_______________________________________________________________________________
Plan- og bygningsloven styringsredskap for arealbruk - betydning og funksjon
Plan- og bygningsloven (Pbl) er det viktigste styringsredskapet av arealbruken på det areal som ikke er vernet etter naturvernloven, dvs på nesten 85-90% av Norges totale areal. Loven setter rammer for hvordan planarbeidet skal foregå, hvem som skal delta, og hvilke produkter som er mål for arbeidet. Resultatet og kvaliteten er derfor avhengig av gode data, riktig prosess og bevisste valg.
Pbl inneholder bestemmelser om
- Planleggingsmyndighetene og planleggingsprosessen, konsekvensutredninger og byggesaksbehandling
- Planlegging på riksnivå, bla. ved rikspolitiske retnings- linjer og rikspolitiske bestemmelse, videre ved statlige planer for kommunenivå, strandvernet og innsigelses- instituttet.
- Planlegging på fylkesnivå, ved fylkesplaner eller fylkes- delplaner. De er retningsgivende, men ikke juridisk bindende.
- Planlegging på kommunenivå, ved kommuneplaner som består av en langsiktig del med mål for kommunen og de ulike sektorer og en arealdel med bestemmelser til planen. Arealdelen med bestemmelser er juridisk bindende. Det kan også utarbeides kommunedelplaner for et tema eller avgrensa areal.
- Reguleringsplaner og bebyggelsesplaner som benyttes ved planlegging av mindre arealer på detaljert nivå. Dette er juridisk bindende detaljplaner med bestemmelser knyttet til planen.
Kommunens rolle
Gjennom en aktiv bruk av Pbl og de virkemidler som finnes i loven har kommunene mulighet til å styre arealbruken i større grad enn det som gjøres i dag. Kommunene kan ved aktiv bruk av ulike arealplantyper, bestemmelser og retningslinjer en mulighet til å styrke Pbl sin betydning for forvaltningen av naturverdiene (for eksempel i naturområder, kystsonen, grønnstruktur og markaområder mv).
Kommunens har flere roller i planleggingen:
Å gi innspill til fylkesnivå og nasjonalt nivå samtidig som de selv planlegger for sin kommune og sørger for å koordinere innspill fra lokalt nivå.
Fylkesplanprosessen
• Bidra med innspill til fylkesplanprosessen
• Innarbeide signaler fra fylkesplanprosessen i kommunens planer.
Kommunale planprosesser
• Avklare rammer og utfordringer (naturgitte, grografiske og aeralbruks forhold) og under dette innhente synspunkter fra statlige fagmyndigheter og fylkeskommunen, og fra lag og organisasjoner
• Gjøre aktuelle spørsmål kjent for befolkningen og samarbeidspartnere. Brukermedvirkning er viktig. Lovens krav til medvirkning er bare minimumskrav
• Utarbeide planutkast, og under dette arbeidet ha kontakt og drøftinger med statlige fagmyndigheter og fylkeskommunen. Befolkningen skal informeres og konferanser med lag og organisasjoner gjennomføres
• Behandle og klargjøre private plankart til politisk behandling
• Behandle planforslag i politisk utvalg
• Legge planforslag ut til offentlig gjennomsyn og høring hos statlige fagorgan, fylkeskommunen lag og organisasjoner
• Bearbeide uttalelser til utkastet
• Sluttbehandling i politisk utvalg, vedtak
• Behandle og klargjøre private planforslag til politiske behandling
Utfordringer i kommunene
Den overordnede utfordringen i kommunene er å få en bærekraftig arealutnyttelse av kommunens arealer.
Følgende utfordringer er viktige
• Få en helhetlig forvaltning av kommunenes areal
• Benytte virkemidler i plan- og bygningsloven for å sikre naturforvaltningsinteresser i kommunene
• Framskaffe et godt beslutningsgrunnlag for vurdering av konflikter i arealplanleggingen
• Ivareta innbyggernes interesser gjennom medvirkning i planprosesser
• Ta et lokalt ansvar for globale utfordringer og en bærekraftig utvikling ("Tenk globalt, handle lokalt")
For å få et godt resultat av planprosessen - er det viktig at riktig og tilstrekkelig informasjon kommer så tidlig som mulig. I prinsippet har alle aktører et ansvar i forhold til resultatet. Derfor bør de som er ansvarlige for naturforvaltning ta initiativ og sette naturforvaltningsspørsmål og biologisk mangfold på dagsorden tidligst mulig i prosessen.
