Innledning

Mange oppfatter innvandring som en trussel mot norsk egenart og mener at antallet innvandrere til Norge må begrenses. Men Nord-Norge har ei lang fortid som flerkulturelt samfunn, uten at skillelinjene mellom de ulike folke-gruppene har blitt borte. Dessuten er ikke migrasjoner, eller folkevandringer, noe som er særegent for vår tid. Tvert imot; folkevandringer har funnet sted til alle tider, også til og fra vårt område, og alle har på sitt vis bidratt til å prege det vi i dag oppfatter som norsk. I dette heftet skal vi se nærmere på noen av de vandringene som har funnet sted til og fra vår landsdel så langt tilbake som de skriftlige kildene rekker.

Den første utvandringsbølgen vi har detaljerte skriftlige opplysninger om, gikk til Island på 800-tallet e.Kr., og blant de 425 kvinner og menn som omtales i Landnåmabok finner vi også mange nordlendinger. Alf Ragnar Nielssen redegjør i sin artikkel både for hvor i Nord-Norge de kom fra, hvorfor de dro ut, og hvor på Island de slo seg ned.

Senere framsto Nord-Norge som «det løfterike landet» som med sine rike ressurser trakk innflyttere til seg fra hele Nord-Europa. Tilflyttingen til de ulike delene av Nord-Norge har variert gjennom tidene, men her skriver Lars Ivar Hansen om tilflyttingen til fiske-værene i Finnmark på 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet. Denne strømmen av innvandrere hadde sin forutsetning i det storstilte salgsfisket i høy- og seinmiddelalderen, rettet mot det europeiske markedet.

Også for kvenene framsto Nord-Norge som løfterikt, og spesielt Nord-Troms og Finnmark har et stort innslag av inn-byggere med kvensk bakgrunn. Kvener er omtalt i skattelister allerede fra 1500-tallet, men på 1700-tallet skjøt inn-vandringa fart for alvor. Helge Guttormsen drøfter i sin artikkel når og hvorfor kvenene innvandret, og hvor i Nord-Norge de valgte å slå seg ned.

På 1800-tallet fant det sted en ny stor utvandringsbølge fra Nord-Norge – denne gangen til «mulighetenes land» – Amerika. Hvem var det som valgte å bryte opp? Hvordan ble amerikafeberen skildret fra ulike hold? Hvordan var transportmulighetene, og hvor stort var omfanget av utvandringen? Marianne Neerland Soleim beskriver særtrekkene ved den nordnorske emigrasjonen til Amerika.

Mens noen flyttet fra ett sted til et annet for å bli bofaste igjen så snart det lot seg gjøre, var flytting for andre selve livet. Slik var det for reindriftssamene i Torne lappmark, den nordligste av de svenske lappmarkene. Helt fram til slutten av 1800-tallet var deres livsform preget av høy dødelighet bland spedbarn og barselkvinner. Astri Andresen diskuterer hvordan de forholdt seg til den høye dødeligheten og hva familiene selv gjorde for å begrense den.
Flytteveiene har ikke bare gått ut av og inn i landsdelen. I løpet av de siste 50 år er nærmere tusen boplasser i Nord-Norge helt avfolket, og mange steder er preget av forgubbings- og uttynnings-prosesser. Jan Einar Reiersen tar i sin artikkel opp noen sentrale trekk ved både sentraliseringen og vedlikeholdet av bosettingen i utkantområder.

Heftet avrundes med en artikkel av Einar Niemi som tar utgangspunkt i en debatt om ulike ord og uttrykk som er i bruk i media og politikk der tema er minoriteter i Norge. Niemi hevder at de betegnelsene vi bruker om ulike folkegrupper ikke alltid er nøytrale, og at de kan gi uttrykk for verdiholdninger så vel som for politiske preferanser.

Innvandringen av døler til Nord-Norge er ikke omtalt i dette heftet; ei heller den innvandringen som har funnet sted til landsdelen etter 1945. Ottar nr. 171/1988 var imidlertid i sin helhet viet døla-innvandringen, og heftet er fremdeles tilgjengelig gjennom landets biblioteker. Sistnevnte tema – innvandringen til Nord-Norge etter 1945 – vil bli behandlet i et eget hefte i neste årgang.

Til slutt vil redaksjonen takke professor Einar Niemi ved Institutt for historie, Universitetet i Tromsø, for hans bidrag til planleggingen av dette heftet.


Inger Storli
Hefteredaktør