navn: ANDERS M. GULLESTAD fag: HOVEDFAGSSTUDENT LITTERATURVITENSKAP

DET ER MYE SOM TALER FOR AT DE SISTE ÅRENES FORSIKTIGE OPPSVING I POLITISK AKTIVISME IKKE KUN KAN KNYTTES TIL DEN POLITISKE SFÆREN SOM SÅDAN, MEN AT DEN SNARERE HAR SITT UTSPRING I MER DYPTGÅENDE STRØMNINGER I SAMTIDEN; STRØMNINGER SOM DERMED OGSÅ HAR GITT SEG UTSLAG I EN REKKE ANDRE KULTURELLE STRATA. GÅR EN FOR EKSEMPEL TIL LITTERATUREN, ER DET KANSKJE MULIG Å SNAKKE OM EN SLAGS TREND, HVOR EN REKKE FORFATTERE PÅ ULIKE VIS ER MED PÅ Å PROBLEMATISERE BEHOVET OG IKKE MINST MULIGHETEN FOR FREMDELES Å GJØRE OPPRØR MOT DET BESTÅENDE. MEN KAN EGENTLIG VILJEN TIL ENDRING SIES Å VÆRE EN REELL SUBVERSIV KRAFT I DAGENS SAMFUNN, ELLER HAR DET Å VÆRE I OPPOSISJON TIL DEN RÅDENDE VERDENSORDEN SNARERE ENDT OPP SOM EN MOTERIKTIG, MEN AKK SÅ INNHOLDSLØS FORM FOR POSERING?

Illustrasjon:

REBELLMYTENS SISTE SUKK?

I LIKHET MED de nye, mer eller mindre radikale politiske aksjonsformene som har dukket opp etter Den kalde krigens slutt, og som de siste årene gradvis har generert mer allmenn interesse og oppmerksomhet (uten at det av den grunn er mye som per i dag taler for at den nåværende perioden kommer til å skrive seg inn i den kollektive underbevisstheten som en opprørets tidsalder) – det være seg Reclaim the Streets, Adbusters reklameherping, Attac og den utbredte globaliseringsmotstanden – kan kanskje også disse litterære fremstøtene sees som forsøk på å utforske hvilke utveier som fremdeles er åpne for dem som har som mål å endre den verden vi lever i til det bedre.

I en norsk kontekst er Abo Rasuls to romaner[1] ikke til å komme utenom i denne sammenhengen, selv om Mattis Øybøs Alle ting skinner (2003), Jon Øystein Flinks Ole-Kristian Oksrød (2003), Simen Svale Skogsruds Pragma (2004) – bare for å nevne noen – også delvis kan sies å forholde seg til de samme problemstillingene. Av utenlandsk litteratur er blant annet verdt å nevne Chuck Palahniuks Fight Club (1996) og J.G. Ballards Millennium People (2003).

BAKTEPPET
Alle disse tekstene har det til felles at de har oppstått i- og beskriver land som hører hjemme i det den konservative amerikanske statsviteren Francis Fukuyama omtaler som den ’posthistoriske’ verden, nærmere bestemt land som kombinerer en form med fritt økonomisk marked med en demokratisk styringsform. Uten å skulle gå nærmere inn på validiteten av Fukuyamas omdiskuterte argumenter om at denne samfunnsformens seier medfører historiens slutt[2], må det likevel sies at den har en forbløffende evne til å fremstille seg selv som om det skulle stemme; en evne til å fremstå som om vår samfunnsform faktisk skulle være høydepunktet for den menneskelige utviklingen og enhver endring bort fra denne med nødvendighet vil måtte ende opp som en regresjon til et mindre demokratisk og mindre utviklet nivå. Noe lignende er det trolig Slavoj Zizek har i tankene når han i Revolution at the Gates (2002) slår fast at: «in so far as the proper opposite of history is nature, the ‘end of history’ means that the social process itself is more and more ‘naturalized’, experienced as a new form of ‘fate’, as a blind uncontrollable force.» (Zizek 2002: 292). Med andre ord: I den grad vår samfunnsform – som etter kommunismens endelikt tilsynelatende ikke lenger har noen virkelige utfordrere, i alle fall ikke på kort sikt – er i stand til å presentere et bilde av seg selv som en slags naturgitt og urokkelig nødvendighet en ikke kan gjøre noe med (uansett om en liker den eller ikke), er det nærliggende å tenke seg at den derfor også danner en normativ yttergrense for hvilke endringer som det realistisk sett er mulig å tro skal la seg gjennomføre. Denne normen er ikke ubrytelig, men vil likevel være med å legge føringer på hvordan vi oppfatter verdenog vår egen mulighet til å påvirke den[3]. Det er mye som taler for at denne barrieren dermed er en av hovedutfordringene alle som har som mål å endre status quo blir stilt ovenfor, og problemstillingen lar seg da også på et eller annet vis gjenfinne i de fleste diskursene som tematiserer revolten.