Resultatet - er også avhengig av at man greier å holde en åpen prosess overfor de aktuelle aktører, slik at de kan delta på riktig tidspunkt. Hovedtyngden av medvirkning bør skje så tidlig som mulig. Dette vil i hovedsak være i tilknytning til avklaring av rammer og utfordringer, og ved utarbeidingen av planutkast. Når det er utarbeidet planforslag, er det ofte vanskeligere å få innpass for nye momenter.
Målformuleringene - må stemme overens med de opplysninger om fakta som planen inneholder. En kommuneplan etter Pbl skal være en integrert del av det kommunale liv forøvrig. Det er derfor viktig at planene gjenspeiles i kommunens økonomiplan, handlingsprogrammer o.l, slik at behovet for dispensasjoner reduseres.
En videre gjennomgang av Pbl som virkemiddel i forhold til naturforvaltningsinteresser følger paragrafenes rekkefølge i loven.
- Les mer om planprosessen s 70-86 i Miljøverndepartementets rundskriv T-1127 "Veileder til kommuneplanens arealdel".
Plan- og bygnignslovens og ivaretakelse av natur- og friluftslivverdiene
Nedenfor informeres det om hvilke hensyn en bør ta for å ivareta naturforvaltningsinteresser gjennom bruk av Pbl. De nasjonale retningslinjene gir rammevilkår for kommunenes planlegging, og skal legges til grunn i planleggingen.
Rikspolitiske bestemmelser og retningslinjer
Staten benytter Rikspolitiske retningslinjer (RPR) og Rikspolitiske bestemmelser for å klargjøre statlig politikk på bestemte områder (§ 17-1 i Pbl - link under). I tillegg kan det i enkelttilfeller bli utarbeidet statlig reguleringsplan (§ 18). Alle tre formene har vært benyttet. Et eksempel der statlig reguleringsplan er brukt er Småsætranområdet i Røros.
Pbl hjemler også bruk av rikspolitiske bestemmelser. Disse har kun vært brukt i noen få tilfeller, og da knyttet til bestemte geografisk avgrensede områder. Rikspolitiske bestemmelser gjelder kun et begrenset antall år, og er til nå benyttet i området Saltfjell-Svartisen og til båndlegging av Trollheimen i Sør-Trøndelag, hvor det er forbudt å sette i verk tiltak som nevnt i §§ 84, 86a og 93 i Pbl (link under).
Rikspolitiske bestemmelser skiller seg fra rikspolitiske retningslinjer - ved at det er juridisk bindende bestemmelser. Bestemmelsene binder også grunneiere på samme måte som bestemmelser til kommuneplanens arealdel. De er tidsbegrensede, men kan forlenges for 5 år av gangen. Rikspolitiske bestemmelser brukes for å ivareta nasjonale eller regionale interesser. Det er en forutsetning at de ivaretar etter hvert skal innarbeides i kommuneplan.
Nasjonale retningslinjene - gir rammevilkår for kommunenes arbeide med planer etter Pbl og er en viktig del av den grunnlagsinformasjonen kommunene skal bygge sin planlegging på. Kommuneplanen skal gjenspeile hensynet til nasjonal politikk, nasjonale mål og retningslinjer og de lokale mål og interesser. RPR kan danne grunnlag for innsigelse mot kommuneplan på lik linje med stortingsmeldinger. Avvik fra retningslinjen kan gi grunnlag for innsigelser, men den følge at kommunen ikke kan egengodkjenne planen.
Følgende RPR har betydning for naturforvaltning:
RPR for samordnet areal- og transportplanlegging - redegjør for nasjonale mål for areal- og transportplanlegging, klargjør hva som bør vektlegges gjennom planleggingen, og peker på samarbeidsbehov og ansvar ved gjennomføringen. Retningslinjene er nærmere omtalt i rundskriv T-5/93, RPR for samordnet areal- og transportplanlegging.
RPR for vernede vassdrag - setter nasjonale mål for forvaltningen av vassdrag som er vernet gjennom Stortingets behandling av Verneplan I-IV for vassdrag. Retningslinjene gjelder vassdragsbeltet, dvs hovedelver, sideelver, større bekker, sjøer og et område på inntil 100 meters bredde langs disse, samt andre deler av nedbørsfeltet som har betydning for vassdragets verneverdi. Retningslinjene er nærmere omtalt i rundskriv T-1078, RPR for vernede vassdrag.
