Innledning

Jeg har nå hatt gjess som forsknings-objekt i nesten ti år, og etter hvert er det mange som har stilt spørsmålet: «hva er det som er så spesielt med disse fuglene?» Samme spørsmål har jeg vel også stilt meg selv noen ganger og kommer hver gang til samme svar. Det er mange sider ved dette og jeg kan derfor ikke gi en enkel forklaring. For mange av oss som bor i Nord-Norge er de første plogene med kaklende gjess et kjærkomment vårtegn. De bærer med seg en fornemmelse av forventning fra sydligere breddegrader. Lenger sør i Europa representerer gjessene det motsatte, noe «arktisk» og villmarks-preget som ankommer om høsten. I noen land er de kanskje en siste rest av «villmark».

Alle gjess er arter med lang levetid som hovedsakelig lever i livslange parforhold (10–15 år). Omfattende individmerking av gjess i flere bestander de siste tiårene har gitt oss ny og fascinerende kunn-skap, fra detaljstudier av familieliv til prosesser på bestandsnivå. Gjess er på mange måter gode modellarter innen økologisk forskning og det er flere fordeler ved å studere dem. Ring-merkede individer er lette å registrere og observere i naturen, og de opptrer vanligvis i små eller store flokker slik at dataene kan analyseres på en vitenskapelig tilfredsstillende måte. Disse nordlige gjessene som tilbringer vinteren i tempererte områder i Europa, binder sammen nordlige og sørlige leveområder gjennom det årlige trekket. På mange måter kan en derfor si at miljøets tilstand og endringer i begge disse områdene gjenspeiles hos gåsa.

Dette var mitt utgangspunkt da jeg første gang dro til Ny-Ålesund på Svalbard som stipendiat i 1992 for å studere hvitkinngjess. Imidlertid gikk det ikke lenge før jeg også ble fascinert av selve fuglen. To måneder i nærkontakt med individmerkede gjess avdekket store forskjeller i personlighet. Ikke minst var det morsomt å gjenkjenne en del av de samme karaktertypene som også finnes blant oss mennesker…

De fleste europeiske gåsebestander har økt i antall de siste tiårene. Vern av vinterområder og hekkeplasser har bidratt til denne økningen, det samme har endrede landbruksformer og en intensivering av jordbruket. Økt mengde og bedre kvalitet på føden har bedret muligheten til å overleve vinteren og bidrar også til større suksess på hekkeplassen. Ulempen er at flere gjess bidrar til større press på dyrket mark. Gjessene utnyttet opprinnelig naturlige strandenger og mark, men disse krymper stadig i areal og blir holdt dårligere i hevd. Følgen er økt konflikt mellom beitende gjess og landbruket. I dag ser derfor mange bønder i Norge ikke lenger på gjessene som et godt vårtegn, men mer som starten på en sesong med avlingstap.

Dette Ottar er viet gjess i nord i sin helhet. De ulike kapitlene gjenspeiler noe av mangfoldet av forskningen om disse fuglene. Hvordan er gåsa sin rolle som modell for å løse ulike spørsmål? Hvilke forvaltningsmessige utfordringer har vi for gjess? Jeg håper imidlertid også at leserne vil oppdage og la seg fascinere av alle særegenheter og karakterer ved disse fuglene.


Ingunn M. Tombre
Hefteredaktør