Høsten 2003 oppnevnte rektor Arild Underdal ved UiO et utvalg som fikk i mandat å utrede mulighetene for å innføre økonomiske insentiver for forskningsformidling. Utvalget leverte sitt drøftingsnotat til rektor 20. januar 2004.
I begynnelsen av oktober 2003 startet utvalget sitt arbeid for å vurdere hvorvidt og eventuelt hvordan forskningsformidling bør belønnes økonomisk ved Universitetet i Oslo. I utredningen ”Forskning med tellekanter” – som danner grunnlaget for belønning av vitenskapelig produksjon – heter det at formidling må vurderes på egne premisser og at formidling av den grunn ikke er med i modellen.[1] Derfor var det behov for å se på forskningsformidling i et eget prosjekt, og det har vært utvalgets utgangspunkt. Utvalget fikk følgende mandat fra rektor:
Både myndighetene og universitetet selv legger nå om til budsjettmodeller som systematisk allokerer en del av midlene ut fra dokumenterte resultater innenfor utdanning og forskning. Utvalget bes vurdere (a) om UiO bør innføre en tilsvarende budsjettmodell også for formidlingsvirksomheten, (b) hvordan en slik modell eventuelt bør utformes, alternativt (c) hvilke andre tiltak som bør iverksettes for å sikre at formidlingsvirksomheten får den oppmerksomhet og de ressurser den ut fra universitetets formål bør ha. I vurderingen av tiltak bes utvalget ta hensyn til at det er betydelige forskjeller mellom ulike fag med hensyn til publikums og medias interesse for den kunnskap forskningen innenfor faget utvikler, og legge vekt på at tiltakene skal fremme ikke bare volum, men i minst like høy grad kvalitet. Utvalgets innstilling bør foreligge innen 01.12.2003.
Første møte i utvalget ble holdt 09.10.03, og det er til sammen holdt seks møter. Siden utvalget ikke begynte sitt arbeid før i oktober, ble det avtalt ny tidsramme for levering av innstillingen. Utvalgets sammensetning har vært:
Helge S. Kvanvig, professor, dr.theol., dekan TF (leder).
Lise
Kjølsrød, førsteamanuensis, dr.philos., Institutt for
sosiologi og samfunnsgeografi.
Nils Christophersen, professor, dr.philos.,
Institutt for informatikk, studiedekan MN.
Per Brodal, professor, dr.med.,
Anatomisk institutt, studiedekan MED.
Johannes W. Løvhaug,
cand.philol., redaktør for Apollon (sekretær).
Utvalget har først vurdert hvorvidt formidling bør belønnes etter en budsjettmodell ut fra den betydning formidling har for universitetet og de konsekvenser en slik budsjettmodell vil ha for den faglige virksomhet sett under ett. Dernest legges det fram forslag til en slik modell.
Utvalget leverer en delt innstilling. Flertallet foreslår en todelt modell. Det ene belønningssystemet har likheter med den modell som er under utprøving for vitenskapelige publikasjoner. Det andre belønningssystemet åpner for strategiske overveielser fra forskermiljøene over i hvilken grad formidling skal vies ekstra oppmerksomhet. Utvalgets mindretall mener det er mest hensiktsmessig bare å satse på denne siste typen belønningssystem.
I rektors mandat spørres det etter andre alternative tiltak som eventuelt kan settes i verk. Utvalget mener at det andre belønningssystemet – strategiske midler – peker på slike tiltak, men ikke som alternativ til en budsjettmodell. Det dreier seg om to ulike måter å bruke budsjettet på som både fokuserer på formidling som en sentral oppgave for den enkelte forsker og tar høyde for de ulikheter som vil være mellom forskermiljøene ut fra faglig særpreg, prioriteringer og etterspørsel fra samfunnet.
Utvalgets arbeid bygger på forutsetningen om at forskningsformidling er en sentral oppgave for universitetet. Forskningsformidling har i hele etterkrigstiden vært formelt etablert som universitetenes ”tredje” oppgave, ved siden av forskning og utdanning. Dette er i dag nedfelt i Universitets- og høgskolelovens § 2.4:
Institusjonene har ansvar for å formidle kunnskap om virksomheten og for å utbre forståelse for og anvendelse av vitenskapens metoder og resultater, både i offentlig forvaltning, kulturliv og næringsliv.
