EGENTLIG KAN VI SI AT MUSIKK ER LYD SATT I SYSTEM. PUNKTUM. MEN DET ER OGSÅ MYE, MYE MER. MEDIEVITER KJARTAN AASEBØ OG GRIEGAKADEMISTUDENT MATIAS MONSEN SAMTALER OM KLUBBMUSIKK, POPULÆRMUSIKK OG KLASSISK MUSIKK.

KJARTAN: Oppgaven jeg har skrevet heter "Eksplosive uttrykk - en diskusjon om populærmusikk som kulturuttrykk." Jeg tar utgangspunkt i møtet mellom klubbmusikk og populærmusikk med hovedvekt på første halvdel av 90-tallet og forsøker å sette det inn i en kulturhistorisk ramme. Jeg har to cases, det ene er Massive Attacks "Bluelines" og Goldies "Timeless" og ser på det kommunika! tive forholdet mellom musikk og det visuelle uttrykket - altså utformingen av cd-ene.

MATIAS: Jeg går fjerde året på Griegakademiet med cello som hoved! disiplin. I løpet av de fire årene har vi også teoriundervisning, hovedsaklig undervisning i komposisjon, hørelære og musikkhistorie. Men det jeg har peilet meg mest inn på de siste årene er populærmusikk. Jeg synes det er like interessant som å drive med klassisk musikk.

HVORFOR DET?

MATIAS: Det blir noe helt annet. I rockemusikken lager og øver jeg inn musikk, mens i den klassiske musikken må vi terpe på noe veldig mange har gjort før. Når du spiller klassisk musikk er du en håndverker.

HVA SKJEDDE MED POPULÆR- MUSIKKEN PÅ 90-TALLET?

KJARTAN: Klubbmusikk er ikke noe nytt, men klubbmusikken som institusjon har vært mer slik at man har satt likhets tegn mellom klubbkultur og subkultur. På begynnelsen av 90-tallet skjedde det en sterkere interaksjon mellom populærmusikk, klubbkultur og klubbmusikk. Tidligere regnet man disse i større grad som adskilt, den kommersielle populærmusikken hadde en annen posisjon enn klubbmusikken som har levd sitt eget liv. Denne interaksjonen mellom miljøene blir tydeligere tidlig på 90!tallet, mye på grunn av at man etter hvert har et så stort mangfold av formidlingskanaler som gjør at et begrep som subkultur blir mer og mer ubrukelig. Endringen medførte blant annet at dj`en og produsenten ble stjerner. Det har skjedd en demokratiseringsprosess hvor du kan sitte hjemme og lage musikk, du trenger ikke til! gang på et studio for å lage musikk.

OK, DET HAR BLITT EN STØRRE INTERAKSJON PÅ POPULÆR- MUSIKK- OG KLUBBFELTET. MEN ER DET FORTSATT ET GANSKE STRENGT SKILLE MELLOM DE KLASSISKE DISIPLINENE OG POPULÆRMUSIKK?

MATIAS: Det har endret seg, det må man vel kunne si.

KJARTAN: Det at du går over til også å spille i rockeband illustrerer jo det at det er lettere å overskride høy- og lavkultur-barrierene nå enn det var før. Skillet er ikke så tydelig lenger.

MATIAS: Man merker jo denne stilblandingen som skjer. Vi har Jaga Jazzist, for eksempel, og rockeband som har med mange klassiske musikere. Det handler jo litt om at de som utdanner seg til å bli musikere ved å kun spille klassisk musikk får ett bein å stå på. Man ser seg om etter å kunne andre ting.

KAN VI SI AT DET EKSISTERER ET HIERARKI FORTSATT, MED KLASSISK MUSIKK PÅ TOPPEN?

