navn: kirsti kulseth fag: hovedfagsstudent, historie, uib

I et lukket skrin, bak en lÅst dør i kjelleren pÅ slottet i Praha, finnes det en gyllen skatt fra Norge.

Psalterium Birgittae
- en gyllen, gjenglemt skatt fra et mørkelagt Århundre.

Det er en salmebok, et psalter, og det ble laget av en nonne her i Bergen rundt 1450. Boken har vakre små miniatyrmalerier i gull (illuminasjoner), og er sirlig skrevet med gotisk skrift. Det er det eneste bevarte, illuminerte psalter fra middelalderen som er fullstendig og som er laget i Norge. «Psalterium Birgittae» er ingen hemmelighet, den er bare ikke tidligere blitt lagt spesielt merke til. Det er en liten gjenglemt skatt fra et mørkelagt århundre. Takket være hjelp fra Rune Kyrkjebø ved Universitetsbiblioteket i Bergen og en mer åpen politisk linje på manuskriptsamlingen i Praha, fikk jeg tillatelse til å komme inn på slottet og studere det originale manuskriptet i juni 2002.
Den originale salmeboken «Psalterium Birgittae» finnes altså nå på arkivet på slottet i Praha (Archiv Prazskeho hradu) i den manuskriptsamlingen som tidligere var hovedbiblioteket til St. Vitus domkapitlet. (Knihovna Metropolitni kapituly u sv. Vita). Konservator var Marek Suchy, en ung mann som nettopp var kommet hjem fra et studieopphold ved Middelaldersentrum i Oslo. Han innrømmet at jeg som norsk fikk spesialbehandling; han trodde ikke at hans forgjenger ville tillate at en student fikk tilgang til dette verdifulle manuskriptet. Men han innrømmet at han var litt svak for nordmenn, og det fikk jeg nyte godt av. Jeg møtte opp utenfor slottet slik vi hadde avtalt og ringte ham fra turistinformasjonen. «Hei! Jeg kommer og henter deg!» var beskjeden jeg fikk. Han snakket svært godt norsk.
Marek kom, entusiastisk og med et veldig sympatisk smil. Han trykket meg hjertelig i hånden.; «Velkommen!» Vi gikk til hovedinngangen som var godt bevoktet. Jeg og vesken min måtte sjekkes før vi fikk gå inn. Deretter gikk turen ned i kjelleren, gjennom veldige, tunge dører og enorme rom med stor takhøyde. Et og annet menneske jobbet i stillhet ved de digre pultene. En konsentrert og litt andektig atmosfære hersket i disse historiske rommene. Men Marek turet fram som ingenting og virket på ingen måte høytidelig eller alvorlig. Han viste meg kontoret sitt hvor jeg kunne legge fra meg veske og jakke. «Vil du se manuskriptet med èn gang?» spurte han spent. Det ville jeg selvfølgelig.
Vi måtte ta på oss hvite hansker og Marek hentet fram en stor nøkkel som han brukte til å låse oss inn i arkivet med. Arkivet lå dør i dør med kontoret hans og Marek viste meg inn. Nå var vi inne i bibliotekets skattekammer. På hyllene sto manuskriptene tett i tett: salmebøker, bibler, protokoller og regnskaper fra en annen tid. Temperaturen var lav og luftfuktigheten høy av hensyn til konserveringen. Det luktet rart og gammelt. Marek hentet fram en eske, åpnet den og holdt fram en tykk bok med fillete omslag. «Her er den!» Han la den ned på et eget underlag for å støtte boken og forklarte meg at den ødelagte innbindingen var årsak til at man ikke ønsket å gi utenforstående tilgang til manuskriptet. «Du er antagelig den siste som får se det», smilte han. «Fordi du er norsk og fordi manuskriptet er fra Norge, synes jeg du har en slags rett til det. Men det er egentlig et unntak dette her». Han åpnet boken og jeg fikk sette meg ned og studere. Jeg bladde ytterst forsiktig fram til illuminasjonene jeg kjente så godt fra før.

Jeg var i utgangspunktet litt nervøs for at turen skulle være overflødig, fordi jeg i Norge hadde hatt tilgang på kopier av psalteret; Universitetsbiblioteket i Bergen har en svart/hvit fotostatkopi av boken, dessuten hadde jeg bestilt og mottatt lysbilder i farger av de originale illuminasjonene. På denne måten hadde jeg hatt anledning til å studere manuskriptet før jeg dro. Var det virkelig nødvendig å dra hele veien til Praha for å studere det originale psalteret?
Ja, det var det. Nå kunne jeg se presisjonen i det maleriske uttrykket, fargebruken, den store mengden gull som er brukt og som gir bildene en lysende effekt (derfra ordet illuminasjon), pennestrøket, skjønnheten, helt enkelt. Med ett ble det virkelig; at kvinnen Birgitta Sigfusdotter, nonne i Munkeliv kloster, hadde laget denne vakre lille boken for rundt 550 år siden. Hun hadde forsøkt å fange skjønnheten slik hun så det, og fremdeles var boken like vakker.
I klosteret hadde denne type arbeid en egen hensikt. Det kunstneriske arbeidet var en hyllest til Gud og Guds skjønnhet. (I middelalderen ble all kunstnerisk aktivitet vurdert som håndverk, kunst slik vi kjenner det i dag fantes ikke som eget begrep.) Arbeidet var ment å bli utført i fullstendig konsentrasjon og ble på denne måten en type meditasjon. Skjønnhet ble av hennes samtidige likestilt med nærværet av Gud. Det fantes ikke noe høyere, renere og mer vakkert. Som nonne hadde hun valgt å vie livet sitt til den Allmektige, og «Psalterium Birgittae» er et vitnesbyrd på hennes tilstrebelser.
På folio 173 og 174 har hun selv signert for arbeidet. Det er derfor vi kjenner til henne, det er også det eneste vi vet om henne. Som resten av boken, er også dette på latin, men vi kan oversette setningen slik: «Jeg, Birgitta Sigfusdotter, søster i Munkeliv kloster ved Bergen, har skrevet dette psalteret i tillegg til initialene, men ikke så godt som jeg burde. Be for meg, synderinne» Det forteller oss kanskje ikke så mye om hvem hun var, men vi har lov å fabulere. Signaturen og måten psalteret er utført på gir oss et bilde av et alvorlig sinn som viet sin kraft og yteevne til skjønnheten. Hennes bidrag beriker oss fremdeles med sine vakre farger og sirlige utførelse. Vi er vant til å høre grimme historier om pest, død og elendighet fra senmiddelalderen. Denne boken forteller en helt annen historie enn den vi er vant til å høre fra denne perioden.

Jeg satt med boken foran meg og bladde og så. Mest satt jeg bare og så på illuminasjonene, én etter én, for å suge til meg det kunstneriske uttrykket. Konservator Marek Suchy sto ved siden av meg hele tiden, jeg fikk ikke være alene med manuskriptet. Tre dager på rad fikk jeg komme igjen, men så var det stopp. «Nå tror jeg at det trenger å hvile litt,» mente Marek. Jeg mistenker at han var litt lei av å stå vakt ved siden av denne ivrige, norske studenten. Han hadde vel også sitt å gjøre.