Videre er formidling etablert som en kjerneaktivitet i sentrale strategiske dokumenter for Universitetet i Oslo, som Langtidsplanen 2000-2004, informasjonsprosjektet ”Samspillet som angår oss alle” (1998)[2] og kommunikasjonsplattformen ”Visjon og verdier” (2002). Viktigst for utvalgets arbeid har imidlertid i denne sammenhengen vært utredningen ”En ny formidlingspolitikk” fra 1999. Utvalget bygger videre på dette arbeidet, og definisjonen av forskningsformidling som den gang ble gitt, har vært veiledende:
Med forskningsformidling menes at forskere formidler vitenskapelige resultater, arbeidsmåter og holdninger ut av et spesialisert forskningsfelt til personer utenfor feltet samt deltar i samfunnsdebatten med forskningsbasert argumentasjon.[3]
Uttrykket ”utenfor feltet” må her forstås som utenfor forskersamfunnet i det enkelte fag slik at en ikke ekskluderer skolerte og interesserte målgrupper, samt tverrfaglig dialog.
Da Kollegiet 25.01.00 behandlet ”En ny formidlingspolitikk”, ble det fattet følgende vedtak:
EN NY FORMIDLINGSPOLITIKK FOR UNIVERSITETET I OSLO
- Forskningsformidling skal i perioden 2000-2005 være en høyere prioritert oppgave enn tidligere ved UiO.
- Kollegiet vil understreke det ansvar som påhviler den faglige ledelsen på alle nivåer for å sørge for god fordeling av innsatsen mellom de tre lovpålagte hovedoppgaver for universitetet.
- Forskningsformidling må dokumenteres langt bedre enn nå. Det forutsettes at universitetsdirektøren legger til rette for at dokumentasjonsarbeidet ikke fører til vesentlig merarbeid for vitenskapelig eller administrativt personale.
- Ved utlysning av vitenskapelige stillinger skal det tas med en standardformulering. "I rangering av de kvalifiserte søkerne vil det bli lagt vekt på dokumentert forsknings-formidlingsvirksomhet." Kriteriet skal også tillegges betydning i forbindelse med søknader om stillingsopprykk.
- I fakultetenes arbeid med revisjon av doktorgradsopplæring legges det til rette for at doktorgradsstudentene tilbys trening i forskningsformidling. Det samme gjelder høyere grads studier.
Universitetet lever i et omfattende samspill med omverdenen på en lang rekke områder, og mange vitenskapelige ansatte er gode formidlere. Analyser av Universitetet i Oslos plass i mediene viser at institusjonen langt fra er det elfenbenstårnet mange synes å oppfatte oss som. Likevel virker det ikke som om utredningen ”En ny formidlingspolitikk” i praksis har gitt noe ekstra løft for formidlingsaktiviteten slik det var tenkt. Kollegiets vedtak i forbindelse med utredning var også av relativt beskjedent omfag i forhold til anbefalingene fra utvalget, og det er uklart i hvor stor grad vedtaket er fulgt opp.
Det eksisterer i dag noen stimuleringstiltak for forskningsformidling ved Universitetet i Oslo: Det deles ut en årlig formidlingspris på 250 000 kroner. I tillegg har Det historisk-filosofiske fakultet sin egen formidlingspris på 10 000 kroner. Deltakelse på kurser i mediehåndtering gir nå uttelling i form av vekttall for stipendiater på Det medisinske og Det historisk-filosofiske fakultet. Kollegiet vedtok 11. desember 2001 at ”kvalifikasjoner for utadrettet virksomhet (formidling)” skal tas med i vurderingen ved tilsetting eller opprykk i vitenskapelige stillinger. Det er uklart om dette vedtaket har ført til endret praksis ved tilsettinger/opprykk.