KJARTAN: Et rigid skille mellom kunst og populærkultur er problematisk. En tendens ved samplingestetikken de siste 15 årene, er at man kan stjele fra høykulturen og lavkulturen og mikse det sammen. Men selvfølgelig er det fortsatt et skille hos mange, der fin kulturen står høyere enn populærkulturen, men skillet er ikke så rigid. Det som kanskje er mer interessant er at det er skiller innenfor populærkulturen igjen, at det finnes et hi! erarki innenfor de ulike undersjangerne, som hiphop, jungle, drum'n bass. Det er kanskje likeså interessant som å låse seg fast i dikoto! mien finkultur:populærkultur.

MATIAS: Opera, for eksempel - det er jo italiensk overklassemusikk. Det henger jo litt igjen, man må liksom være fin i tøyet når man skal i operaen.

KJARTAN: Jo da, absolutt. Men klassisk musikk brukes også i populærmusikalske sammenhenger. Elvis Costello samarbeider med Brodsky Quartet og Björk samarbeider med symfoniorkestre. Det fører til en sjangeroverskriding som er interessant.

KAN VI SI AT DET HÅNDVERKSMESSIGE FORTSATT ER VIKTIG SOM KRITERIUM FOR OM MUSIKK ER BRA ELLER IKKE?

MATIAS: Det må det være.

KJARTAN: Hvis vi skal bruke begrep som "kvalitet" om musikk, så må vi ta utgangspunkt i det håndverksmessige, hvis ikke blir diskusjonen håpløst relativ. Men kvalitet er uansett ikke noe objektivt. Det vil alltid være snakk om smaksforskjeller.

HVA ER FORSKJELLEN PÅ Å VURDERE EN FREMFØRELSE AV ET KLASSISK VERK OG EN ROCKE- KONSERT?

MATIAS: Det er stor forskjell. I klassisk musikk har man ekstremt mange maler å gå etter. Det er gjort utallige cellosuiter av Bach de siste 50 årene. Det er en del av cello-bibelen. "Alle" har spilt det. Derfor blir det ikke vanskelig å avgjøre når noen fremfører dette bra eller dårlig. Da har du klassiske musikalske prinsipp som frasering, intonasjon og andre kriterier. Når det gjelder rock blir det annerledes. Det slo meg når jeg var på Sting-konsert. Han hadde med seg håndverkere av internasjonal toppklasse. Men det fungerte ikke særlig bra.

KJARTAN: Nei, det trenger ikke være bra, selv om musikerne er dyktige.

MATIAS: Nei, men man kan heller ikke si at det er dårlig. Fordi du ikke har de samme målene i populærmusikken. Det blir vanskeligere å bestemme om noe er bra eller dårlig.

KJARTAN: Kriteriene er mer målbare innenfor den klassiske musikken. Også i jazz selv om du har kriterier som "feel" og lignende som ikke er så lett å måle. I klubbmusikken er groove viktig, det skal være stemningsskapende, men det er allikevel vanskelig å sette fingeren på hva som er bra og dårlig.

MATIAS: Det finnes band som for eksempel Boards of Canada, som lager musikk som er veldig fengende. Samtidig oppdager du at dette er utrolig godt gjennomført. For det er liksom ingen feil. Du får en følelse av at dette er veldig riktig. Men å definere hva det er - det er vanskelig. Innenfor klassisk komposisjon kan man analysere. Men hvis man skal sette klassiske stykker opp mot hverandre, så blir også det veldig vanskelig.

MEN DET ER VISSE SJANGRE SOM ER MINDRE AKSEPTERTE ENN ANDRE. DANSEBANDMUSIKK FÅR OFTE GJENNOMGÅ AV MUSIKK-KRITIKERE, OG MANGE MENER DET ER DÅRLIG MUSIKK.

KJARTAN: He, he, det vil jeg si er dårlig musikk, ja. Da er det en del sosiokulturelle elementer som spiller inn. Det er kanskje et eksempel på at sjangre tilhører spesifikke samfunnsgrupper. Jeg tviler for eksempel på at du finner noen dansebandmusikkfrelste i det akademiske miljøet.