RPR for å ivareta barn og unges interesser i planleggingen - tydeliggjør nasjonale mål for barn og unges oppvekstmiljø, blant annet det fysiske miljø til lek og aktivitet og hvordan hensynet til barn og unge best kan bli tatt vare på i planprosessen. Retningslinjene er nærmere omtalt i rundskriv T-1/95, Barn og planlegging.
RPR for Oslofjorden - gjelder på kyststrekningen Svenskegrensen-Kragerø, unntatt bestemte byområder. Retningslinjenes hovedmål er å forvalte naturverdier, kulturminneverdier og rekreasjonsverdier som en nasjonal ressurs.
Eksempler på bruk av rikspolitiske retningslinjer
RPR for samordnet areal og transportplanlegging. Lokaliseringen av boligfeltet Ålborglia i Eidsvoll kommune ville ført til økt transportbehov, og det ble derfor reist innsigelse mot denne del av planen.
RPR for å ivareta barn og unges interesser i planleggingen - i Sandnes i Rogaland ble et friområde omregulert til boligområde for eldre. Dette medførte en forverring av oppvekstvilkårene for barn og unge. Det ble levert innsigelse på bakgrunn av at det ikke var erstatningsarealer i området. Innsigelsen ble tatt til følge.
RPR for Oslofjorden: En klagesak fra Oslofjorden gjelder en brygge i et LNF-område som etter RPR var betegnet som "strandsone". Kommunen mente bryggen i utgangspunktet var større enn nødvendig, men at den kunne bygges dersom den ble gjort 8 meter kortere. Naboer, fylkesmann og fylkeskommunen klaget på tillatelsen. Klagen ble tatt til følge og tillatelse ble nektet fordi bryggen ville blitt sterkt visuelt eksponert i et område som ellers ikke var særlig preget av tekniske inngrep, samt at bryggen ville virke sterkt privatiserende på de tilliggende strandarealene, i strid med RPR for Oslofjorden. Bryggen ville heller ikke være nødvendig for å sikre adkomst, og dermed også i strid med unntaket i Pbl § 17-2 (link under).
Opp
§ 17-2 100-metersbeltet langs sjøen: 100-metersbeltet langs sjøen betyr mye for rekreasjon i friluftslivssammenheng. Området langs strandkanten har også stor betydning for naturmiljøet generelt. Det er derfor viktig å skjerme de områdene som ikke er nedbygd mot ytterligere utnyttelse.§ 17-2, 100 metersbeltet langs sjøen regulerer et byggeforbud i 100 meter beltet langs sjøen (link under). Alle tiltak som er nevnt i Pbl §§ 84, 86a, 86b og 93 kommer inn under byggeforbudet i 100-metersbeltet (se link under). Det samme gjelder ombygging eller tilbygging av byggverk som endrer bruksformålet. Videre gjelder forbudet fradeling av tomt, samt salg og utleie av ubebygd tomt som enten utskilles nå eller er utskilt tidligere. Bestemmelsen gjelder ikke midlertidige eller transportable konstruksjoner og anlegg. Bestemmelsene om byggeforbud i 100-metersbeltet langs sjøen gjelder ikke i tettbebygd strøk eller område som omfattes av godkjent reguleringsplan. Det er også gjort unntak for anlegg til primærnæringer, forsvaret, bade- og toalettanlegg på friluftsområde for allmennheten og for brygge som er nødvendig for adkomst til bebygd eiendom.
§ 18 Statlig reguleringsplan og arealdel til kommuneplanen: Ved statlige reguleringsplaner er det mulig å regulere områder til grønne formål i de tilfeller der viktige vernetiltak eller andre samfunnsmessige hensyn krever det, og kommunen selv ikke viser vilje til å vedta nødvendige planer. Bestemmelsen § 18 statlig reguleringsplan og arealdel til kommuneplanen har betydning der kommunen ikke vil medvirke til å utarbeide eller endre planer som er nødvendig for å få gjennomført tiltak av nasjonal eller regional interesse (link under). Et eksempel på dette er Småsætran på Røros. Den kan også benyttes i tilknytning til store statlige utbyggingsprosjekter, f eks ny hovedflyplass på Gardermoen. Bestemmelsen skal bare brukes i unntakstilfeller selv om bruken nå øker.
Opp
Fylkesplanlegging
Fylkesplanlegging - er en konkretisering og tilpassing av nasjonale mål til regionale forhold både når det gjelder naturforvaltning og andre interesser. De nasjonale mål vil ha ulik betydning i ulike fylker. Gjennom fylkesplanen må man finne fram til hvilke nasjonale mål som er relevante i fylket. I denne sammenhengen er det viktig å innarbeide de regionale verdiene i fylkesplanen.
