SpørsmÅlene som forskere har stilt i forhold til avvikende seksuell orientering har vært de samme i 30 År. Tor Folgerø og Norman Anderssen ser annerledes pÅ det.

Hva forsker dere pÅ?

Tor: Jeg har skrevet om problemstillinger knyttet til lesbiske og homofile foreldre på hovedfag. Hvordan de utformer foreldreskapet sitt, hva de legger til grunn når de etablerer familie. Lesbiske mødre og homofile fedre utfordrer potensielt flere hegemoniske normer for familieliv. Lesbiske mødre og homofile fedre utfordrer både normen om «biologisk foreldreskap», normen om at et barn er et resultat av romantisk kjærlighet mellom to foreldre, og normen om at barnet sine to foreldre er mann og kvinne. I oppgaven diskuterte jeg hvilke meningskonstruksjoner og tolkingsrammer som organiserer informantene sine fortellinger om eget familieliv. I intervjuene fant jeg at de, til tross for annerledes måter å organisere familielivet, legger til grunn mye av det vi anser som tradisjonelle heteroseksuelle familieverdier. De er for eksempel opptatt av at barn skal ha rollemodeller av begge kjønn og at kunnskap om biologiske røtter er identitetsdannende.
I den offentlige debatten om adopsjonsrett for lesbiske og homofile har både tilhengere og motstandere hatt en felles forståelse av at det å bringe barn inn i en homoseksuell familiekonstellasjon bryter med tradisjonelle familienormer. Mens motstanderne ser offentlig anerkjennelse av homoseksuelle familiekonstellasjoner som et uttrykk for normoppløsing, handler adopsjonssaken for tilhengerne om å skape et tolerant og liberalt samfunn med rom for mangfold. Begge posisjonene har likevel en felles forståelse av at familiepraksisen til lesbiske og homofile foreldre representerer en «annerledeshet» som utfordrer tradisjonelle normer. Samtidig som disse familiene åpenbart demonstrerer andre måter å organisere familielivet på, er det også grunn til å stille spørsmål ved hvor radikal denne annerledesheten er: At lesber og homser velger å gifte seg og få barn trenger ikke å være uttrykk for en større frihet og en større åpenhet for mangfold. De rettighetene som har blitt oppnådd kan i dette lyset sees som en disiplinering til «normalitet» snarere enn en anerkjennelse av «annerledeshet». Effekten av å føre barn inn i en homoseksuell familiekontekst er ikke bare en utfordring av den heteroseksuelle kjernefamilien. Når lesbiske kvinner og homofile menn ønsker barn, reiser det også spørsmål om hva det innebærer å være «lesbisk» og «homofil».

Norman: Det jeg har jobbet med er å tematisere en forskningstradisjon i psykologi som ser på hvordan det går med de ungene som vokser opp med lesber og homser som foreldre. For 30 år siden var det en del psykologimiljøer som sammenlignet heteroseksuelle og homoseksuelle på typisk psykologiske utfall som personlighet, grad av trivsel og så videre. Resultatet av den forskningen var at man ikke fant forskjeller. Nå kan man si at nå er tiden kommet for å forske på barna deres. Selv er jeg skeptisk til denne forskningstradisjonen, fordi den tar utfallene for gitt. Et av de mest studerte utfallene er seksuell orientering. Det man lurer på er: blir unger med lesbiske og homofile foreldre homser og lesber selv? Blir flere av dem det? Den tradisjonen som sammenligner barn med homoseksuelle og heteroseksuelle foreldre spør seg om nettopp det. De spør om andre ting også, om de blir mobbet mer, og det er kanskje mer interessant. Det handler mye om barns kjønnsidentitet,. Hvis flere av de barna begynner å stille spørsmål ved sin kjønnsidentitet, så er det ikke gitt at det ville vært negativt. I hvert fall ikke for de homofile.

Tor: Henger teoriutviklingen litt igjen i fortiden? Man har jo stilt de samme spørsmålene i 30 år og stort sett har de konkludert med at det ikke er noe forskjell på den seksuelle orienteringen til barn av homofile og lesbiske foreldre i forhold til heterofile foreldre. Det handler litt om premissene for de spørsmålene som stilles. Man forventer å finne noen avvik i forhold til den heterofile befolkningen, som man ikke har klart å finne. Allikevel blir disse spørsmålene fortsatt stilt. Det forundrer meg.

Norman: Det ene er at man de siste fem, ti årene har mange flere lesber og homser som sier de vil ha barn. Da blir selve fenomenet mer synlig i offentligheten og det blir lettere for forskningsmiljøene å engasjere seg. Så er det også det at det forskningsmetodisk har vært veldig små utvalg. Nå har man anledning til å lage mer slagkraftige empiriske undersøkelser. Men vi burde heller konsentrere oss om de temaene Tor nevner og heller stille spørsmål om hva disse familiene representerer for noe nytt. For eksempel hvilke premisser selvfølelsen deres bygger på.

