DET SÅRBARE SAMFUNNET har vært en gjenganger i de siste års offentlige debatt. Man har rettet søkelys mot svakheter i infrastruktur, konsekvenser for samfunnet ved for eksempel teknisk svikt, forurensning og terroranslag. Samfunnets sårbarhet skal avhjelpes ved å lage mer robuste systemer. Er meningen nå at samme vaksine skal brukes på oss mennesker - at vi skal måtte være usårbare?
ØNSKET OM AT FORVALTNINGEN skal komme ut av etterdønningene etter Internett-revolusjonen og gjøre sine dokumenter tilgjengelige i elektronisk form for pressen og almenheten, har vært målbåret både fra politisk hold, i departementene og fra andre interesserte. Pressen har i flere år hatt elektronisk tilgang til postjournal fra flere offentlige instanser. Dette har gjort pressens tilgang til de underliggende dokumenter i saken enklere, og har i det hele hatt en rekke positive aspekter - og noen negative. Bruken av postjournaler gjør det for eksempel lett å stoppe opp ved kjendiser som har fullstendig legitime ærender i statlig eller kommunal forvaltning, som den siste tidens detaljerte oppslag om Nils Johan Sembs husplaner og Trond-Viggo Torgersens hyttebygging.
Offentlighetsloven krever at den som ber om innsyn i en bestemt sak hos en offentlig instans skal få det, så sant saken ikke må unntas offentlighet etter nærmere bestemte regler. Prinsippet om mer offentlighet sier at forvaltningen skal vurdere om forespørsler om innsyn i saker som er unntatt offentlighet, likevel kan etterkommes, for eksempel etter svartsladding av enkelte opplysninger.
Så langt så vel. Man behøver ikke forutsette en spesielt robust befolkning for å kunne leve med en slik forvaltningspraksis. Neste steg i vår nye elektroniske verden er at forvaltningsorganene eller kommunene ønsker å legge ut alle saksdokumenter på Internett; ikke lenger bare postlisten, men brevet, søknaden, henvendelsen, også fra enkeltpersoner. Det er her vi ønsker at beslutningstagerne skal stoppe opp og tenke seg om to ganger. Det er etter vår oppfatning en vesensforskjell mellom å legge ut alt "ubedt" og å sende saker ut etter forespørsel.
IDEN MYE OMTALTE Svanhild-saken, der en ung mor ble fratatt foreldreansvaret for sine to små barn med resultatet fra en intelligenstest som en del av begrunnelsen, så vi et eksempel på hvordan en sak kan gå fra å være anonymisert til å bli identifiserbar via hendelser som forvaltningsorganet ikke rår over. Fylkesnemnda for sosiale sakers vedtak i denne saken ble publisert uten andre foranstaltninger enn at navn og adresse ble fjernet. Dette var ikke godt nok som anonymisering; det avislesende Norge kunne nok straks skjønne hvem saken dreide seg om.
Dersom forvaltningen skal legge ut alle saksdokumenter, må den ikke bare vurdere om saken kan offentliggjøres på publiseringstidspunktet, den må i prinsippet vurdere dette for ethvert senere tidspunkt også.
Glipp fra offentlige organer kan medføre store konsekvenser for den som får sitt brev gjengitt av naboer i nærbutikken noen dager etter at det er sendt. Det offentlige har mye informasjon om saker som er av vanskelig, personlig og privat karakter. Dels fordi det offentlige er pålagt å behandle slike saker, dels fordi det offentlige forvalter ytelser som krever behovsprøvning. Ytelsen utløses kun om man kan bevise, mest mulig utførlig og uten omsvøp, at man er i en vanskelig situasjon. Konsekvensen av feilpublisering av slike saker kan bli meget stor; tusenvis av potensielle mottagere har tilgang til opplysningene med én gang. Merkelappen "menneskelig svikt" som slike hendelser gjerne rubriseres under, fungerer dårlig som plaster på såret for den som blir rammet. Skaden er skjedd, ryktet er på bygda forkledd som sannhet, og rykter har en lei tendens til å vokse mens de går.
