 |
|
   |
|||||
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
”MY LIFE IS CAUGHT IN A WEB OF REASON SPUN BY A DOCTOR TO AUGMENT THE SANE (KANE 2001: 233)”
Å HAVNE PÅ FEIL KLODE DERSOM VI BLAR opp i DSM IV (Frances & Ross: 1996), en bruksanvisning i psykiatrisk diagnosesetting, finner vi at en psykose kjennetegnes ved ett eller flere av følgende symptomer: vrangforestillinger, hallusinasjoner, uorganisert tale (for eksempel hyppig avsporing eller manglende koherens), og sterkt desorganisert eller katatonisk adferd. (op.cit.:100). Sanselige vrangforestillinger kan for eksempel bety syns- eller hørselsmessige forstyrrelser, noe som betyr at pasienten kort sagt vil oppfatte verden annerledes. Eller fra et såkalt friskt synspunkt; feil eller gal. IFØLGE DE DANSKE psykiaterne Rosenbaum og Sonne, forfatterne av boken Det er et bånd der taler (dansk Gyldendal: 1979), som er en undersøkelse av hvordan psykotiske pasienter uttrykker seg, vil det psykotiske språket skille seg fra det såkalte ”normale” eller friske språket, først og fremst i det de kaller ”forankringsforholdene”(op.cit.: 56) Dette betyr språkets forbindelse til den som uttaler det, til omverdenen, eller forbindelsen til mottaker. Den psykotiskes tale vil naturlig nok være sterkt knyttet til, og influert av, vrangforestillingene som preger tilstanden. Psykoser må først og fremst ”analyseres og behandles og som forhold mellom språk, betydningsdannelse og subjekt, altså som psykososiale forhold” (op.cit.: 23, min oversettelse) Man kan kanskje innvende at som medisinere er de i sitt ensidige fokus på psykososiale forhold, i overkant preget av sin tid, men for tekstlig orienterte psykoseforskere, vil dette være et viktig EN LITTERÆR tilnærming til psykiske lidelser, eller en psykiatrisk tilnærming til litteratur, har tradisjonelt sett hatt hovedfokus på forfatterens egen psyke mer enn på teksten. Kjente bivirkninger av denne forfatterorienteringen er blant annet fremgraving av sykejournaler fra svunne tider (med påfølgende ”etikkdebatt” vedrørende offentliggjøring), samt forsøk på filosofering over sentrale spørsmål som ”ville vi hatt Virginia Woolfs bøker om hun hadde hatt tilgang på litiumbehandling?” Dette håper jeg å unngå, og vil i stedet prøve å holde fokus på selve teksten. Jeg vil se på de språklige uttrykkene til de psykotiske personene slik disse framkommer i teksten jeg konsentrerer meg om, og på deres forhold til sine omgivelser, slik de formidles i teksten. Siden språket er en av de viktigste, for ikke å si den viktigste, måten vi mennesker kommuniserer og uttrykker oss på, vil en undersøkelse av hvordan språket fungerer i en psykose, eller hvordan en psykose fungerer i forhold til språket, være interessant. DEN ENGELSKE DRAMATIKEREN Sarah Kane (1972- 1999) er en av mange forfattere som har skrevet om galskap. Hennes siste tekst, 4.48 Psychosis (2001), ble oppført først etter hennes død. Teksten, hvis tittel spiller på det tidspunkt på døgnet hvor det ifølge Kane begås flest selvmord, handler om å være psykotisk, om å være suicidal, og om å, som hun selv sa det: ikke vite ”hvor verden slutter og hvor du begynner”(intervju med Graham Saunders, i Saunders 2002: 111 f., min oversettelse) og ikke minst: om hvordan det er å være så syk at man må bli fortalt hva som er virkelig og hva som ikke eksisterer. Å FORMIDLE dette i tekst er krevende. Kanes tekst er nærmest en collage av ulike genre, og det finnes heller ikke, med unntak av jegpersonen ”I”, klart definerte eller navngitte personer. Man vet altså ikke hvor mange som snakker i stykket, og hvem disse er. Fragmenter av dialog finnes likevel i teksten, og det kan synes som en av dem I snakker med, hvis det i det hele tatt er flere enn én, er en fagperson:
