navn: ELISABETH KOREN fag: STIPENDIAT I HISTORIE & MEDLEM AV AKA- REDAKSJONEN

SÅ HAR JEG STUDERT NOEN ÅR, OG DET HAR JO GÅTT GANSKE BRA. JEG HAR BLITT FLINK TIL Å LESE, FLINK TIL Å TENKE OG FLINK TIL Å GÅ OPP TIL EKSAMEN. OG SÅ HAR JEG FÅTT DOKTORGRADSTIPEND OG SÅ TRODDE JEG KANSKJE AT JEG VAR ET RIMELIG OPPGÅENDE OG VELFUNGERENDE VESEN. MEN DER TOK JEG FEIL, GITT.

Illustrasjon:

REALITY CHECK

FOR I SOMMER møtte min akademiske selvsikkerhet den store, stygge virkeligheten. Og det var et hardt møte. Den store, stygge virkeligheten var for anledningen personifisert som en voksen mann i et grillselskap. Den store, stygge virkeligheten var tilsynelatende interessert i mitt doktorgrads prosjekt, men altså bare tilsynelatende. For etter at jeg hadde forklart hva jeg skal skrive om i avhandlingen spurte han: --Men hva kan det brukes til? Da jeg svarte at jeg ikke regnet med å finne noe som hadde noen direkte samfunnsnytte, ble den store stygge virkeligheten ganske så påtrengende, og han sa: --Men dette er jo noe du blir betalt for, så det må jo kunne brukes til noe?

HVA SKULLE JEG GJØRE? Virkeligheten presset på og ville ha en forklaring på hva jeg egentlig driver med. Jeg kunne ha valgt én av to strategier. Den første, og mest nærliggende, var å fortelle ham litt om verdien av grunnforskning. Jeg kunne påstått at historie har en egenverdi i seg selv. At dersom all historiefaglig forskning skulle ha et mål og en mening, ville vi blitt historieløse og overlatt den kollektive hukommelsen til de som hadde en agenda med historiene de fortalte. Jeg kunne sagt Holocaust, jeg kunne sagt det er jo kjekt å vite, jeg kunne sagt hva om jeg tilfeldigvis kommer over noe kjempenyttig?. Men jeg hadde en følelse av at dette ikke hadde gjort spesielt inntrykk på virkeligheten, at grillkongen hadde fortsatt å være ubehagelig påtrengende. For i møtet med denne virkeligheten hadde ikke det jeg har lært på universitetet noen gyldighet eller relevans. Det ville ikke gi noen mening.

DEN ANDRE STRATEGIEN jeg kunne ha valgt var å ta ham bokstavelig. Spurt om hvor produktive arbeidsdagene hans i Forsvaret var. Gjøre det klart at selv om jeg ikke gjorde noe direkte nytte for meg i løpet av arbeidsdagen, drepte jeg i det minste ikke uskyldige barn, som visse andre. Jeg kunne påpekt hvor mye unyttige ting samfunnet allikevel betaler for. Hva skal man med nips? Hvorfor bruke skattebetalernes penger til å male over vegger med graffiti (og det lurer jeg faktisk på)? Hvorfor hadde han i det hele tatt giddet å komme i dette selskapet, han ville jo bare bli full og ha glemt alt i morgen allikevel? Men jeg var redd for at svarene hans ville være for gode, at han ville rokke med min virkelighetsoppfatning og klart å verve meg til hæren. Så i stedet for disse to forsvarstalene, valgte jeg en tredje, ikke så gjennomtenkt strategi. Jeg stilte rett og slett inngående spørsmål om hans forrige ekteskap mens nåværende kone og barn hørte på. Om jeg ikke har lært annet på universitetet, har jeg i det minste plukket opp litt bitching i kantina.