VI HAR PASSERT ETTÅRSDAGEN for terrorangrepet 11. september, og erikke blitt utsatt for terroranslag i Norge. Men faren erfortsatt der for at også vi kan rammes, og vi er naturligvisalle bekymret. Ifølge en undersøkelse ganske nylig godtar enstor andel av oss at det settes i verk overvåking ogkontroll for å bekjempe terror og kriminalitet, selv om detgår på bekostning av den enkeltes personligeintegritet.
Tallene overrasker ikke. I valget mellomtrygghet og kriminalitetsbekjempelse på den ene siden ogbeskyttelse av egen integritet på den andre, velger defleste det som oppfattes å gi mest trygghet.
Nårtrusselen rykker så nær, blir selv den mest prinsipiellemotstand mot overvåking og krenkelse av personlig integritetfortrengt av behovet for forutsigbarhet og trygghet. Defleste søker beskyttelse der de tror den er å finne. Vi girgjerne fra oss litt av våre hemmeligheter, bare vi tror atdet kan gi noe beskyttelse. Det problematiske med at såmange synes villig til å gå langt i å gi avkall på sinpersonlige integritet i trygghetens navn, er at de tiltakenesom vi i dag aksepterer å sette i gang, kan vise segvanskelige å tilbakekalle i morgen. Det er alltid vanskeligå argumentere for å fjerne kontrolltiltak som allerede erinnført, og som tilsynelatendefungerer.
PARADOKSET ER OGSÅ SYNLIG i forhold til anvendelse av teknologi. Det kommerstadig nye teknisk avanserte løsninger som er fristende å tai bruk for å avverge kriminelle handlinger. Det er mulig ålagre enorme mengder med personopplysninger, som sværteffektivt kan brukes til overvåking og kontroll. Ved hjelpav såkalt biometriske metoder kan man raskt fastslåidentiteten til en person som passerer et oppsatt kamera,forutsatt at vedkommende allerede er registrert, eksempelvisved en tidligere passering. Det vil endog bli mulig å kunnefastslå vedkommendes sinnstilstand, eksempelvis utslag avnervøsitet.
Teknologien er der, og fordelene ved denblir naturlig nok aktivt markedsført av dem som har utvikletde tekniske løsningene. De myndighetsorganer som haransvaret for å bekjempe kriminalitet og å forebygge terror,ønsker også å ta i bruk de mulighetene som ny teknologi gir,til effektiv og målrettet overvåking. Vi kommer lett i ensituasjon der det blir vanskelig å argumentere for å gjøreet valg om ikke å ta de nye mulighetene i bruk. Og når detførst er blitt gitt aksept for anvendelse til ett formål, ervi tilbøyelig til å godta at overvåkingsmetodene tas i brukogså i andre sammenhenger.
Vårt samfunn må ikke kommedit at tiltak som er riktig å iverksette overfor en eller fåmistenkte, nærmest blir iverksatt for en hel nasjon, selv omdet er enkelt å gjennomføre teknisk. Vi er ikke allepotensielle lovbrytere som må holdes under konstant oppsikt.I et demokratisk rettssamfunn må lovlydige borgere kunneregne med at de ikke blir utsatt for overvåking ogkontroll.
I et klima av frykt og mistenksomhet somoppstår etter et fryktelig terrorangrep, er det ekstraviktig å håndheve prinsipper som beskytter individet motinngrep i privatsfæren. Det må også være den som fremmerønske om en forandring, som bør ha bevisbyrden ogdokumentere at tiltaket ikke håner eller opphever deverdiene det opprinnelig var ment å styrke ellerfremme.
Datatilsynet har formulert og begrunnet etknippe krav til tiltak som innføres for å øke sikkerhet foreiendom, liv og helse i terrorfryktenskjølvann:
1. Tiltakene må være hjemlet i lov.Lovgiverens ansvar må ikke svekkes. Jo merkonkret både mål og midler formuleres i loven, jo bedre.Dersom loven tjener som hjemmelsgrunnlag, bør forskriftenevære tilgjengelige og offentlige. Fullmaktsmekanismerinviterer til misforståelser og mistenksomhet. Borgeren harkrav på å kunne stole på myndighetene - også når de påfellesskapets vegne må ha adgang til å benytte drastiskevirkemidler.
