 |
|
   |
|||||
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
I BEGYNNELSEN VAR VIRKELIGHETEN. SÅ KOM POSTSTRUKTURALISMEN. DET ER I HVERTFALL DÉT EN SPISSFORMULERT ANTI-POSTSTRUKTURALIST VIL FORSØKE Å OVERBEVISE DEG OM. ANDRE VIL MOTSATT HEVDE AT POSTSTRUKTURALISTISKE TEORIER AVSLØRTE VIRKELIGHETEN SOM DEN KONSTRUKSJONEN DEN ALLTID HAR VÆRT.
IT AIN’T NECESSARILY SO Poststrukturalisme er kort fortalt en samlebetegnelse på en gruppe teoretikere som fra ca. 1970-tallet og fremover setter et kritisk søkelys på våre forutsetninger for å produsere kunnskap. Sentrale navn er Jacques Derrida, Michel Focault og Gilles Deleuze. Gjennom en omfattende kritikk av vestlig tenkning gjør disse franske teoretikerne det mulig å stille spørsmålstegn ved det vi oppfatter som selvinnlysende sannheter. Dette igjen gjør det mulig å være i opposisjon til tidligere urokkelige kategorier som ”naturlig” og ”normalt”. En rekke teoretikere har latt seg inspirere av det frigjørende potensialet som ligger i disse tankene. På de neste sidene skal vi få et lite innblikk i hvordan Hélène Cixous, Judith Butler og Rosi Braidotti viderefører og radikaliserer henholdsvis Derrida, Focault og Deleuzes teorier for å problematisere tidligere fastlåste forestillinger om kropp, kjønn og seksualitet. Cixous, Butler og Braidotti er visjonære teoretikere innenfor det feministiske, poststrukturalistiske paradigmet. Viktig hos alle teoretikerne er å observere og ta vare på mangfoldet, i stedet for å lukke det inne gjennom reduserende begreper. Sentralt i poststrukturalistiske teorier står kritikken av språket: Ulike diskursive praksiser (Focault) virker meningsbestemmende, men også meningsavgrensende. Undersøker man dette nærmere, oppdager man at tilsynelatende vide begreper viser seg å være ganske snevre, og at våre diskursive praksiser produserer store grupper med avvikere. For eksempel viser Butler i Gender Trouble hvordan kategorien ”kvinne” i feminismen er svært snever (hvit, middelklasse, heteroseksuell,) og hvordan dette blir problematisk når feminismen hevder å representere kvinners interesser over hele verden. Utfordringen blir: Hvordan forstyrre diskursen? Hvordan skyve og bevege den slik at den kommer ut av sporet? Overskridelse av systemet vil bidra til frigjøring av stigmatiserte grupper som systemet holder nede. Poststrukturalismen oppfordrer til å søke overskridelse og utganger, vekk fra den rådende vestlige tankegangen. I det følgende skal vi se på noen slike utganger: UTGANG 1 : CIXOUS’ UTOPI Hélène Cixous er nærmest å regne for en levende legende innenfor fransk feministisk teori. Som teoretiker er hun visjonær, for ikke å si revolusjonær. Hennes sentrale tekster stammer fra det politiske 70-tallet, er ladet med kampmetaforer og fremhever poeten som den revolusjonære helten på barrikadene. Kampen utkjempes mot en språkforståelse grunnlagt på binære motsetningspar som kan summeres opp i aktiv/passiv. Cixous definerer denne tenkningen som en logosentrisk ideologi som støtter det patriarkalske systemet. Det aktive er alltid definert som mannlig og det passive er alltid definert som kvinnelig. Cixous teoretiske prosjekt er å dekonstruere denne ideologien, dette ”paret” som vår kultur er så avhengig av. Det dekonstruktive redskapet er en feminin skrift: Kvinneskrift. Mot det patriarkalske systemet, setter Cixous visjonen om en skrift som får sin kraft fra den kvinnelige seksualiteten: en uendelig sirkulasjon av begjær og overflod som overskrider alle grenser som det patriarkalske systemet setter opp. Hennes endringsvisjon dreier seg ikke om endring av den faktiske kroppen, men snarere at den feminine kroppen skal komme til syne i skrift og språk. En feminin skrift vil bringe det kvinnelige i tale. Tross kritikken av binære motsetningspar, opprettholder altså Cixous et skille mellom det maskuline og det feminine (som ikke knyttes til biologisk kjønn, også menn kan skrive feminint). Cixous’ tekster respekterer ingen krav til koherens, begrepsstruktur eller stringent logikk. Hun mobiliserer en rekke diskurser og tar seg friheter med den største selvfølgelighet. Den kompromissløse respektløsheten er hennes styrke, fordi den gjenspeiler visjonene som tekstene inneholder. Hun skaper tekster der form og innhold samsvarer. Et visjonært ønske om endring kan ikke stenge seg inne i den gamle teoretiske diskursen. UTGANG 11 : BUTLERS NYTENKNING Cixous åpner for å tenke maskulint/feminint uavhengig av biologisk kjønn, men hun problematiserer ikke det biologiske kjønnet. Det gjør imidlertid Judith Butler, som skapte furore med bøkene Gender Trouble og Bodies that matter. Butler henter sin basis fra Focaults teorier. Maktens diskursive regimer skaper ifølge Focault de subjektene den hevder å representere. I forlengelsen av dette hevder Butler at vitenskapelige diskurser (medisin, biologi og filosofi) skaper de biologiske kjønnene kvinne og mann. I årene som har gått etter Gender Trouble, har Butler blitt heftig kritisert for å forkaste biologiske fakta og for ikke å ta kroppens materialitet på alvor. Bodies that matter er ment å være et svar på denne kritikken, samtidig som målet er å bidra til ytterligere nytenkning rundt kategorien ”biologisk kjønn”.