Nå er det oppstått en ny situasjon ved at produktivitet innen forskning og utdanning kommer til å gi direkte uttelling ved fordeling av økonomiske midler. For utdanning gjelder antallet studiepoeng og for forskning antallet publiserte vitenskapelige arbeider. Spørsmålet er da: Hva skjer med den ”tredje” oppgaven – formidling – i en situasjon hvor det etableres insentiver for de to første kjerneaktivitetene? Det er denne bekymringen som ligger til grunn for at utvalget er bedt om å vurdere en budsjettmodell som også gir uttelling for forskningsformidling. Fra Utdannings- og forskningsdepartementet er det i tillegg kommet klare signaler om å videreutvikle et resultatbasert finansieringssystem til også å omfatte formidling. I forbindelse med statsbudsjettet for 2004 heter det:
Departementet arbeider med å utvikle vidare den resultatbaserte delen av forskningskomponenten i finansieringssystemet for universitet og høgskolar. Denne bør i sterkare grad reindyrke den resultatorienterte profilen. For å ta omsyn til det formidlingsansvaret som òg er gjeve i universitets- og høgskolelova, vil departementet òg vurdere å utvikle ein eigen komponent for premiering av formidlingsresultat. Til saman vil dette gje eit finansieringssystem som gir ein kobling mellom budsjettutteljing og resultat for alle dei tre hovudformåla forskning, undervisning og formidling.[4]
For å undersøke om andre forskningsinstitusjoner arbeider med eller har etablert belønningssystemer for formidling, har utvalget vært i kontakt med 14 institusjoner i Norge og Norden for øvrig.[5] Ingen av de andre nordiske institusjonene har på sentralt hold etablert et slikt insentivsystem som blir diskutert i denne innstillingen. Mange av institusjonene har en formidlingspris som deles ut en eller flere ganger årlig. Enkelte steder kan formidling også virke meritterende ved lønnsfastsettelse eller tilsettinger. Flere av tilbakemeldingene var imidlertid preget av stor interesse for utvalgets arbeid, ikke minst fordi mange av institusjonene selv sysler med tanken om insentivsystemer for formidling. UiO synes i nordisk sammenheng å være først ute med seriøst å vurdere mulighetene for en budsjettmodell for forskningsformidling, og utvalget er derfor ikke kjent med erfaringer fra andre universiteter som UiO kan trekke veksler på. Utvalgets arbeid er derfor å betrakte som et nybrottsarbeid.
Utredningen ”Forskning med tellekanter” viser til fulle hvor vanskelig det er å lage gode belønningssystemer for vitenskapelig produksjon. Enklere er det ikke å etablere insentiver for formidlingsaktivitet. Utvalget sto derfor overfor en kompleks oppgave. I denne sammenhengen er det viktig å understreke at utvalgets arbeid er å anse som et forarbeid og et drøftingsnotat før et større utredningsarbeid eventuelt settes i gang.
Registrerings- og rapporteringssystemet Frida vil være nøkkelen i et praktisk arbeid med å fordele midler i henhold til en budsjettmodell for formidling. Utvalget foretok en gjennomgang av Frida og konkluderte med at systemet i dagens form er uegnet til å registrere formidlingsinnsatsen. Utvalget mener det er en forutsetning at det blir gjort en gjennomgripende opprydning i Frida-systemet dersom en budsjettmodell basert på registrert produksjon skal fungere. Frida må revideres både for å klargjøre skillet mellom forskning og formidling, men også mellom hva som gir økonomisk uttelling og det som ikke gjør det. Derfor bør Frida bygges opp etter tre hovedkategorier: 1) vitenskapelig produksjon, 2) forskningsformidling og 3) annen faglig virksomhet. Underkategoriene bør også arbeides videre med for å klargjøre hva som faller inn under de forskjellige benevnelsene og hva som gir uttelling over universitetets budsjetter.
Gjennomgangen av Frida klargjorde også noen problemstillinger og understreket hvor liten del av forskernes samlede aktiviteter som egentlig blir belønnet gjennom ”forskning med tellekanter”. I dag er det bare en håndfull av kategoriene i Frida under ”Forskningsresultater” som vil gi uttelling i henhold til vitenskapelig produksjon. Regnet etter underkategorier vil i dag bare rundt 13 prosent av de utfylte postene i Frida bli sentralt registrert for belønning. I volum vil nok den vitenskapelige produksjon ha en atskillig større prosentvis andel av det totale, faglige arbeid, men likevel vil også i dette regnestykket svært mye faglig arbeid falle utenfor. Dette er et dilemma ikke bare fordi store deler av Frida da kan betraktes som uaktuell, men fordi Frida synliggjør at store deler av det faglige arbeid ikke blir registrert for belønning. Faren er at kriteriene for vitenskapelig arbeid vil bli utvannet ved at for mye tillates registrert i postene for vitenskap.