2. Tiltakene må stå i forhold til effektene.De rettighetene som oppgis ellersuspenderes, må avstemmes med det som kan forventes åoppnås. Når det både i inn- og utland er uenighet om denpraktiske verdien av telefonavlytting, er det et argumentfor å bruke den mindre, ikke mer.
3. Det måopprettholdes et klart skille mellom
etterforskning og overvåking.De som har brukt vold, vet at de bliretterforsket. De har bragt seg i en situasjon der de måregne med nærgåenhet og inntrengen i deres private sfære.Lovlydige, på den annen side, må med rimelighet kunne regnemed at de ikke er gjenstand for etterforskning ogovervåking.
4. Tiltakene må være definerte, presiserte og avgrensede.Formålet må være utvetydig.Hvem som skal ha adgang til å gjennomføre kontroll ogovervåking, hvor lenge det skal pågå, og hva som skal skjemed det innsamlede materialet, skal være avgjort på forhånd.I beslutningen om gjennomføring bør det bygges innbestemmelser om evaluering og varighet. Dette må gjelde bådepolitiske og administrative beslutninger.
5. Opplysninger innhentet for ett formål skal ikke uten samtykke eller rettsgrunnlag brukes til et annet.Detsamme gjelder overskuddsinformasjon.
6. Obligatoriske persondatavarehus må unngås.Politiethar tidligere fremmet ønske om å oppbevare trafikkdata for åkunne bruke dem til å etterforske eller forhindrekriminalitet. Innen EU er det også lagt frem et forslag omat all e-post og telefonsamtaler skal lagres og væretilgjengelige for EUs styremakter i ett til toår.
Det foregår selvsagt mye på telenettetsom ikke tåler dagens lys. De fleste av oss har likevel etbehov for å kunne meddele oss i fortrolighet, og båderespektere og vente diskresjon fra den vi meddeler oss til,samtidig som ikke utenforstående blir tilhører elleriakttager av vår private kommunikasjon. I en rettsstat må vikunne forvente dette.
OVERVÅKING OG PERSONVERN stilles opp som motsetninger, og er detogså. Et gjennomkontrollert samfunn lar seg ikke forene medvår demokratiske rettsstat. Vi står med andre ord overfor etdilemma der to sett forståelige og legitime interesserstilles mot hverandre. Vi er imidlertid avhengig av dembegge for at vi skal kunne påberope oss å ha et samfunn sombygger på frihet og trygghet for den enkelte. Dilemmaet måvi leve med. "Det er som å balansere på en knivsegg, manblør litt hele tiden." Omtrent slik uttrykte justisministerOdd Einar Dørum dette på ettårsdagen for 11. september.
I store trekk synes debatten å ha vært moderat og saklig heri Norge. Så langt har vi ikke sett dramatiske konsekvenser iform av lovvedtak som legitimerer innhugg i personvernet forfolk flest. Skal vi ha mer overvåking, må det være etternøye gjennomtenkte og avveide valg, foretatt av vårefolkevalgte på et prinsipielt og langsiktig grunnlag. De harden ansvarsfulle oppgaven det er å veie behovet forsikkerhetstiltak og kontroll opp mot verdien av den enkeltespersonlig integritet.
Datatilsynets hovedoppgave er åbevisstgjøre om konsekvenser av valg som påvirkerpersonvern. Dette er særlig viktig i en tid hvor denalminnelige borger i en situasjon av frykt uttrykker viljetil å gi fra seg sitt personvern på trygghetens alter. Forsom Datatilsynets direktør Georg Apenes har påpekt: "Den somfor villig, og for ofte, veksler inn sin frihet for å fåtrygghet, tar en kjempesjanse. Han risikerer å miste beggedeler."