Tor: Jeg er skeptisk både til de undersøkelsene som hevder at lesbiske mødre skiller seg fra heteroseksuelle mødre og de undersøkelsene som hevder at de ikke skiller seg fra hverandre. Jeg tror ikke det lar seg gjøre en gang for alle å nå generalisert kunnskap om «lesbiske mødre». I stedet for å se hvordan informantene forholder seg til de konkurrerende diskursene som eksisterer om for eksempel barns kjønnsidentitetsutvikling, har enkelte tolket lesbiske mødres vektlegging av mannlige rollemodeller som noe som kleber ved deres «lesbiskhet». For at denne typen funn skal gi mening må man ta høyde for at informantene forholder seg strategisk i forhold til de hegemoniske normene for familieliv som eksisterer rundt dem.

Utfordrer homofile og lesbiske foreldre normalitetsbegrepet?

Tor: Potensielt, så utfordrer de homoseksuelle barnefamiliekonstellasjonene normalitetsbegrepet. Ved å ta til motmæle mot det som blir oppfattet som «naturlig», tvinger disse familiene oss til å stille spørsmål ved den selvsagte koblingen mellom reproduksjon og det heteroseksuelle monogamiet. Uavhengig av deres egne intensjoner og selvforståelser stiller disse familiene spørsmål ved grunnleggende forestillinger og normer omkring kjønn, seksualitet og reproduksjon. Samtidig har kampen for adopsjonsretter vært en følsom politisk sak som det har vært viktig å vinne fram med. Forestillingene om at en mann og en kvinne, og helst barnets biologiske foreldre, er avgjørende for personlighetsutviklingen til et barn, er svært sterkt tilstede i den norske debatten. Disse forestillingene er veletablert «common sense», og mange oppfatter dette som forutsetningen for en «normal» personlighetsutvikling hos et barn.

Norman: For å føre dette videre over i kjønnsteoretisk retning, så ligger det en del interessant i det Tor sier. Det bygger på en forståelse av at menn og kvinner grunnleggende sett er forskjellige, og at det derfor er viktig at gutter og jenter vokser opp og kommer til å erkjenne hvilket kjønn de tilhører slik at de ter seg deretter. Innenfor våre fag har det foregått en del teoretisering de siste 10-20 årene som setter spørsmålstegn ved om de kjønnsforskjellene vi opererer med er så sikre eller stabile. Hvis man er villige til å ta det spørsmålet seriøst så kan det åpne seg helt nye verdener. Såkalt queer-theory tar opp dette.

Kan du utdype dette?

Tor: Queer-theory er kritisk til at vi på dette området er diktert av naturen, for å si det enkelt. Det er mange retninger innenfor queerforskningen, men en fellesnevner er interessen for hvordan heteroseksualiteten gjøres til norm i samfunnet og ambisjonen om å dekonstruere «naturligheten» i grunnleggende begreper og kategorier.

Norman: Det ligger et ønske om å destabilisere kjønnskategoriene.

Tor: I offentligheten i Norge blir kjønn referert til som en biologisk kategori, at vi er naturlig disponert til å agere på en viss måte på bakgrunn av hvilket kjønn vi representerer. Queer-theory ser på kjønn og seksualitet som kulturelle kategorier.

Norman: Både Tor og jeg er enige om at det handler om kulturelle forhold og ikke nødvendigvis biologi, eller forklart på en annen måte: at biologien blir gjenstand for kulturelle fortolkninger av stor betydning.

Tor: I vår kultur ser det ut til å eksistere et krav om at det skal vere bestemte samsvar mellom kroppslig kjønn, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Personer som overskrider disse grensene, enten de kjenner seg «født i feil kropp» eller på andre måter uttrykker kjønnsmessig ambivalens, utfordrer sentrale kulturelle mønster, og mange opplever sin egen situasjon som svært problematisk. Med utgangspunkt i transseksuelle sine livshistorier søker prosjektet å granske hvordan sammenhengene mellom kropp, kjønn og seksualitet blir forstått av norske transseksuelle og hvordan transformasjonen fra ett kjønn til et annet blir håndtert kulturelt.

Det snakkes mye oM norm-overskriding, men kan vi si at atferden til seksuelle minoriteter utgjør et tabu? Er det tabu Å ha en avvikende seksuell orientering?

Norman: Hvis noe er skikkelig tabuisert så snakker man vel om noe man ikke orker å tenke på en gang.

Tor: Med det voldsomme fokuset som er på seksualitet i media og i offentligheten i dag så tror jeg et av de største tabuene er å ikke ha en seksualitet. Å være et seksuelt aktivt vesen er den viktigste måten man kan uttrykke normalitet på. Å leve singel og ikke ønske å gå ut av singellivet, tror jeg er et kulturelt tabu i dag. Jamfør debatten som går om fysisk funksjonshemmede skal ha krav på å ha sex. Det blir oppfattet som en menneskerett å ha en seksualitet og å praktisere denne. Det å ikke være seksuelt aktiv blir følgelig en svekkelse av menneskeverdet.

Norman: Det er vanlig i Norge i dag at holdningene og oppfatningene om kjønn og seksualitet fremstår som biologisk styrt i mye større grad enn i forhold til andre fenomener som for eksempel rasisme. Her ligger det en del utfordringer og nye spennende innfallsvinkler å ta tak i.