Fylkesplanen - er også en arena for samordning av spørsmål som må løses på regionalt nivå på tvers av kommunegrensene. Blant slike spørsmål er bl.a. miljøinteressene. Som eksempel på fylkesdelplaner hvor miljøspørsmål er hovedsaken kan nevnes fylkesdelplan for Rondane, fylkesdelplan for Hardangervidda og fylkesplan for friluftsliv.
Fylkesplanen oversendes - MD og godkjennes av regjeringen ved Kongelig resolusjon. Dette gir mulighet for Staten til å vurdere, kommentere og utdype innholdet i forhold til de nasjonale målene. Godkjent fylkesplan er retningsgivende for kommunenes planlegging med hensyn til forvaltning av naturressursene. Fylkesplanen vil også kunne danne grunnlag for innsigelse dersom kommunene i sin planlegging avviker fra godkjente fylkes- planer i vesentlig grad.
Opp
Planlegging i kommunene
Kommuneplaner og kommunedelplaner
Kommunen har ansvaret for naturressursene innenfor egne grenser. Kommunedelplaner (tematiske planer, eller arealdel for en geografisk del av kommunen) kan brukes til å sette lys på problemstillinger i forhold til naturforvaltning i kommuneplanperioden. Kommunedelplaner får ofte større detaljeringsgrad enn de regulære kommuneplanene.
Det er en forutsetning at kommunedelplaner innarbeides i kommuneplanen ved første rullering av arealdelen.
Arealdelen av kommuneplanen
Konkrete eksempler på bruken av de enkelte arealbrukskategorier og bestemmelser til planene finnes i Miljøverndepartementets rundskriv T-1382, Veileder til kommuneplanens arealdel, revidert 2001 (link under).
Beskrivelse av ulike arealkategorier og hvordan naturforvaltningsinteresser kan ivaretas ved bruk av disse:
Byggeområder (§20-4.1.ledd nr 1) - deles i eksisterende og framtidige, og omfatter eksempelvis boligområder, virksomhetsområder og friområder (se T-1382 s 20). Kategorien brukes for ulike typer bebygd areal. Til dette formålet kan det knyttes utfyllende bestemmelser om reguleringsplan eller bebyggelsesplan, lokalisering, krav til utearealer, forbud mot nye eller vesentlig utvidelse av boliger, næringsbygg og hytter Kategorien kan inneholder friområder (i tilknytning til byggeområder) som kan være idrettsanlegg, parker/ turveger og skiløyper. Dette er viktige arealer i en sammenegnende grønnstruktur som igjen bidrar til ivaretakelse av biologisk mangfold, lek og rekreasjonsarealer i byer og tettsteder. Innenfor byggeområdekategoriene kan en med hjemmel i § 20-4 2.ledd b) også vise areal innenfor byggeområdene som ikke kan bebygges. Dette kan f eks være grønnstruktur. Kategorien byggeområder omfatter også områder for fritidsbebyggelse. Kategorien er nærmere omtalt i rundskriv T-1382 side 20-30.
LNF-områdene - omfatter foruten jord- og skogbruk og husdyrhold også naturområder og friluftslivsområder. Det er ikke tillatt med annen bygge og anleggsvirksomhet enn den som har direkte tilknytning til landbruk/stedbunden næring (tradisjonell landbruksvirksomhet). Kategorien omfatter ikke alpinanlegg, golfbaner, campingplass, friområde, modellflyplass og tilsvarende anlegg. På samme måte omfatter den heller ikke vanlige hytter, landsteder, utleiehytter, sports- og utleiehytter eller setrer, koier og naust som ikke har direkte tilknytning til tradisjonell landbruksdrift.
Arealbrukskategorien LNF - byr på spesielle utfordringer i forhold til naturforvaltning Det er ikke mulig å skille landbruks-, natur- og friluftslivsområder hver for seg i arealdelen. Skal man splitte denne kategorien (LNF) opp i egne landbruks-, friluftsliv- eller naturområder, må det skje ved reguleringsplan. Det kan avsettes retningslinjesoner som viser landskap/ turvegdrag/grønnstruktur der bygge og anleggstiltak ikke bør tillates eller soner der slikt kan tillates. Kategorien er nærmere omtalt i rundskriv T-1382 side 30-40.