“Bodies that matter” skal både forstås som “kropper som har betydning” og “kropper som materialiserer seg (på den rette måten)”. Det er et faktum at det finnes kropper, men det er også et faktum at det finnes kropper som faller utenfor våre kategoriseringer og generaliseringer. Butler nekter riktignok ikke for kroppens materialitet, men hevder at denne materialiteten hele tiden blir tolket, produsert og presset inn i faste rammer. I følge Butler er det viktig å stille spørsmålet om hvordan categorien ”sex” kommer til betydning. De diskursive praksisene som regulerer/konstruerer oppfatningen av kjønn (både det biologiske og det sosiale) fremmer bare den heteroseksuelle matrisen. Også det biologiske kjønnet er et resultat av slike diskursive praksiser. Butlers viktigste dekonstruktive redskap er bevisstgjøring og nytenkning av kategoriene. Hun mener det er av avgjørende betydning at vi blir klar over hvilke diskurser som er med på å forme vår oppfatning av kjønn. Videre blir det viktig å lære seg å repetere uten å reprodusere, for på den måten forstyrre diskursene. Parodi kan være et slikt tiltak. UTGANG 111 : BRAIDOTTIS MONSTER For Deleuze er ikke endring et mål, men et faktum: Alle organismer endrer seg absolutt hele tiden: Vi er i en tilstand av konstant tilblivelse. Utfordringen ligger å få dette faktumet inn i tenkningen. Rosi Braidotti fremhever monstret som en lovende skapning i denne sammenhengen. Braidotti undersøker monstrets status som vitenskapelig objekt. Hun finner at vitenskapen alltid har hatt problemer med å klassifisere monstre. Til tross for vitenskapelige eksperimenter, og til tross for utviklingen av teratologi (læren om misfostre), ser det ut til at monstret til syvende og sist alltid unndrar seg klassifikasjon. Et monster blir forsøksvis definert ut fra ”mangel” i forhold til det ”normale”. Men den monstrøse kroppens eksistens utfordrer den ”normaliteten” den defineres ut fra. Monstre representerer overdrivelse, mangel og forskyvning i forhold til det ”normale.” “The peculiarity of the organic monster is that s/he is both Same and Other. The monster is neither a total stranger nor completely familiar: s/he exists in an in-between zone. I would express this as a paradox: the monstrous other is both liminal and structurally central to pure perception of normal human subjectivity. The monster helps us understand the paradox of ‘difference’ as a ubiquitous but perennially negative preoccupation.” (Braidotti: ”Signs of wonder and traces of doubt. On teratology and embodied differences”, s. 135-152 i Between monsters, godesses and cyborgs, Zed Books, 1996. Braidotti hevder videre at det eksisterer et slektskap mellom kvinnen og monstret som hjemløse i systemet. Kvinnen og monstret er ikke representert, men samtidig nødvendig integrert (nødvendig for å opprettholde normen). Dette er undertrykking, men hos de undertrykte ligger det et potensial: Det er fra periferien, fra de hjemløse, at grunnlaget for endring kan finne sted. Braidotti er opptatt av det konstruktive i forskjellsbegrepet, og monstret representerer muligheten for forskjell, begrepsforskyvning og bevegelse. Monstrets eksistens utfordrer grensene for normalitet, og dette gjør at hele normalitetsbegrepet blir flytende. Det viktige for Braidotti ser ut til å være at monstret ved sin blotte eksistens nødvendigvis setter press på og beveger de faste rammene. Umuligheten av å fange monstret er permanent. Denne umuligheten er ikke negativ. Den bør feires! Å observere hvordan monstret unndrar seg klassifikasjon, kan hjelpe oss å oppdage den konstante og aldri opphørende tilblivelsen som Deleuze hever at alle organismer gjennomgår hele tiden. Monstret medvirker til dette gjennom å alltid være foranderlig: ”(...) because this embodiment of difference moves, flows, changes; because it propels discourses without ever settling into them; because it evades us in the very process of puzzling us, it will never be known what the next monster is going to look like; nor will it be possible to guess where it will come from. And because we cannot know, the monster is always going to get us.” (Op.cit.) SAMMENLIGNING Målet blir både å påvise en prosess og å bruke prosessbegrepet for å tenke seg ut av de fastlåste skjemaene. Det er viktig å vise hvordan objekter er i prosess, selv om man omtaler dem i fastlåste kategorier. Prosess er også viktig når man behandler endringer som går utenfor det vi kan tenke oss, de utopiske endringene (eks. kvinneskrift). Å observere en prosess, at noe er i bevegelse, kan gi oss et glimt av den endringen vi søker, selv om vi ikke vet hvordan utopien ser ut, bare at den er noe annet. Avslutningsvis er det viktig å presisere at i prinsippet har alle individer en mulighet til å utfordre de faste rammene, men det er ikke tilfeldig at dette ønsket oppstår i stigmatiserte grupper. Vi beveger oss alle i fastlåste kategorier, men noen av oss drar mer nytte av det enn andre. Det er også viktig å påpeke at endringsvisjonen – når den fungerer – vil komme alle individer til gode. Man bør ikke ha som mål å skape nye skjema til forveksling lik de gamle, der man bare snur opp/ned på norm og avvik. Men for avvikerne ligger det en seier i å påpeke muligheten for endring av et slikt skjema. Det ligger en seier i å påpeke at det dreier seg om konstruerte størrelser. Selv om dette ikke endrer verden eller dagliglivet over natten, vil det ha enorm betydning for mange menneskers selvfølelse. Også de som er så heldige å stå på den rette siden av skjema, vil ha godt av å tenke gjennom hvordan norm og avvik produseres, og hvordan vi produserer.
|
||||||||||
