ARKITEKTUR HANDLER IKKE NØDVENDIGVIS OM SMARTE LØSNINGER KLEKKET UT VED TEGNEBORDET. ISTEDET KAN DET DREIE SEG OM Å BRUKE SEG SELV – Å TA SIN EGEN KROPP SOM UTGANGSPUNKT.

MARINA: Kroppen og mennesket er det sentrale i arkitekturen. Dette kan høres litt flåsete ut men: arkitekturen skal komme innenfra. Du skal finne ut hvilke verktøy du kan bruke for å finne fram til hvordan din metode skal fungere. Den første oppgaven vi gjorde på arkitekskolen handlet om kroppen og det å bli kjent med sin egen kropp og den rekkevidde den har. Det handler om å bruke kroppen som utgangspunkt – du kan sette deg på en stol og finne ut om det er en god stol eller ikke. Eller en trapp - er trappen god å gå i? Vi lærer å lage rom for kroppen, og bruke den som utgangspunkt for å lage rom.

KAN DERE FORTELLE LITT OM DET DERE JOBBER MED NÅ?

MARINA: Denne høsten har vi jobbet med byanalyse. Dynamisk modellering – se på byen som en modell som er i stadig endring. Som arkitekt kan man være med og styre denne forandringen. Arkitekten gjør et grep som bidrar til at forandringen går mot et visst hold. Da er det viktig at man er bevisst på sin rolle som arkitekt, fordi man da har endret en prosess. Det er viktig at man hele tiden tenker at det man er med på å forandre er en del av noe større. Å tenke kontekst når man tegner og skisserer. Hva vil dette lede til? Hva skjer når jeg endrer dette?

ESPEN: Jeg holder på med Frydenbølien, der Puddefjordsbroen møter Laksevågsiden. Der er det noen veldig rigide firkantete blokker. Når jeg jobber er målet at disse opphører å være ferdig uttalte – at de gir plass til at mennesket kan få lov til å uttrykke seg. At mennesket blir synlig, at det får lov til å bli sett. Når det er så ferdig og avsluttet som det er nå, blir det umulig for et enkeltindivid å uttrykke seg. MARINA: Denne tanken, eller dette målet om at mennesket skal bli sett bunner i et syn som går på at det er viktig for mennesker og deres identitet at man kan være synlige. Jeg tror det er viktig for folk at de kan bo et sted der premissene er lagt med hensyn på de som skal bruke dette stedet.

HVORFOR MÅ MENNESKET VÆRE SYNLIG?

MARINA: Jeg tror det er viktig at mennesker føler at de er del av noe. At man har rett til å uttrykke seg. Det er kanskje ikke nok at man kan velge fargen på gardinene. Et eksempel er drabantbyer – ørkenlandskap med mange identiske betongblokker. Her tror jeg det er viktig at man har romfor å uttrykke seg. At det er rom for at man kan bli synlig. Der har arkitekturen en utfordring.

HVA LÆRER DERE Å ORIENTERE ETTER NÅR NOE NYTT SKAL BYGGES?

ESPEN: Konteksten forandres hver gang noe nytt skal lages. Det starter med en analyse av denne konteksten – man starter med en registrering.

MARINA: Som arkitekt skal du være en aktiv deltager. Du må anerkjenne at det du skal jobbe med vil være en del av noe større. Å tenke et skritt videre. Skolen vår heter BAS-alternativet, og det som er essensen er at mennesket skal stå sentralt. At vi har mennesket som utgangspunkt. Min oppfatning er at andre arkitektstudenter blir satt ved tegnebordet, mens vi blir sendt til Utsira på telttur en måned for på den måten lære om klima og klima-analyse. Filosofien går ut på at du som arkitekt skal være tilstede i situasjonen.

ESPEN: For hvem bygges det? Du må legge til rette for den som kommer etter deg. Både for den som skal bruke det og den som skal bygge videre på dette.

HVOR VIKTIG ER FORM OG FUNKSJON NÅR VI SKAL SNAKKE OM DETTE MED Å TA HENSYN TIL MENNESKET?

ESPEN: Istedet for å snakke om form er det mer interessant å snakke om uttrykk. Leselighet blir en videreføring av dette igjen.

HVA MENER DU MED LESELIGHET?