OPPRØRETS DØD...
En av hovedtendensene som lar seg gjenfinne i disse tekstene, er derfor en fundamental usikkerhet på om opprøret fortsatt kan sies å være en meningsfull størrelse. Det er Rasul og Skogsrud, og delvis også Flink, som her presenterer de mest negative svarene. Hos dem har troen på at opprøret nytter, mer eller mindre fullstendig brutt sammen som en følge av at karakterene i verkene deres oppfatter det å være i opposisjon som en tom, ufarlig og moteriktig gestus av en rent formal karakter, uten reelt innhold, slagkraft eller evne til lenger å tilfredsstille grunnleggende menneskelige begjær. Dette som en konsekvens av at opprøret som fenomen har blitt så kommersialisert at det står i fare for fullstendig å miste sin mytiske tiltrekningskraft og dermed også sin identitetsskapende funksjon.

Den tilsynelatende noe selvmotsigende vekselvirkningen og gjensidige avhengigheten som eksisterer mellom vår samfunnsform og de kreftene som vil utfordre den innenfra, danner et grunntema hos både Rasul og Skogsrud. I førstnevntes andre roman, skjer dette blant annet gjennom Macht, «CCCCPU (Contemporary Counter Culture Commercial Pick Upper)» (Rasul 2003: 82) for konsulentselskapet NODDY. Jobben hans innebærer å overvåke det som skjer i undergrunnsmiljøene og snappe opp alle nye impulser, som NODDY deretter kan omdanne til passende pakkeløsninger som storkonsernene kan tjene seg rike på: «Co-opt sinnet som retter seg mot deg og selg det ut igjen, gjerne tilbake til dem som er sintest. Det funker. De kjøper.» (Rasul 2003: 85). Ulempen med denne kommersialiseringsprosessen er selvsagt at den raskt tømmer alle ideer for enhver subversiv kraft de måtte ha hatt, og NODDY må derfor hele tiden være på leting etter nye impulser, for på den måten alltid å ligge i forkantav utviklingen.

Til tross for at det altså er motkulturen som lar Macht tjene til livets opphold, har han ikke et spesielt varmt forhold til dens ulike representanter – «kultur-bomsene, aktivist-bomsene, de nyradikale bastardene, kritisk teori-taterne, slumkongene av den progressive musikken, innbyggerne i meningsproduksjons-ghettoen, den svære sigøynerleiren av tekstprodusenter, motkulturs-rottene» (Rasul 2003: 82). Han har derfor heller ikke nevneverdige problemer med å rettferdiggjøre det han holder på med overfor seg selv: «hvis den politiske og kulturelle undergrunnen fortsetter å være så dogmatisk og toskete som nå, så FORTJENER den å bli tatt i ræva av en hel kø med pengefolk som lever og ånder for Highstreet.» (Rasul 2003: 105). Noe av det som irriterer ham mest ved undergrunnen, er dens grunnleggende uærlighet gjennom sin tro på at den faktisk representerer et alternativ, all den tid den er en minst like integrert del av status quo som de kreftene den har som mål å utfordre. Med hjelp av den livstrette totalnihilisten Rebel – som hater absolutt alle, inkludert seg selv – bestemmer Macht seg derfor for å ta rotta på den selvgode motkulturen, først og fremst representert ved den uspiselige undergrunnsguruen Frank Leiderstam, alias Feiten; ikke fordi det kommer til å forandre noe som sådan, men snarere fordi det som gir Macht og Rebel mest glede i en meningsløs verden full av folk som fortjener bank, faktisk er å gå etter dem som innbiller seg at de selv er berettiget til å dele ut julingen[4].

Skogsruds Pragma opererer delvis i samme området. Her møter vi Peter P. Freeman, hvis jobb for selskapet Dyson.Pragma ikke er totalt ulik det Macht gjør for NODDY, noe som i lengden viser seg vanskelig for ham: «i en bransje som utelukkende lever av å konstruere og forvalte folks forestillinger – deres tro – er det selvsagt vanskelig å bevare sin egen.» (Skogsrud 2004: 39-40) og «Jeg misunner kundene våre. Jeg misunner de kristne, buddhistene, muslimene, familiemenneskene og terroristene. Jeg misunner alle de som tror.» (Skogsrud 2004: 43). Mens Macht og Rebel klarer å skape seg aldri så lite mening i tilværelsen ved på finurlig vis å ødelegge for Feiten, har ikke Peter andre utveier enn å dagdrømme om sex, fyll og blind vold, noe som ikke er spesielt givende i lengden. I likhet med store deler av sin generasjon – i Dyson.Pragma forretningsmessige sjargong omtalt som «Kjernemålsgruppe BCfA27-38 (velutdannede sekstiåtterbarn med framskreden weltschmerz)» (Skogsrud 2004: 22) – holder Peter rett og slett på å bli utbrent. Dette fenomenet bekymrer selskapet, all den tid det innebærer at den vanligvis så salgsfremmende rebellmyten er i ferd med å bli så utvannet at markedet ikke lenger finner mening i å bekjenne seg (og dermed heller ikke lommebøkene sine) til den: ”– Mätningar visar att vår traditionella pseudorebelliska hedonistiska gladnihilism mister all sin inspirerande makt över målgrupperna,” (Skogsrud 2004: 54)