I diskusjonen om hva som bør belønnes og hvordan, ble det særlig diskutert enkelte problemområder:
a) Læremidler: Er utvikling av læremidler i trykt eller elektronisk form å regne som forskningsformidling? Produksjon av læremidler faller utenfor definisjonen i ”Forskning med tellekanter”. Læremidler har også ofte som målgruppe et publikum utenfor utdanningsvirksomheten ved institusjonen. Utvalget innser at det er viktig å skille formidling fra utdanning, men er likevel kommet til at læremidler kan defineres som forskningsformidling under visse forutsetninger: Publikasjonene må basere seg på forfatternes eget forskningsfelt, og stoffet må være tilrettelagt og tilgjengelig for et publikum utenfor fagmiljøet. Det er også viktig å gi insentiver til å heve kvaliteten på produksjon av læremidler til bruk i skole og høyere utdanning. Et spesielt problem i forbindelse med debatten om læremidler er om produksjon av materiale publisert på universitetets egne kanaler bør regnes med. Pro-argumentet var at det for små fagmiljøer er vanskelig å få publisert gjennom etablerte forlagskanaler. Argumentet mot var at det dermed ville bli umulig å kvalitetssikre publikasjonene. Utvalget ble enige om at universitetsinterne kanaler kan regnes med, men dette forutsetter at det etableres et klart definert redaktøransvar med klare kriterier for utgivelsene og at dette kontrolleres sentralt.
b) Massemedier: Bør opptredener i massemediene belønnes eller er det umulig å skille allmenn deltakelse i samfunnsdebatten fra det som kan kalles ”forskningsbasert argumentasjon”? En undersøkelse av Aftenpostens kronikker fra januar 2002 og 22 måneder framover, viste at 85 av 652 kronikker var skrevet av vitenskapelige ansatte ved UiO. Av kronikkene med UiO-forfattere kan 68 etter utvalgets skjønnsmessige vurdering gis merkelappen ”forskningsbasert argumentasjon”. De øvrige er til dels relatert til faglige problemområder som universitets- eller forskningspolitikk, men ikke nødvendigvis bygd på forfatternes egen forskning. En rapport om mediedekningen av Universitetet i Oslo fra 2001 viser at institusjonen brukes som en kunnskapsbase og at universitetets ansatte i stor grad trekkes inn som eksperter og kommentatorer til samfunnsutviklingen. Forskere ved Universitetet i Oslo er både som intervjuobjekter, debattdeltakere og skribenter viktige innholdsleverandører i massemediene.[6] Konklusjonen er at massemediene er en viktig formidlingskanal og bør være med i et belønningssystem. Universitetet bør videre stimulere fagmiljøene til å samarbeide om strategier rettet mot massemediene. Dette er særskilt viktig i en tid hvor forskningsresultater hyppig brukes i den offentlige debatten og til å begrunne politiske vedtak. Universitetet bør legge til rette kursopplegg for journalister slik at massemediene i større grad blir i stand til å vurdere bærekraften i vitenskapelig argumentasjon.
c) Forskjellige utfordringer: Utvalget ser at utfordringene når det gjelder forskningsformidling er forskjellige fra miljø til miljø og fra fakultet til fakultet, og at et hundre prosent rettferdig system ikke er mulig å gjennomføre. Det er derfor viktig å etablere et system som til en viss grad tar høyde for ulikhetene, samtidig som systemet også må gjøre det mulig å innordne formidlingsaktiviteten i forhold til universitetets andre kjerneoppgaver.
d) Kvalitetssikring: Hvordan kan man kvalitetssikre det som skal belønnes, ikke minst dersom kategorier som egenrapporteres i Frida skal være med? Dette er et stort problem, siden det i mange tilfeller ikke finnes eksterne databaser som opplysningene i Frida kan sjekkes opp mot. Til en viss grad kan man, for eksempel når det gjelder populærvitenskapelige bøker, sjekke utgivelsene opp mot Bibsys, eller bidrag i mediene gjennom overvåkning. Egenrapportering bør imidlertid ikke brukes som grunnlag for overføringer av midler dersom man ikke kan kontrollere opplysningene i en eller annen forstand. Dette betyr derimot ikke at man må ha fullstendige databaser for å dobbeltsjekke. Muligheten for å foreta stikkprøver bør være tilstrekkelig.
Forskningsformidling er en kjerneoppgave for universitetet, og institusjonens legitimitet avhenger av om kunnskapen formidles til omverdenen. Det er viktig for samfunnsdebatten og samfunnets utvikling at forskere ved universitetet bidrar med kvalitetssikret kunnskap. Forskningen har rett og slett begrenset verdi dersom ikke dens resultater når et publikum utenfor institusjonen. Forskning og formidling hører derfor sammen, og begge deler bør belønnes. Universitetet i Oslo er dessuten nødt til å profilere seg i en situasjon med økende konkurranse mellom forsknings- og utdanningsinstitusjonene både nasjonalt og internasjonalt. Dette gjelder ikke minst i forhold til studentrekruttering.
