Innledning

Det arktiske naturmiljøet kjennetegnes ved store daglige og sesongmessige svingninger i de fysiske miljø-betingelsene. Skinnende sommerdager kan veksle med snøbyger og kuling, våryre fuglefjell, blomstrende tundra og brusende drivis avløses av polarnattens kulde, snødekt tundra og fjordene som fryser igjen. Disse ekstreme miljø-variasjonene gjør at de arktiske økosystemene har lavt artsmangfold og lav produktivitet. Selv om artene gjennom evolusjonen har utviklet helt spesielle tilpasningsmekanismer for å kunne overleve ved dette livets yttergrense, påvirkes artenes populasjonstørrelse og samspillet mellom artene sterkt av variasjonene i de fysiske miljøfaktorene.

De globale klimaendringene antas å gi størst virkning i polarområdene, med økt variasjon og intensitet i de fysiske miljøparametrene som temperatur, vind, nedbør og stråling. Flere resultater tyder på at den Arktiske havisen reduseres både i tykkelse og utbredelse. Samtidig faller det mer nedbør enn før, UV-strålingen øker som følge av at ozonlaget svekkes også i Arktis, og det blir flere og sterkere lavtrykk. Disse endringene er en stor utfordring for de arktiske økosystemene ved at de direkte påvirker organismenes overlevelse og kan endre den intrikate balansen mellom artene.

For å fremskaffe ny kunnskap om klimavariasjonene i våre polarområder og økosystemenes responser på disse endringene, startet Norges Forsknings-råd i 1996 opp et eget polarforsknings-program kalt «Arktisk Lys og Varme – ALV», med hovedvekt på tverrfaglige problemstillinger som kobler geofysiske og biologiske fag og miljøer. De siste prosjektene i programmet avsluttes våren 2002. Dette heftet av OTTAR er viet 6 (av 36) prosjekter fra ALV og gir eksempler på de store utfordringene som naturmiljøet i nord står overfor, de store variasjonene og endringene i de fysiske miljøbetingelsene og det kritiske samspillet mellom dyreliv og miljø i den arktiske naturen.

Den første artikkelen viser hvilke store endringer vi kan vente oss når det gjelder utbredelsen av havis i Arktis. Havisen er både en klimaindikator som representerer hele polbassenget og en viktig klimafaktor som påvirker det globale klimaet blant annet gjennom den viktige dypvannsdannelsen og gjennom energi-utveksling mellom atmosfære og hav. Havisen er også selve livsplatt-formen for isbjørnen, som er helt avhengig av drivisen for fangst av byttedyr, i all hovedsak forskjellige selarter. Den andre artikkelen i dette heftet tar for seg isbjørnens vandrings-mønster og arealbruk rundt Svalbard og i det nordlige Barentshavet , og diskuterer hvordan dette kan ha betydning for hvordan isbjørnen påvirkes av klimaendringene. Iskant-sonen i Barentshavet er også et høy-produktivt område for plankton-oppblomstring om våren der ferskt arktisk vann og næringsrikt atlanterhavsvann blandes. Den tredje artikkelen omhandler det unike samspillet mellom disse fysiske og biologiske prosessene som danner grunnlaget for hele den marine næringskjeden i Arktis, fra plankton til isbjørn. Den fjerde artikkelen beskriver de spesielle utfordringene som røya står overfor i de ekstreme og uforutsigbare ferskvannssystemene på Svalbard. Øresteinen røper hvilke livstrategier Svalbardrøya velger for å tilpasse seg de varierende miljøbetingelsene. Verdens nordligste bestand av steinkobbe, som finnes langs vestkysten av Spitsbergen, er ikke avhengig av drivis for kasting slik som de andre selartene. For denne selen utgjør drivisen en nordre grense for dens utbredelse. Disse dyrenes spesielle utfordringer og levesett omhandles i artikkel fem. Den siste artikkelen tar for seg den viktige rollen som snødekket spiller i det Arktiske naturmiljøet, både med hensyn til klima og leveområder. Endringer i snødekket har som havisen stor tilbakevirkende kraft i klimasystemet, og snødekkets egenskaper har stor betydning for de underliggende økosystemene på tundraen eller i vann.


Jon Børre Ørbæk (hefteredaktør) og Inger Hanssen-Bauer
For Programstyret i Arktisk
Lys og Varme