Det er viktig - at man er nøye med utforming av bestemmelsene i forhold til denne arealbrukskategorien. De bestemmelser som kan gis er omfang og lokalisering av spredt bebyggelse (bokstav c), herunder krav om bebyggelsesplan. Det kan også settes forbud mot nye eller vesentlig utvidelse av hytter (bokstav e). Dersom det er bestemmelser etter bokstav c, kan det også lages bestemmelser om bygningers og anleggs størrelse og form samt krav til uteareal. I 100-meters- beltet langs vassdrag kan det fastsettes forbud mot bygge- og anleggstiltak. Forbudet kan formuleres mer generelt ved henvisning til f eks §§ 84 og 93, eller det kan gjøres ved en oppregning av de tiltak som forbys.
Områder for råstoffutvinning (§20-4 1. ledd nr 3): Kategorien områder for råstoffutvinning reiser spesielle problemstillinger i forhold til naturforvaltning fordi effektene av råstoffutvinning ofte vil gå ut over det areal som er avsatt til råstoffutvinning i kommuneplanens arealdel. Denne kategorien må derfor vurderes i nøye sammenheng med arealbrukskategorien for de omkringliggende områder. Den er nærmere omtalt i rundskriv T-1382 side 41-43.
Båndlagte områder (§ 20-4 1. ledd nr 4) - omfatter områder som både er eller senere skal båndlegges etter spesiallovgivningen, f eks naturvernloven, kulturminneloven eller som nedbørsfelt for drikkevann. Kategorien omfatter også områder som senere skal reguleres til for eksempel bevaring, friluftsområder utenfor byggefelt eller friområder gjennom reguleringsplan. Det kan ikke knyttes bestemmelser til allerede båndlagte/vernede områder. Det er derfor bare vernebestemmelser etter særlov som gjelder for området. Områder som skal båndlegges bør bare innarbeides i kommuneplanens arealdel dersom det er stor grad av sikkerhet for at båndleggingen blir gjennomført i båndleggingsperioden. Kommunene kan båndlegge områder i inntil 4 år (med mulighet for forlengelse i 2 år). Myndigheten til å forlenge båndleggelsen er delegert til fylkesmannen (se rundskriv T-6/96 fra Miljøverndepartementet).
Båndleggingsformålet bør spesifiseres: Områder for Forsvarets bruk vil i mange tilfelle være sikret ved at de legges ut som LNF-områder. Om erstatning og innløsing, se under § 21 Innløsing. Båndlagte områder er nærmere omtalt i veileder T-1127 side 49-51. (Om regulering til naturvernformål, se kapitlet Vern av områder, s. 113.)
Områder for særskilt bruk eller vern av sjø og vassdrag (FFANF) (§20-4 1. ledd nr 5).: Kategorien særskilt bruk eller vern av sjø og vassdrag dekker både vannspeilet, vannet og bunnområder som er dekket av vann, og er avgrenset ut til grunnlinjen langs de ytterste skjær. Det kan ved hjelp av denne kategorien avsettes arealer for ferdsel, fiske, akvakultur, natur og friluftsområder hver for seg eller i kombinasjon med en eller flere av de nevnt brukskateogorier. Oppregningen i loven er ikke uttømmende, men er ment som eksempler Det kan ikke knyttes bestemmelser til kategorien, men det kan gitt retningslinjer. Kategorien bør brukes på vanndekket areal i de områder hvor det er knyttet naturforvaltningsinteresser til vassdraget eller sjøområdet, enten i form av friluftsliv (sikre allmennheten ferdsel), eller i form av dyre- eller planteliv i eller under vannet eller i tilknytning til vannet. For behov for sterkt vern må f eks naturvernloven benyttes.
Brukes denne arealbrukskategorien i kombinasjon med de andre arealbrukskategoriene, kan det også knyttes bestemmelser til vannarealene. Kategorien er nærmere omtalt i rundskriv T-1382 s 47-52.
Viktige ledd i kommunikasjonssystemet (1. ledd nr 6): Innenfor denne arealkategorien kan gang- og sykkelveger, turvegtrasee, hovedturveg og lokalturveg vises. Dette gjelder både dagens og framtidige. Særlig er det hensiktsmessig å vise dette som en del av et mer overordnet gang- sykkel og tuvegnett. Gang, sykkel og turveger er viktige ledd i grønnstrukturen og binder større rekreasjons- og frilufslivsområder sammen. På et kommuneplankart vil dette vise dagens og framtidens muligheter til f eks sammenhengende turevegnett i kommunen. Gang, sykkel og tuvegnett kan vises som linjesymboler på kartet. Dette er nærmere omtalt i rundskriv T-1382 side 53-55.