Utvalgets enstemmige hovedkonklusjon er derfor at det er behov for et nytt belønningssystem for formidling. Spørsmålet er da hvilke virkemidler som er best egnet til å gi formidlingen den plass oppgaven bør ha i universitetets samlede virksomhet.
Å innføre et produktivitetsbasert belønningssystem for formidling innebærer usikkerhetsmomenter. Det er mulig at et slikt insentivsystem vil gi uheldige bivirkninger. Særlig gjelder dette faren for at formidlingsvirksomhet i for stor grad vil kunne dreie arbeidskraft og oppmerksomhet bort fra forskning og utdanning. Det er også usikkert om et produktivitetsorientert insentivsystem vil virke etter hensikten og faktisk gi et løft for forskningsformidlingen. I utvalget er det forskjellige vurderinger av hvor stor faren er for negative konsekvenser ved innføringen av ulike typer økonomiske insentiver for formidling og hva som er mest hensiktsmessig. Derfor er utvalget delt i sine anbefalinger.
Mindretallet ved Lise Kjølsrød går inn for å anbefale bruk av strategisk belønning (se pkt. 10b ”Strategisk belønning”) for å stimulere formidlingsaktiviteten. Hennes betenkeligheter ved å innføre belønning basert på registrering (pkt. 10a) er gitt i eget vedlegg. I tillegg legger Kjølsrød vekt på en strengere implementering av Kollegiets vedtak 25.01.00.
Utvalgets øvrige medlemmer mener det er behov for å prøve ut et bredere sett med virkemidler for å sikre at forskningsformidling blir en prioritert oppgave i tiden som kommer. Det er oppstått en ny situasjon ved at det blir innført en produktivitetsbasert budsjettmodell for utdanning og forskning. Svært mye av forskernes aktiviteter faller utenfor denne budsjettmodellen, og det er derfor stor fare for at formidling vil bli nedprioritert uten liknende budsjettmessige tiltak. De eksisterende stimuleringstiltakene er ikke tilstrekkelige, og problemet vil bli større nå som utdanning og forskning blir belønnet. Det er viktig at universitetet gir et signal om at forskningsformidling er en sentral aktivitet og gjør noe konkret med det. Det er også et klart signal om universitetet velger ikke å belønne formidling spesielt.
En produktivitetsbasert budsjettmodell for forskning og utdanning er kommet for å bli. Utvalgets flertall mener derfor at faren for nedprioritering av formidling er et større problem enn de potensielle skjevhetene en liknende budsjettmodell for formidling kan innebære i forhold til samlet aktivitet eller mellom fagmiljøer. Det er heller ikke gitt at økt formidlingsinnsats betyr mindre tid til forskning. En NIFU-undersøkelse fra 2001, viser at de aktive formidlerne også forsker mer enn gjennomsnittet av vitenskapelig ansatte.[7] Det er altså ikke nødvendigvis slik at formidling skjer på bekostning av forskningen, men at de to aktivitetene snarere kan virke gjensidig forsterkende.
Utvalgets flertall er av den oppfatning at det er behov for et differensiert opplegg med relativt sterke virkemidler. Ved å etablere et todelt system basert på belønning som følge av registrert produktivitet og tildeling av midler etter søknad, håper utvalgets flertall at flere hensyn blir ivaretatt. På den måten tar man høyde for at det er store forskjeller mellom fagmiljøene når det gjelder formidling. Det blir samtidig et system som vil stimulere kvantitet og kvalitet ved at både produktivitet og skjønnsmessige vurderinger ligger til grunn.
Hvis modellen bare bygger på ”strategisk belønning”, vil det kunne favorisere de miljøene som er sterkt eksponert for medienes interesse og som lett vil kunne dokumentere spesielt krevende formidlingssituasjoner. Uten en belønning basert på registrering av produktivitet er det også fare for at systemet ikke vil fungere som et insentiv for den enkelte forsker til å drive formidling. Et system som bare baserer seg på ”strategisk belønning” vil ikke i samme grad stimulere til at formidling blir en normal del av forskernes arbeidsfelt og heller ikke gi formidling det løftet som er nødvendig i forhold til universitetets målsettinger. Flertallet i utvalget går derfor inn for en todelt modell som vil gi forskningsformidlingen den tyngde denne aktiviteten fortjener. For flertallet er disse argumentene sentrale:
En belønning basert på registrering skal gi insentiver for fagmiljøene knyttet til den enkelte forskers formidlingsinnsats. Her er det ferdige produkter som ligger til grunn for tildeling av midler, og det er grunnenheten forskeren arbeider ved, som skal tilgodeses. Dette understreker at formidlingen er en del av forskningsprosessen og et viktig anliggende for fagmiljøets kontaktflate med samfunnet rundt. Tildeling av midler skjer som følge av:
Det som kommer inn under denne kategorien belønning, vektes i forhold til omfang fra Faktor 1 til 7, hvor 7 ganske enkelt er sju ganger Faktor 1. De kategoriene som tas i bruk, må samsvare med registreringen i en ny utgave av Frida.
