Innledning

For mange klinger det ikke riktig å om-tale begrepene jernbane og Nord-Norge sammen. Og rett skal være rett, tog og skinner er ikke det første man tenker på når man snakker om frakt og transport i denne delen av landet. Skjønt enkelte jernbaner kjenner man til, Ofotbanen har de fleste hørt om, den feiret 100 år i 2002 og langs denne har mer enn en milliard tonn jernmalm rullet mot isfri havn. Nordlandsbanen frem til Bodø er kjent, og Sulitjelma-banen huskes av mange. En del har også vært kjent med at det inntil nylig rullet malmtog i Kirkenes. Men så er det gjerne stopp. Og det er synd, for det har vært en rekke små jernbaner i Nord-Norge. Av forskjellige årsaker er mange av disse hensunket i historiens mørke slik at det i dag beklageligvis er lite av både skriftlige og muntlige kilder.

La oss se litt på jernbanens historie og omfang i landsdelen. Jernbanehistorien i nord starter så tidlig som i 1827. Dette året anla Altens Kobberverk en bremse-bane i Kåfjord, året etter bygget kobber-verket en skinnegang ned til havna. Det var den gang det 4. skinneanlegget i landet. Dette var før lokomotivene kom til landet, så trekkraften var enten hest eller kabel. Deretter varte det ca. 50 år før det neste anlegget, som var et jernbanespor ved Nikkelverket på Senja. Begge disse ble avviklet før år 1900.

Selv om jernbanene i dag er nærmest fraværende var det perioder da dette var et vanlig transportmiddel, både sør og nord i landet. I de første tiår av det 19. århundret var det få som løftet øyen-brynene når et selskap gikk i gang med å bygge jernbane. Dette var den mest aktive perioden hva gjelder nye anlegg i den nordlige landsdel. I 1915, da aktiviteten var på det største, var åtte jernbaneanlegg i drift. Deretter har det avtatt til det i dag kun er Ofotbanen og Nordlandsbanen igjen. Alt i alt har det vært over 20 jernbaneanlegg i Nord-Norge.

Jernbanene i nord ble anlagt hoved-sakelig i forbindelse med to typer anlegg, gruvedrift og moloutbygging. Banene var generelt korte og da de ikke skulle kobles på noe sentralt banenett, var det fritt frem å velge sporvidder. Nordnorske jernbaner kom dermed til å benytte 6 forskjellige sporvidder. Persontransport er i følge kildene et nokså ukjent fenomen, noe som kan forklares ved banenes lengde, og at de gikk i områder der det generelt bodde lite mennesker.

Flere av de nordnorske jernbanene var knyttet til gruveanlegg som gikk overende etter kort tid. Andre jernbane-anlegg var tidsbegrenset, for eksempel ble molobanene nedlagt så snart moloen var ferdigbygget. Enkelte steder gjorde imidlertid jernbanen tjeneste lenge. I Berlevåg var tog i gatene vanlig gjennom 50 år, i Ballangen kjørte malmtog omtrent like lenge, og i Kirkenes i 85 år.

Selv om jernbanene er borte i dag har de satt spor etter seg i språk og minner. På Bjarkøy snakker man fremdeles om «loket» og «jernbanen». I Bogen er «sporet» kjørevei for mange, og i Lonkanfjord omtales hovedstien til fjellet Møysalen mest som «lina». Om
du kommer til Vatnfjord på Austvågøy kan de fleste forklare deg veien til «Lastepladsen».

Det er hensikten med dette temaheftet å gi et innblikk i noen av de mange jernbaneanlegg som ble bygget nord i landet. Jernbanen ble i liten grad et vedvarende fenomen, mange steder ble de bare en interessant detalj i et lokal-miljøs historie. Det jobbes imidlertid med å ta vare på det som er av minner etter disse, og det ville være beklagelig om de forsvant helt. Denne utgaven av Ottar er et ledd i dette arbeidet.


Marcus M. Bull
hefteredaktør