Innledning

Vi er nesten alle samlere. Det er ikke den ting man ikke kan samle på, enten det nå er ørsmå insekter eller gamle hus. Hvem av oss har ikke samlet på frimerker eller rare steiner i sin barn-dom? Det er få hobbysamlere som ønsker at samlingen deres blir delt opp. De ser gjerne også at noen overtar samlingen etter seg, enten det nå er slekt, andre samlere eller profesjonelle samlere. Til sistnevnte hører museene hvis eksistensberettigelse nettopp er – samlinger. Dette «Ottar» er viet Tromsø Museum Universitetsmuseets samlinger, som er et resultat av mer enn 130 års iherdig innsats.

De første museene oppstod på 1500-tallet. De var rarietetskabinetter og et resultat av samleinteressen til konger, fyrster eller rike borgere. Siden de oftest var private, hadde folk flest sjelden adgang. Først fra 1800-tallet blir museer bygget som nasjonale og offentlige institusjoner for hele befolkningen, da helst i hovedsteder og større byer. Ønsket om et museum i Tromsø ble båret fram med god hjelp fra befolk-ningen i Nord-Norge. Derfor ble Tromsø Museum ved konstitueringen i 1872 grunnlagt som et museum med ansvar for den nordlige landsdel og tilstøtende arktiske strøk. Da museet ble inkorporert i Universitetet i Tromsø i 1976 ble det også et universitets-museum.

I løpet av de 130 årene som Tromsø Museum har eksistert har samlingene vokst til å omfatter mer enn 1 million gjenstander/objekter og ca. en halv million fotografier. Ansvaret for sam-lingene er fordelt på seks fagenheter: tre naturhistoriske (botanikk, geologi og zoologi) og tre kulturhistoriske (arkeologi, nyere kulturhistorie og samisk-etnografi).

I dette «Ottar» vil vi ikke bare formidle gode historier om enkelte gjenstander fra samlingene, men også belyse arbeidet med samlingene. Slikt arbeid krever ofte store ressurser, både økonomisk og personellmessig, men er likevel nesten usynlig for folk utenfor museet. Arbeidet med samlingene er av vesentlig betydning både for forskning og formidling.

Museets samlinger sett i historisk perspektiv er temaet for en innledende artikkel ved Elsebeth Thomsen og Dikka Storm. Når en gjenstand eller annet materiale ankommer museet kreves det eventuelt preparering og konservering før registrering. I dag blir alle infor-masjoner registrert i digitale databaser, noe som øker anvendeligheten til sam-lingene. Geir Arnesen forteller om det nasjonale dataregistreringsprosjekt «Museumsprosjektet», fra et botanisk ståsted. Museets samlinger vokser hele tiden, enten nå materialet kommer inn som gave, ved arv, bytte, kjøp eller innsamling. Den store gullklumpen i den geologiske samlingen er likevel en uvanlig tilvekst som beskrives av Per Bøe. Materiale fra samlingene lånes også ut til forskere og utstillinger over hele verden. Arne C. Nilssen forteller om museets største utlån, et blåhvalskjelett fra den zoologiske samlingen. Skjelettet er nå i Japan. Museet er både pålagt oppgaver av myndighetene og tar på seg ulike oppdrag. Dette gir ofte objekter som skal taes vare på for framtiden. Et eksempel på dette er ravperlene fra de arkeologiske utgravningene på Melkøya. Morten Ramstad skriver om disse og belyser derved både kulturminneloven og oppdragsforskningen. For å lage utstillinger trenges også gjenstander. Den kulturhistoriske kirkekunstut-stillingen rommer gjenstander som er helt unike i landssammenheng. En av disse er hodet til Johannes Døperen som omtales av Elsebeth Thomsen. Til slutt presenterer Ola Graff musikksamlingen ved hjelp av et forskningsprosjekt på den lokale positiv-produksjon på Helgeland.

For oss som jobber ved Tromsø Museum har ikke ordet «museums-gjenstand» noen negativ betydning. Samlingene gir oss et stort ansvar, mye arbeid og mange problemer, men vi forvalter og oppbevarer dem til beste for flest mulige i fremtiden. Deres potensiale innen forskning og formidling er stort.


Elsebeth Thomsen
Hefteredaktør