behov for å fremme sin sak enn historiske realiteter, og slike tolkninger betraktes i dag som en anakronisme. Den antropologiske retningen tok spesielt hensyn til hvordan generelle sosiale og økonomiske samfunnsforhold påvirket mellommenneskelige aggresjoner i lokalsamfunnet. Det ble også interessant å studere hvordan den eksisterende trolldomtro kunne påvirke oppkomsten og utbredelsen av fenomenet. Denne fremgangsmåten tolket gjerne hekseprosessene ut fra et funksjonsprinsipp, dvs. at prosessen oppsto som følge av bestemte konflikt-fylte hendelser.

Selv om flere hekseforskere i dag er av den mening at det er for enkelt å redusere et allmenneuropeisk fenomen som hekseprosesser til lokale konflikter og økonomiske nedgangsperioder, representerer den antropologiske retningen et tidsskille innenfor hekseforskningen. Den var utpreget empirisk, hvilket betyr at historikere begynte å granske systematisk, i den grad det var mulig, et mer helhetlig kildegrunnlag. Dermed fikk forskningen fram ny og detaljert kunnskap, og i 1970- og 80-årene ble det i flere europeiske land avdekket tidligere ukjente sider ved hekseprosessene. I Norge var det rettshistorikeren Hans Eyvind Næss som var pioner på fagfeltet da hans doktoravhandling ble utgitt 1982. Den empiriske interessen for hekseprosessene har gitt viktig viten om fenomenets tallmessig omfang og kronologi. Heksenes kjønn, alder og sosiale og økonomiske status ble gjenstand for analyse, samt at man gjorde undersøkelser på betydningen av tidens juridiske prosessføring og trolldomstro (både lærd og folkelig).

Til tross for at det eksisterer et stort internasjonalt forskningsmiljø på emnet, har den profesjonelle historiske interessen i Norge vært relativt beskjeden. Det er fortsatt slik at når hekseprosessene trekkes frem i ulike sammenhenger er emnet preget av romantisering, useriøse spekulasjoner og selvforsterkende mytedannelser. Selv i relativt moderne leksikon og oppslags-verk kan man finne påstander som ikke er samstemt med de vitenskapelige oppdaterte undersøkelsene om temaet.

I dette heftet kan du bl.a. lese om hvor mange trolldomsprosesser som kan dokumenteres i Nord-Norge, hvem som var heks, hva som var trolldom og hvorfor myndighetene gikk til det skritt å brenne folk for trolldomskriminalitet. Heftet tar også opp hvordan nytidens vitenskapelig elite kom til å filosofere seg fram til en djevellære så svart og intens at selv fanden kunne blitt smigret over de lærdes intellektuelle kapasitet. Selv om de vestlige hekse-prosessene tok slutt rundt år 1700, har fenomenet paralleller i nåtidens afrikanske land, og du kan lese om hekseri i dagens Kamerun. Det er altså en bred gjennom-gang av hekse-prosessene som tas opp i dette heftet, og hvorvidt den viten-skapelige historien om heksene ender godt, gjenstår for deg som leser å finne ut.


Ellen Alm
Hefteredaktør