Opp
Reguleringsplan
Med reguleringsplan forstås i loven som en detaljplan med tilhørende bestemmelser som regulerer utnytting og vern av grunn, vassdrag, sjøområder, bebyggelse, og det ytre miljø i bestemte områder i en kommune. Konkrete eksempler på reguleringsplaner og bestemmelser til planen finnes i rundskriv T-1226, Veileder til reguleringsplan og bebyggelsesplan, utgitt november 1998. Utarbeidelse av reguleringsplaner for friområder eller spesialområder med grønne formål kan brukes til å styrke naturforvaltningsinteressene. Om hva som kan regnes som grønne formål, se rundskriv T-1382, Veileder til reguleringsplan og bebyggelsesplan, side 48-55.
Reguleringsformål §25
Pbl opererer med en lang rekke reguleringsformål § 25. Her gies en kort presentasjon av formålene, satt opp i den rekkefølgen de presenteres i loven:
• Byggeområder - omfatter også fritidsbebyggelse (fritidsboliger med uthus). Til denne kategorien kan det settes bestemmelser om bl a plassering, rekkefølge og tidsbruks for gjennomføring av tiltak, sikring av vannforsyning, bevaring av vegetasjon og terreng. Se rundskriv T-1226, side 22-32.
• Landbruksområder - omfatter bl a områder for jord- og skogbruk og reindrift. Anlegg av fritidsbebyggelse, herunder utleiehytter faller utenfor dette reguleringsformålet. Se rundskriv T-1226, side 32-35.
• Offentlige trafikkområder: Reguleringsformålet offentlige trafikkområder er ikke særlig aktuelt i forhold til naturforvaltning, unntatt ved etablering av gang- og sykkelveier. Se rundskriv T-1226, side 36-38.
• Friområder - dekker områder med spesiell tilrettelegging og eventuell opparbeiding for allmennhetens rekreasjon og opphold. Områdene skal erverves opparbeides og vedlikeholdes av kommunen og kan være offentlig tilgjengelige parker, idrettsbaner åpen for alle, lekeplasser, badeplasser, turveger og lignende. Dersom områdene skal ha begrenset tilgjengelighet for allmennheten skal de reguleres til spesialområder. Det er viktig å skille mellom friområder og friluftsområder (se nedenfor). Det avgjørende skillet mellom friområder og friluftsområder er om området skal opparbeides og om det offentlige skal overta eiendomsretten til området, eventuelt erverve rettigheter på annen måte.
I disse områdene er det i utgangspunktet ikke tillatt å føre opp bygninger, med unntak av bygninger som fremmer allmennhetens bruk av området. Det kan fastsettes bestemmelser om hvilke typer bygninger som kan føres opp. Se rundskriv T-1226, side 39-40.
Alle typer arealer som kan inngå i denne kategorien er svært viktige arealer for byer og tettsteder, fordi de ivaretar muligheter til lek, friluftsliv og ivaretakelse av biologisk mangfold. Disse områdene er og en del av et sammenhengende grønnstrukturnettverk.
• Fareområder -er ikke særlig aktuelt i forhold til naturforvaltning. Se rundskriv T-1226, side 31-42.
• Spesialområder, friluftsområder, naturvernområder: Reguleringsformålet spesialområder (se loven) er en oppsamling av reguleringsformål som ikke kommer inn under noen av de andre reguleringsformålene. Dette er en viktig arealkategori for ivaretakelse av naturforvaltningsinteresser utenfor tettsteder da det kan avsettes arealer med tilknyttede bestemmelser om utforming og bruk av arealer eks til spesialområder naturvern, landskapsvern, kulturlandskap, klimavernbelter, grønnstruktur, bevaringsområder. Listen er ikke uttømmende. I denne kategorien kan det også avsettes private campingplasser, mens offentlige campingplasser går inn under leirplasser i kategorien friområder. Innenfor dette formålet kan det legges ut områder for bobiler ved angivelse av underformål og det er også mulig å legge ut spesielle områder i sjø med tanke på allmennhetens bruk til friluftsformål som f. eks. bading, roing og seiling.
Spesialområde naturvern kan omfatte både områder som allerede er vernet etter naturvernloven og områder med lokal verneinteresse som bare er vernet etter Pbl. Erstatning til grunneier etter naturvernloven gis bare hvis reguleringsbestemmelsene medfører rådighetsinnskrenkninger tilsvarende vern som naturminne eller naturreservat. For andre verneformer, f eks landskapsvern, vil hovedregelen være erstatningsfrihet, med mindre reguleringsinngrepet er spesielt omfattende. Se rundskriv T-1226, side 42-55.