En strategisk belønning skal gjøre det mulig for institutter, fakulteter og andre enheter å sette av ressurser dersom kunnskapen de representerer kommer spesielt i medienes søkelys. De strategiske midlene skal videre gjøre det mulig for enhetene å planlegge formidlingsaktivitet. Strategiene kan være avgrenset og rettet mot spesielle tiltak eller rettet mot et videre samfunnsfelt over lengre tidsrom. Her er det i mindre grad ferdige produkter, men prosesser og tiltak som belønnes. Tildeling av midler skjer etter:
Kategori 1: Søknad fra institutter/fakulteter/andre enheter i særlig krevende formidlingssituasjoner når kunnskap blir spesielt etterspurt av mediene. Søknaden må dokumenteres og kan utløse støtte til prosjekter eller frikjøp av lærere.
Kategori 2: Søknad fra institutter/fakulteter/andre enheter til spesielle formidlingstiltak.
Kategori 3: Søknad fra institutter/fakulteter/andre enheter som vil gjøre formidling til et strategisk satsingsområde over en lengre periode. De økonomiske midlene kan her overføres dels som insentiv og dels som belønning for dokumenterte resultater.
Utvalget mener det er viktig å prøve ut belønningssystemet i form av simuleringer. Det bør foretas beregninger på bakgrunn av realistisk registrering i konkrete fagmiljøer. På den måten vil man kunne se hvordan ulike former for formidlingsarbeid gir økonomisk uttelling i forhold til størrelsen på totalsummen man beregner ut fra. I utgangspunktet ser utvalget for seg at belønningssystemet bør simuleres ut fra en tenkt modell på 15 millioner kroner hvor 10 millioner fordeles som belønning basert på registrering og fem millioner er avsatt som strategisk belønning. En endelig modell bør prøves ut over en periode på tre år for så å evalueres.
Ansvaret for gjennomføring av dette systemet bør delegeres et utvalg bestående av fem personer, hvor to er ansatte i Sentraladministrasjonen og tre er vitenskapelige ansatte fra forskjellige fagmiljøer. Dette utvalget vil ha som oppgave å vurdere og gi tilsagn om strategiske midler, men også å foreta kontroll og godkjenning av den virksomheten som belønnes gjennom registrert produktivitet.
Universitetet i Oslo er blant de aller første som vurderer å innføre formidlingsaktivitet som ett blant flere tildelingskriterier i budsjettet og kan derfor ikke lære av andres erfaringer eller utredninger. Det er nødvendig å ta stilling til spørsmålet om dette er en god løsning eller ikke ut fra hvordan ordningen vil virke i praksis:
Tanken er at en premiering av formidling i den budsjettmessige tildelingen til institutter og sentere skal motivere de ansatte til å skrive flere populærvitenskapelige artikler og bøker og delta oftere med sin kompetanse i det offentlige ordskiftet enn de ellers ville ha gjort.
Det er verd å legge merke til at forlagenes royaltyordning har vist seg utilstrekkelig til å utløse høy populærvitenskapelig aktivitet. Selv om de færreste faglitterære publikasjoner gir store inntekter, kan royaltyordningen likevel oppfattes som et langt sterkere insentiv enn det aktuelle fordi inntekten går direkte til forfatteren.
Dersom en tildeling til grunnenhetene gjennom budsjettet skal ha troverdighet som insentiv på individnivå, må det på en eller annen måte konkretiseres som et gode for den enkelte. Bortsett fra å forsøke å påvirke holdninger, har miljøene i praksis tre muligheter til å inspirere sine folk til økt formidlingsinnsats ut over det de ellers ville gjort: De kan frita den ansatte for deler av undervisningsplikten, dempe forventningene til forskningsinnsats eller utbetale penger. Det mest aktuelle vil trolig være en avregning i tid.