Spørsmålet blir derfor hva som skal til for å skape ny mening (og dermed også ny vilje til å konsumere) hos markedet. Dette er det Peter får i oppdrag å utforske, med det formålet å sette sammen en såkalt markedsdemonografi over hvilke steg reklamebransjen bør ta for fortsatt å appellere til massene. Det han, i likhet med de fleste andre demonografene, kommer frem til, kan oppsummeres på følgende måte: «Rebellen er blitt mainstream og hedonistisk selvorientert lykkejeger- mentalitet har i løpet av etterkrigstiden gått fra å bli regnet som en farlig antisosial tendens til en hovedkulturell kjerneverdi.» (Skogsrud 2004: 198). All den tid det derfor er det rebelske som har blitt normen i dagens samfunn, er den eneste måten å fremdeles sjokkere dette samfunnet ved å bli en reaksjonær mørkemann som fordømmer dets åpenhet og toleranse. Sagt med andre ord: Det virkelige opprøret handler ikke lenger om normoverskridelse, men tvert imot om grensesetting: fundamentalism is the new loud, og det er her reklamebransjen må rette fokuset sitt, hvis de også i fremtiden skal kunne påvirke folks forbruk.

...OG GJENOPPSTANDELSE
Dette negative synet på opprørets muligheter utgjør likevel langt fra hele bildet. Det vil også være mulig å snakke om en motsatt og mindre pessimistisk strømning, hvor en blant annet kan innlemme de nevnte romanene av Øybø, Ballard og Palahniuk. Jeg har her ikke anledning til å gå i detalj om hva som kjennetegner disse, men kan kort slå fast at heller ikke her finnes det noen klare og entydige svar. Også her står viljen til endring hele tiden i fare for å ende opp som en slags usikker famling i et landskap preget av at håpet om en bedre verden skal materialisere seg i stor grad blir holdt i sjakk av frykten for at det egentlig ikke nytter. Motløsheten er likevel langt fra total, og gjennom sine (delvis) ulike former for aksjoner, er karakterene i disse tre romanene med å teste ut og utvide grensene for hvordan en fremdeles kan finne mening i den prosessen det er å være i opposisjon til det bestående. Selv om karakterene i disse romanene ikke nødvendigvis klarer annet enn å forandre sine egne liv (og kanskje bare for en svært kort stund), er det her med andre ord nærliggende å snakke om en slags stadig pågående søken etter stemmer, ord og aksjonsformer som kan vise seg kraftfulle nok til å slå hull på de strukturelle rammene som er med å styre våre liv, om forsøk på å kartlegge hvilke påvirkningsmuligheter den subversive tanken fremdeles kan ha og på å fremskrive nye litterære rom hvor viljen til endring kan oppnå potensial til å utvikle og utspille seg, noe som på sikt også kan gi seg konkrete utslag i dagens norske samfunn. På mange måter kan denne prosessen sies å skrive seg inn i den eksistensielle tradisjone fra Albert Camus, [5] dog ikke alltid med hans humanistiske grunnsyn like klart for øye, hvor det å være i opprør mot en tilsynelatende meningsløs eksistens, er det som i siste instans er med å tilføre eksistensen mening og samtidig knytter oss sammen i et menneskelig fellesskap.

BIBLIOGRAFI

• Rasul, Abo (2002): The Cocka Hola Company. Skandinavisk misantropi [2001]. Oslo: J.W. Cappelens Forlag a.s.
• Rasul, Abo (2003): Macht und Rebel. Skandinavisk misantropi 2 [2002]. Oslo: J.W. Cappelens Forlag a.s.
• Skogsrud, Simen Svale (2004): Pragma. Oslo: Tiden Norsk Forlag
• Zizek, Slavoj (red.) (2002): Revolution at the Gates. Selected writings of Lenin from 1917. London: Verso

[1] Skandinavisk misantropi 1 og 2: The Cocka Hola Company (2001) og Macht und Rebel (2002).
[2] Se artikkelen «The End of History?» (1989) og boken The End of History and the Last Man (1992).
[3] Et av resultatene av en slik tankegang er at enhver form for indre opprør mot denne samfunnsformen nærmest fremstår som en slags anakronisme, eller eventuelt som del av en midlertidig og (for det beståendes del) høyst ufarlig liminalfase ungdommer forventes å gjennomgå og bli ferdig med, som ledd i overgangen til voksentilværelsen.
[4] Noe lignende er det som kommer til uttrykk i The Cocka Hola Company, hvor det fremste målet for hovedpersonen Simpels misantropiske aksjoner er kunstnere og kulturarbeidere av alle slag, nettopp fordi deres avstandstagen fra mainstreamsamfunnet i hans øyne gjør dem til de mest løgnaktige av alle: «... de jævla fittekunstnerne blåser seg opp og gjør seg enda mer forpult borgerlige enn borgerskapet selv, og det med større entusiasme og iver enn borgerskapet noensinne har giddet å ofre for å skaffe seg simpel og møkkjedelig og dundrende ubrukelig kunstnerisk kredibilitet » (Rasul 2002: 266)
[5] Se Myten om Sisyfos (1942) og Opprøreren (1951).