ALLE MENNESKER HAR BEHOV for diskresjon. Lovgiver har uttrykkelig beskyttet enkelte opplysninger. Personlige forhold er blant dem. Undersøkelser Datatilsynet har gjort, viser at nordmenn har en videre oppfatning av hvilke opplysninger vi anser som følsomme enn lovverkets tradisjonelle definisjon. Utenfor det lovgiver har definert som beskyttelsesverdig informasjon, vil det for de fleste av oss være en overgangssone med opplysninger vi ikke nødvendigvis ønsker kringkastet på Internett. Overgangssonen er en individuell størrelse, og vil variere i forhold til hvor sårbar eller robust den enkelte er.
Når informasjonen kun ligger et tastetrykk unna, blir det nesten uimotståelig lett å kikke.
Om stadig større mengder av forvaltningens saksdokumenter blir publisert på Internett, kan vi vanskelig skjerme oss mot en skjult, privat bruk av opplysningene. Det kan bli så enkelt å søke frem opplysninger om enkeltmennesker at få vil motstå fristelsen. Trivielle saker man har vært borti før, kan brukes og sammenstilles; og tatt ut av sin sammenheng vil de kanskje fremstå som noe annet og større enn de opprinnelig var.
Om denne aktive publiseringen av saksdokumenter bringer kikkeren frem i et tilstrekkelig antall av oss, vil stadig flere av oss få oppleve at andre mennesker "vet" noe om oss som vi ikke har muligheten til å ta til motmæle mot. I spesielt sårbare situasjoner, når man er ute etter ny jobb, når man skal etablere seg i et nytt miljø, kan slike opplysninger kanskje endre betingelsene for å lykkes. En arbeidssøkende vil ikke kunne verne seg mot at en potensiell arbeidsgiver bruker søkerens byggesak fra kommunens internettarkiv som et stilltiende argument for at han ikke er egnet for jobben, eller at spørsmålet han en gang stilte til en offentlig instans, blir tolket som et uttrykk for hans (manglende) mentale evner.
Kanskje forvaltningen ikke nødvendigvis bare som en konsekvens av feilpubliseringer, men fordi man anser det for drøyt å publisere alt, ender opp med å unnta mer fra offentlighet. Kanskje det til og med opprettes et eget byråkrati for å avgjøre hvorvidt saker kan publiseres elektronisk eller ikke. Da blir muligheten til innsyn dårligere i stedet for bedre, og Kafka får rett nok en gang: Enhver revolusjon etterlater seg det slimete sporet av et nytt byråkrati. Dette skjønte fylkesmannen i Aust-Agder da han nylig anbefalte Lillesand kommune å revurdere sin praksis med å legge ut saksdokumenter på Internett. Det vil bli så ressurskrevende å følge med på at alle taushetspliktsbestemmelser blir respektert at det kan gå ut over andre lovpålagte oppgaver, konkluderte han.
ET ENKELTMENNESKE vil muligens tenke seg om både én og to ganger før han skriver til kommunen dersom han vet at naboen, lokalavisens journalist, sjefen på arbeidsstedet eller hvem som helst samme dag kan lese brevet fra sin egen PC. Er det en slik utvikling vi ønsker? Bidrar dette til økt kontroll og tilsyn med forvaltningen? Er det ikke snarere en måte å øke avstanden og terskelen for individene på for å kontakte forvaltningen? Kanskje den naturlige konsekvensen for den enkelte i stedet vil være å benytte kommunikasjonskanaler som ikke er underlagt journalføringsplikt, for eksempel telefon?
Hvis man går fra skriftlig til muntlig saksbehandlingsform, vil etterprøvbarheten så å si bli umuliggjort; det kan utvikle seg mange friske individuelle fortolkninger på kontorene bortetter. Dersom vi innordner oss slik at individene forsøker alle andre kanaler enn et skriftlig dokument i sin kontakt med offentlig sektor, har i grunnen både individene og offentlighetens intensjoner tapt. Paradoksalt nok kan de gode forsettene, demokratisk kontroll, raskere saksbehandling og bedre muligheter til innsyn, til slutt bli skadelidende.