En slik avregning kan få utilsiktede virkninger i enkelte miljøer. Blant annet ved Det juridiske fakultet og ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet er relativt mange vitenskapelig ansatte aktivt etterspurt av offentlig forvaltning, organisasjoner, mediene og annen virksomhet utenom universitetet. En premiering av eksternt rettede bidrag gjennom budsjettmodellen vil her løfte frem og synliggjøre en aktivitet som likevel finner sted. Ansatte som ønsker å frigjøre tid til slik virksomhet, får derved mer legitime grunner til å søke om fullt eller delvis frikjøp fra andre oppgaver. Siden nettopp disse miljøene ofte er presset av store undervisnings- og veiledningsoppgaver, vil det på kort sikt være rasjonelt for ledelsen å etterkomme slike søknader og kjøpe inn folk til undervisning. På lang sikt kan dette få kostnader i form av tapt forskningsinnsats og mindre forskningsbasert undervisning.
En måte å begrense slike bivirkninger på kan være å sette et tak på hvor mye formidlingsaktivitet miljøet kan få godskrevet for hver ansatt. Men denne løsningen er lite attraktiv, siden ledere da får mindre handlingsrom, mens kontrolloppgavene øker og det hele får preg av anstaltmakeri. Ulike former for formidling kan også vektes slik at tilskuddene blir svært små, men da vil hele poenget med premieringen lett bli borte.
Med andre ord, både der hvor det i utgangspunktet formidles lite og der hvor det formidles mye, kan det reises berettiget tvil om ordningen vil virke etter hensikten. Hvis insentivene ikke er effektive og hvis det i tillegg oppstår vesentlige bivirkninger i enkelte miljøer, synes det langt bedre å finne andre løsninger for å fremme formidlingsaktivitet ved Universitetet i Oslo enn ved å innføre ett nytt tildelingskriterium i budsjettmodellen.
I vitenskapelig publisering er det som kjent den kollegiale kontrollen (peer review) i mange ledd som skal sikre kvalitet. Redaktør- og forlagsansvar kommer i tillegg til denne grunnleggende institusjonen.
Når det gjelder populærvitenskapelige bidrag i bøker og tidsskrifter, er det langt mer variabelt hvilke vurderinger som blir gjort. Mens forlagene ofte tilfører lærebøker betydelige faglige ressurser, er det lang tradisjon for at debattinnlegg og bokomtaler, og tidvis hele artikler, får stå for forfatterens egen regning, så fremt bidraget er akseptabelt innenfor vanlige redaksjonelle retningslinjer.
Over tid vil alle belønningssystemer være gjenstand for oppfinnsomme tilpasninger. Premiering av formidlingsaktivitet gjennom budsjettmodellen er i så måte langt mer sårbar enn premiering av forskningsinnsats. Dersom det skulle bli en markant tilvekst av bidrag i offentligheten med lav kvalitet, vil det snarere kunne svekke enn styrke universitetets renommé.
Et særlig problem er knyttet til flertallets forslag om å gi uttelling for arbeider som er lagt ut på websider og trykket i interne rapportserier. Å innføre et internt redaktøransvar for den slags formidling er neppe tilstrekkelig til fullt ut å forhindre en insentivstruktur av type ”bukken og havresekken”.
”Forskning med tellekanter” premierer som kjent bare en mindre del av forskernes samlede aktiviteter, og det er ulikt hvor godt miljøene kommer ut av tildelingen. Det er et viktig spørsmål om de miljøer som ikke får så mye gjennom tellekantkriteriet, gjennomgående vil komme bedre ut hvis også formidling gir grunnlag for tildeling av midler?
Per i dag finnes det intet registeringssystem som gir en samlet oversikt over virksomheten ved universitetets ulike institutter og sentere. Det er derfor ikke mulig å beregne de økonomiske fordelingsvirkningene av alternative budsjettmodeller. Likevel er det visse holdepunkter for at de som vil få mye på grunnlag av dokumenterte resultater av forskning, også vil få mye på grunnlag av formidlingskriteriet. En NIFU-undersøkelse fra 2001, nevnt tidligere i innstillingen, viser nettopp samsvar mellom begge typer aktiviteter: De som forsker mye, er også de som formidler mye, de to aktivitetene synes å virke gjensidig forsterkende.