4.48 PSYCHOSIS handler om å gå til grunne, om å forsvinne, å dø. ”This is not a world in which I want to live” (op.cit.: 210) sier ”I” på et tidlig tidspunkt i teksten. Dette utsagnet er på mange måter representativt for de tankene ”I” gjør seg om å leve. ”I” har også en klar forståelse av å være syk. På et punkt i teksten befinner vi oss på en psykiatrisk institusjon, hvor ”I” etterhvert går med på å la seg medisinere: ”Okay, let´s do the chemical lobotomy, let´s shut down the higher functions of my brain and perhaps I’ll be a bit more fucking capable of living” (op.cit.: 221). STYKKETS UDEFINERTE personer, i forhold til identitet og antall, både vanskeliggjør og aksentuerer tekstens tema. Vi vet ikke hvem tekstens personer er, og vi vet heller ikke om ”I” sin virkelighet samsvarer med noen andres. For alt vi lesere/tilskuere vet, kan personene ”I” snakker med befinner seg inni hennes eget hode, altså at det i realiteten bare er I som finnes, snakkende med demonene i sitt eget hode. Teksten vil da kunne leses som et monodrama.
ET MONODRAMA er en dramatisk tekst hvor de ulike personene egentlig er en og samme person. Martin Esslin (Esslin 1969) leser Samuel Becketts Endgame (Beckett 1958) som en tekst hvor handlingen foregår i en enkelt person og hvor personene i teksten representerer forskjellige og ofte motstridende sider ved denne. Dette ligner på engelen og djevelen som sitter på Donald Ducks skuldre når han står overfor moralske dilemma. Denne måten å lese en dramatisk tekst på er interessant både i forhold til psykose og virkelighet generelt, og til 4.48 Psychosis spesielt. Å høre stemmer ingen andre hører, er en relativt vanlig vrangforestilling, og i en tekst som 4.48 Psychosis, hvor grensene mellom de ulike personene er så diffuse og lite avgrenset, og hvor vi har en tilsvarende sterk hovedstemme, fremstår dette som en naturlig tolkning. ”Er Endgame et monodrama som skildrer oppløsningen av en personlighet i dødens time?” (op.cit.: 25, min oversettelse). Dette er Esslins spørsmål i forbindelse med Becketts tekst, og den tematiske forbindelsen til 4.48 Psychosis synes åpenbar. DET VI SER når vi leser denne teksten, er at på samme måte som vår hovedperson dekomponeres eller dekonstrueres, og sannsynligvis dør, gjør teksten det samme. Slik får den vanskelig tilgjengelige formen en funksjon i stykket: å fremstille ”I” sin verden slik den framstår for henne. Tematikken nedfeller seg i formen og gjør at nettopp den collagepregede og ganske krevende teksten følger protagonistens fragmenterte (og krevende) psyke, verden, eller begge deler.
“I” HAR EN KLAR forestilling om at hennes oppfatning av verden ikke samsvarer med den psykiatrisk-faglige stemmens fornuft. Hun er klar over at hun er syk, forstyrret, men er stadig fokusert på å ta sitt eget liv, noe det altså kan virke som hun gjør idet stykket tar slutt: ”I have no desire for death/ no suicide ever had/ watch me vanish […]please open the curtains” (op.cit.: 244 f.). Å ikke lese dette ut fra forfatterens eget liv, vil nok for mange virke mangelfullt. Hva er kunst og hva er galskap i denne teksten? Kanskje er det nettopp i krysningspunktet mellom disse at litterære tekster får en spenning som kan kaste lys over begge deler, og ikke minst: over en skjør verdensoppfatning. Litteratur:
|
||||||||
