Innledning

Mennesker på vandring er ikke noe nytt fenomen i vår landsdel. Ottar nr. 3/2001 belyser temaet gjennom en rekke artikler. Dette nummer av Ottar er en oppfølgning og vil ta for seg inn-vandringen til Nord-Norge etter 1945. Den kan deles inn i tre hovedstrømmer: arbeids-, flyktning- og familieinn-vandring som er en følge av de to førstnevnte.

Nylig uttalte stortingsrepresentant Carl I. Hagen til norsk presse at «vi må begynne å behandle asylstrømmen som om den var organisert kriminalitet». En noe opphetet innvandringsdebatt er ikke noe nytt. I 1898 omtalte et av de politiske parti de «fjernkulturelle» svenske innvandrerne på følgende måte: «Dei fører vondt med seg og breider vondt um seg». Heldigvis deler ikke alle disse oppfatninger, men særlig gjennom massemedia og debatter blir ofte slike ting fokusert. Et av mange eksempel er prostitusjonsdebatten og stigmati-seringen av de russiske kvinnene som kom til landsdelen etter Sovjetunionens sammenbrudd. I en ny forsknings-rapport sies det at tidligere var den russiske soldat fienden, men så ble det den russiske kvinne. Sjelden får vi høre hvilken ressurs disse utgjør og de mange og positive livskvaliteter de har tilført det norske samfunnet.

Noen stor og omfattende forskning om nyere innvandring til Nord-Norge foreligger ikke, men noen har likevel fattet interesse for temaet. Først ute i dette hefte er Hallvard Tjelmeland.
I fakta og tall beskriver han landsdelens innvandringshistorie etter 1945. Han tar for seg okkupasjonstidens krigsfanger og tvangsarbeidere, den kalde krigens flyktninger, arbeidsinnvandrerne og asylsøkerne fra ikke-vestlige land. Oppsiktsvekkende er at overvåknings-politiet frem til slutten av 1970-tallet holdt de finske innvandrerne i Troms og Finmark under oppsyn.

Våren 1945 befant det seg rundt 85 000 russiske krigsfanger i Norge. Disse var ikke innvandrere i tradisjonell forstand, men særlig i Nord-Norge kom disse nært inn på livet av folk. Marianne Neerland Soleim lar oss få et glimt av deres situasjon, hjemsendelsen og noen enkeltskjebner til de få som ble værende i landsdelen. Forfatteren slår også hull på myten om at alle etter hjemkomsten ble henrettet eller sendt til Stalins fangeleire.

Bjørn-Petter Finstad og Gerd Johanne Valen sier at mye fisk og lite folk er et særtrekk ved nordnorske kystsamfunn. Behovet for stadig mer arbeidskraft meldte seg ved etableringen av frossenfilet-industrien. Epoken med utenlands arbeidskraft startet med finske sesongarbeidere og seinere kom også asylsøkere fra ikke-vestlige land. Forfatterne konkluderer med at alle disse som kom fra «alle himmelstrøk» har vært en sterkt medvirkende forutsetning for opprettholdelse av mange nordnorske kystsamfunn.
Artiklene til Marjatta Norman og Hilde Skjerven Bersvendsen bør leses i sammenheng. Førstnevnte tar for seg finske innvandrere. De fleste kom som arbeidsemigranter til fiskeindustrien og som helsepersonell, men også i forbindelse med giftemål. Forfatteren gir en inngående skildring av hvordan disse har tilpasset seg det norske samfunn og samtidig forsøkt å vedlikeholde finsk eller en finsknorsk kultur. Hilde Skjerven Bersvendsen beskriver hvordan det gikk med tamilene som kom til fiskeindustrien i Vardø.
I motsetning til de finske innvandrerne kom de langveisfra, og kulturelt sto de fjernere fra lokalbefolkningen enn de finske innvandrerne. Tamilene tilpasset seg raskt arbeidssituasjonen, samtidig som de internt organiserte sin daglige tilværelse uten noen særlig deltakelse i den lokale kultur.

Asle Høgmo avslutter heftet med å se på de konsekvenser innvandringen fra den tredje verden har fått for nordmenn, det norske samfunn og innvandrerne. For innvandrerne har bytte av bosted vært et stort personlig og kulturelt prosjekt og samtidig har møte med disse vært en stor kulturell utfordring for oss nord-boere.

Redaksjonen vil takke FotoArkivet ved Tromsø Museum for bistand ved fremskaffelse av billed-materiale.

Johan Albert Kalstad
Hefteredaktør