• Fellesområder - avsettes for fellesanlegg for flere eiendommer f eks feller parkeringsplass, avkjørsel, lekeplass, utearealer og liknende funksjoner. Fellesområder er begrensede områder for et begrenset antall eiendommer. Eventuelle lekearealer og andre utearealer som blir avsatt med hjemmel i denne kategorien, vil normalt ikke være tilgjengelige for allmennheten på samme måte som friområder, men vil være svært viktige grønne arealer for ivaretakelse av biologisk mangfold og utøvelse av friluftsliv i byer og tettsteder. Disse arealene er også viktige sammenhenger i grønnstrukturen. Det er ikke adgang til å fastsette bestemmelser om at privat eiendom, f eks fellesareal, skal være offentlig tilgjengelig. Se rundskriv T-1226, side 55-56.
• Fornyelsesområder: Med fornyelsesområder menes at eldre bebyggelse med utemiljø skal rehabiliteres eller erstattes med ny bebyggelse, det er særlig uterommene som er viktige i naturforvaltingssammenheng. Disse kan være viktige områder i en sammenhenghende grønnstruktur i byer og tettsteder. Se rundskriv T-1226, side 57-58.
• Reguleringsbestemmelser § 26: - bestemmelsen har generell utforming, og setter i utgangspunktet ikke begrensninger på reguleringsbestemmelser i forhold til de ulike reguleringsformål. I forhold til naturforvaltning kan det være aktuelt med reguleringsbestemmelser til alle reguleringsformål. Når man skal avgjøre hvilke bestemmelser som bør eller kan settes, gir loven rammer for dette, samt at bestemmelsene bør være i tråd med reguleringsformålet. Dette innebærer at man velger det reguleringsformål som er best egnet til å ivareta arealinteressen. Deretter må reguleringsbestemmelsene utformes på en slik måte at de er egnet til å fremme reguleringsformålet. Se rundskriv T-1226, side 20-29.
Opp
Bebyggelsesplan
Bebyggelsesplan ( 28-2 i Pbl) er en detaljplantype for enkle utbyggingssituasjoner eller for detaljering av regulerings- planer. Planen vedtas med endelig virkning av det faste utvalg for plansaker. Bebyggelsesplan består av de samme elementer som bl a reguleringsplan, dvs plankart med formål og planbestemmelser. Denne plantypen kan benyttes for å ivareta mindre elementer i landskapet som store trær, barns lekeområder og stier.
Opp
Innløsning
Arealbruken kan i utgangspunktet reguleres fritt med hensyn til hvilke areal som kan bebygges eller ikke, og hvilke som skal underlegges særskilt vern. Et unntak er innløsningsplikten etter § 21 i Pbl. Normalt vil erstatning og innløsning på grunnlag av kommuneplanens arealdel kun være aktuelt i helt spesielle tilfeller. Dette spørsmålet er nærmere omtalt i veileder T-1382, Kommuneplanens arealdel. Mer om innløsning også i veilederne "Juss i strandsonen" og "Grønn by, arealplanlegging og grønnstruktur" utgitt av DN.
Opp
Innsigelser
Hvis kommuneplanens arealdel strider mot - vedtatte nasjonale eller regionale mål, rammer og retningslinjer, nedfelt i stortingsmeldinger, Regjeringens langtidsprogram, RPR, fylkesplaner, rundskriv eller retningslinjer til lovverk, kan statlige fagorgan, fylkeskommunen eller berørte nabokommuner reise innsigelse mot planen. Innsigelsen må være direkte eller indirekte knyttet til realitetsspørsmål i planen. Den kan være rettet mot arealbruk eller planbestemmelser i enten kommuneplanens arealdel, reguleringsplan eller bebyggelsesplan. Innsigelsen kan gå på realiteten i planen eller på formelle forhold. En innsigelse innebærer at kommunens kompetanse til å egengodkjenne planen faller bort, og myndigheten overføres til Miljøverndepartementet. Før saken sendes til departementet skal det skje megling i regi av fylkesmannen, se rundskriv T-5/95, Retningslinjer for bruk av innsigelse i plansaker etter Pbl (link under).
Kommunen kan ikke se bort ifra en innsigelse - som er fremmet innen fristen, og bør i alle tilfelle drøfte saken med vedkommende organ som har reist innsigelsen eller fylkesmann/fylkeskommune.
Spørsmålet om innsigelse, mekling og oversendelse av planen til Miljøverndepartementet og departementets behandling er nærmere beskrevet i rundskriv T-5/95.