Intuitivt virker det mulig å fremme oppslutningen om tildeling på vitenskapelig grunnlag ved å gi uttelling også på grunnlag av formidling. En studie av faktiske fordelingsvirkninger kan komme til å vise at dette likevel ikke er vel fundert. Gevinsten som oppnås ved at nesten alle føler seg verdsatt på det ene eller det andre grunnlag, kan etter hvert bli borte i enkelte miljøers pengemangel.
All endring koster, spørsmålet er om gevinstene står i forhold til kostnadene. Siden mindretallet er i tvil om gevinstene i dette tilfellet, fremstår kostnadene som høye. Generelt binder dokumentasjonsarbeid, kontroll og evalueringer opp verdifull administrativ og faglig kompetanse som helst skulle vært brukt til forskning og undervisning og ikke til drift. Egenrapporterte ordninger med stikkprøver og sanksjoner ved avvik er dessuten potensielt konfliktskapende.
Formidling er en av universitetets selvfølgelige hovedoppgaver som skal tas alvorlig, både av hensyn til vårt ansvar og vår status i samfunnet. Utvalget er spurt om formidlingsvirksomhet som tildelingskriterium i budsjettmodellen er et egnet virkemiddel for å fremme denne oppgaven.
I den grad Universitetet i Oslo ønsker å gå videre med utredningen av dette spørsmålet, bør de mange gode intensjoner vike for fremkallingen av et realistisk bilde av konsekvensene for institusjonen på lang sikt, mer enn tre år. Det er ikke formålstjenlig å innføre en kostbar ordning som kanskje ikke virker etter hensikten.
Det er fortsatt mye å hente med relativt enkle virkemidler, blant annet ved å legge vekt på implementeringen av Kollegiets vedtak av 25. januar 2000. Ikke minst er avsetning av en større strategipott som kan brukes til formidlingsprosjekter, svært interessant. Tilgang til denne type midler på universitetet kan åpne for å utvikle effektive formidlingsformer som krever mer enn enkeltforskere og små miljøer kan klare alene.
Når det gjelder fordelingskriterier i budsjettmodellen, bør Universitetet i Oslo, etter mindretallets mening, konsentrere seg om den vanskelige oppgaven det er å få legitimert og innarbeidet tildeling på grunnlag av miljøenes forskningsinnsats.
Leder, Helge S. Kvanvig (sign.)
Lise Kjølsrød
(sign.)
Nils Christophersen (sign.)
Per Brodal (sign.)
Sekretær,
Johannes W. Løvhaug (sign.)
[1] ”Utvalget mener at formidling er et viktig produkt av forskning, men at slike produkter må vurderes på sine egne premisser og på annen måte enn vitenskapelig publisering. Vi mener at man ikke må blande kriteriene for god formidling og god forskning, de stiller ulike krav og må ikke forveksles. Formidling er derfor ikke med i modellen. Departementet har foreløpig heller ikke innført noen formidlingskomponent i sine budsjettmodeller. UiO må eventuelt utvikle egne insentivordninger for formidling.” Forskning med tellekanter, UiO (2003), s. 8.[]
2 Informasjonsprosjektet drøftet den interne og eksterne informasjonen, men valgte eksplisitt å ta ut forskningsformidling som del av utvalgets mandat. Dette fordi utvalget mente det var behov for å utrede forskningsformidling i et eget prosjekt, det som seinere ble utredningen ”En ny formidlingspolitikk”. Ikke desto mindre slås det også i Informasjonsprosjektets innstilling fast: ”Formidling har likevel stått sentralt i styringsgruppens drøftinger fordi den mer allment rettede forskningsformidling ikke kan sees uavhengig av universitetets profilering og kommunikasjon med den eksterne verden. Etter styringsgruppens oppfatning er god forskningsformidling den beste legitimering av grunnforskningens verdi og betydning for samfunnet.”[]
3 En ny formidlingspolitikk, Universitetet i Oslo (1999), s. 9.[]
4 St.prp. nr. 1 (2003-2004), Utdannings- og forskingsdepartementet, s. 115.[]
5 Utvalget har vært i kontakt med følgende institusjoner: Universitetene i Bergen, Tromsø, Lund, Uppsala, Stockholm, Göteborg, Umeå, København, Århus, Helsinki, samt NTNU, BI, Havforskningsinstituttet og Handelshøjskolen i København.[]
6 Universitetet i Oslos mediedekning, rapport fra Observer Norge AS (2001).[]
7 Kyvik, Svein: ”Aktive forskere formidler mest” i Forskningspolitikk nr. 4, 2001