ESPEN: Formspråk er et sett med former som har et rasjonelt forhold til hverandre. En kan lese et formspråk som et handlende menneske, at det er rom form handling. Og da trenger det ikke å være noe motsetningsforhold i det hele tatt. Det er ingenting som utelukkende er pynt. Alt inngår i et sånt formspråk, og alt kan leses. MARINA: For meg må formen forklares – den må komme et steds fra. Den må komme fra den analysen du har gjort. Hvis vi skal snakke litt enkelt om form – form som design er lite interessant synes jeg.

KAN DERE UTDYPE DET?

ESPEN: Du må klare å kontekstualisere formen, for da trenger du ikke kun å snakke om form for design sin skyld. Da blir det noe mer.

MARINA: Vi må ikke tolke det som om form er uviktig. Du kan lage et bygg som har en veldig ekspressiv form, som blir et symbol og som blir en attraksjon for et område. Da kan det fungere.

HVILKEN FUNKSJON HAR ARKITEKTUREN IDAG, HVIS VI TAR UTGANGSPUNKT I BERGEN?

ESPEN: Målet med arkitekturen må hele tiden ligge foran oss. Ikke der vi er eller der vi har vært. For Bergen ligger nå målet tilbake i tid. Det blir tillatt veldig lite nybygg som kontrasterer til det gamle. Det blir restaurert på Bryggen – de holder på å reprodusere det som var. Men spørsmålet er om denne preserveringen er et mål eller en verdi. Når målet ikke ligger foran deg, så dør arkitekturen. Da kan den ikke virke. Dette skjønner vi og dette ser vi fordi det som før var en møteplass er nå bare en kuliss. Sånn sett kan Bryggen være betegnende for hele byen. Bergen består i altfor stor grad av homogene områder med glidende overganger, og utviklingen skjer utelukkende innenfor disse områdene. Det er for få konflikter i Bergen, ingen interessante møter. Vi vet at det er motsetninger som driver historien fram, og sånn sett er ikke Bergen på vei fram. Barcelona er et typisk mål, den er i endring hele tiden. I Italia er det for eksempel forbudt å preservere slik vi gjør her i Bergen. Jeg vil si at de, i motsetning til Bergen har en respekt for de som skal bo der om 500 år. Hvis noen skal grave i ruinene av Bergen og Bryggen om 500 år, så vet de kanskje ikke hvilken tid det er fra. Er dette en replika eller er det fra den spesifikke perioden hvor slik arkitektur var vanlig? Det blir vanskelig å forske på. I Italia bygger de istedet i kontrast til det gamle.

FINNES DET POSITIVE TREKK VED BYPLANLEGGINGEN I BERGEN?

ESPEN: Bergen har mye fokus på de kulturelle aksene. Grieghallen er et bra bygg. Men når det gjelder boliger er det for mye preservasjon.

MARINA: Barcelona er, som tidligere nevnt et eksempel på det motsatte. De vil hele tiden fornye seg og være i konstant endring, noe som gjør at folk kommer tilbake år etter år. I Bergen spiller vi veldig mye på det historiske. Nå har vi Herman Friele og Bryggen liksom.

I HVILKEN GRAD SMITTER DETTE OVER PÅ MENNESKER? HVORDAN ER MENNESKET PÅ- VIRKET AV ARKITEKTUREN?

ESPEN: Det finnes en teori som heter space syntax som er et sett med regler om hvordan arkitekturen påvirker shoppingmønsteret eller handlingsmønsteret til mennesker. Hvis du sammenligner Tveita og Torshov – så kan du se at inntektene er lavere blant de som bor på Torshov kontra de som bor på Tveita. Men grunnen til at du ikke har hørt om en Torshov-gjeng, men en Tveita-gjeng, er arkitekturen. Arkitekturen er med på å forme og påvirke de som bor der. Det viser at arkitekturen kan være med på å skape store samfunnsmesssige problemer. Når folk ikke blir sett, som tilfellet er på Tveita, – når de forsvinner så kan det føre til sosiale problemer.

MÅ ARKITEKTUR SE BRA UT FOR Å FUNGERE?

ESPEN: Det vakre er en veldig lunefull ting. Hva som ser bra ut kan og vil foranndre seg hele tiden. Det er vanskelig å forholde seg til. Men et bygg kan være med på å bidra i en debatt om hva som er vakkert.

MARINA: Jeg har tro på at hvis man lager noe som fungerer bra så vil det være vakkert. Da vil man ha positive tanker om det og dermed er det vakkert.

ESPEN: Akkurat som med naturen – den er vakker fordi den fungerer.