HVIS VI SIER AT DANSEBANDMUSIKK ER UNDERHOLDNINGSMU SIKK - KAN VI SI AT UNDERHOLDNINGSMUSIKK BLIR RANGERT LAVEST I SMAKSHIERARKIET?

KJARTAN: Det er mange smaksleire innen! for underholdningsmusikken, og det finnes mye god underholdningsmusikk, men danse! band har jeg alltid hatt problemer med.

MATIAS: Ja, det slår meg når det gjelder rockemusikk, at mange musikk-kritikere har en ganske snobbete smak.

HAR DEN KLASSISKE MUSIKKEN MISTET HEGEMONIET?

KJARTAN: I og med at mange i vår generasjon har tatt utdannelse ved Universitetet, har de også fått adgang både til finkulturen og populærkulturen. Populærkulturen har i økende grad blitt et forskningsfelt. Anne Danielsen ved Universitetet i Oslo er for eksempel den første musikkviter i Norge med doktorgrad med funk som tema. Denne endringen gjør at det blir mer akseptert å drive med populærmusikk, og er med på å endre bildet av klassisk musikk og jazz som konge på haugen. Populærmusikken blir utfordrer til de klassiske disiplinene.

MATIAS: Når du snakker om det akademiske musikkmiljøet; det er sannsynligvis veldig todelt. Jeg, som går på et instrumental! studium, gjør ikke annet enn å spille. Vi har egentlig ikke noe akademisk forhold til musikk.

PÅ ET SEMINAR PÅ BY:LARM, HVOR LITTERATURVITER EIRIK VASSENDEN SKULLE HOLDE ET INNLEGG OM NORSK ROCKEPOESI, MØTTE HAN GANSKE STOR MOTSTAND FRA EN DEL ETABLERTE POPMUSIKERE.

MATIAS: Jeg har aldri helt skjønt hvem som kan definere god og dårlig musikk.

KJARTAN: Nei, men jeg tror det er viktig at musikerne ikke skal ha enerett på å vurdere populærmusikk og rocketekster. Det er interessant å få flere innfallsvinkler og det er også viktig å høre forskjellige stemmer, slik at vi unngår én type smaksdom. Jeg tror det er viktig å se på brukssammenheng også. Man kan kanskje si at Britney Spears fungerer i en viss sammenheng, men du kan ikke sammenligne hennes musikk med klassisk musikk. Det er nødvendig å ha klart for seg at noen kriterier er sjangerspesifikke når en skal kvalitetsbedømme musikk.

DET ER FÅ SOM KAN HEVDE AT ET KLASSISK VERK ER AV DÅRLIG KVALITET. SLIK ER DET IKKE I POPULÆRMUSIKKEN?

KJARTAN: Det er sant, men det er en misforståelse at populærkulturen er noe man oppfatter umiddelbart og som ikke trenger noen refleksjon og tolkning. En populærkulturell tekst har flere lag, og kan tolkes på forskjellige måter den også. Det er veldig vanlig å si at populærkultur er noe som alle forstår, mens finkulturen trenger skolering. Begge sjangrene fordrer skolering, selv om den klassiske musikken krever en mer formell skolering. Det er interessant at man kan se en sammenblanding av begrepene. Mange rocke- og popband blander inn nye instrumenter i musikken sin - hentet fra klassisk musikk. 70-tallsprogrocken har klassisk musikk som ideal, Velvet Underground og noe av det Beatles gjorde ble regnet som kunstmusikk. Når Robert Del Naja i Massive Attack sier at de ikke lager musikk som det skal danses til, men lyttes til, så bygger det på en gammel forestilling om at kunstmusikk skal appellere til det kognitive. Dansing er i utgangspunktet noe primitivt. Det er en merkelig misforståelse om at dansemusikk ikke kan være intellektuelt stimulerende. Jeg tror ikke dansemusikk trenger å ha noen lavere status enn tradisjonell lyttemusikk.