Opp
Dispensasjoner
Dispensasjonsadgangen - er ment som et instrument for å regulere unntakstilfeller som ikke var forutsett eller tenkt på i forbindelse med utarbeidelse av kommuneplan. Dispensasjonsadgangen skal ikke brukes som et regulært saksbehandlingsinstrument. Hvis man først begynner å dispensere, vil det lett bli etablert en praksis som det er vanskelig å komme ut av.
Det er kommunen som er gitt hjemmel til å dispensere - fra reguleringsplan, bebyggelsesplan, arealdelen av kommuneplanen, reguleringsbestemmelser og vedtekter knyttet til Pbl. Dispensasjonen kan være varig eller midlertidig og det kan settes vilkår for dispensasjonen. Loven krever at det skal foreligge "særlige grunner" for at dispensasjon skal kunne gies. Planer er blitt til gjennom en omfattende prosess hvor mange parter har medvirket og interessene er veid mot hverandre for å oppnå en best mulig helhet. Det skal derfor ikke være enkelt å fravike planer til fordel for en enkel part i ettertid. Ved dispensasjoner som berører ansvarsområdet til statlige fagorgan eller fylkeskommunen, skal disse ha hatt anledning til å uttale seg før saken avgjøres. I slike tilfeller har de statlige fagorgan og fylkeskommunen klagerett over vedtaket. Klage over vedtaket må i tilfelle skje innen 3 uker.
Opp
Klagebehandling
§15 i Pbl omhandler forholdet til forvaltningsloven og klager. Fylkeskommunen statlig organ eller andre med rettslig klageinteresse kan påklage enkeltvedtak. Det er MD som er klageinstans.
Konsekvensutredninger (KU) og kommunal planlegging
Bestemmelser om konsekvensutredning
Formålet med konsekvensutredning (KU) etter plan- og bygningsloven er å klargjøre virkningene av tiltak som kan ha vesentlige konsekvenser for miljø, naturressurser eller samfunn. Bestemmelsene finnes i plan- og bygningsloven kap. VII-a. Lovbestemmelsene ble sist endret i 1995. Gjeldende forskrift om konsekvensutredninger er fra 1999.
Konsekvensutredninger - skal sikre at virkningene blir tatt i betraktning under planlegging av tiltaket og når det tas stilling til om, og eventuelt på hvilke vilkår, tiltaket kan gjennomføres. Det dreier seg om særlige saksbehandlingskrav, som ikke er koplet til behandling av planer etter loven, men til avgjørelser av byggesøknader og/eller tillatelser etter sektorlovgivning for enkelttiltak.
Planlovutvalget - har foreslått at konsekvensutredninger skal integreres i den ordinære planleggingen etter plan- og bygningsloven. Dette blant annet for å oppfylle internasjonale bestemmelser på feltet.
KU-bestemmelsene - gjelder for store tiltak som industri, offentlige bygg, infrastruktur mv. Noen anlegg for turisme og fritidsaktivitet omfattes også av bestemmelsene. Vedlegg I i forskrift om konsekvensutredninger lister opp tiltak som alltid skal konsekvensutredes. Vedlegg II lister opp tiltak som skal konsekvensutredes på nærmere bestemte vilkår. Kulturminnemyndighetene og miljøvernmyndighetene skal være med og vurdere om disse vilkårene er oppfylt.
Kommunens rolle
Når kommunen får kjennskap - til planlagte utbyggingstiltak, er det viktig å gjøre utbygger oppmerksom på KU-bestemmelsene dersom hun/han ikke kjenner til dem. Kommunen kan eventuelt være behjelpelig med å få avklart om tiltaket skal konsekvensutredes. Vær oppmerksom på at Miljøverndepartementet har en mulighet til å pålegge konsekvensutredning for tiltak som ikke omfattes direkte av forskriften.
Når en tiltakshaver skal i gang med å utarbeide melding - har kommunen god mulighet til å sikre at kommunale måI og interesser blir lagt til grunn for prosjektplanleggingen. Kommunen har et ansvar for å informere om forhold som har betydning for den videre planbehandlingen, for eksempel eksisterende rammer og mål som vil ha betydning for valg av lokalisering og ellers for utformingen av tiltaket.
Kommunen kan ikke fatte planvedtak - før behandlingen etter KU-bestemmelsene er avsluttet. Det må altså foreligge et sluttdokument som fastslår at utredningen er godkjent. Arbeidet med konsekvensutredning og planutkast kan imidlertid med fordel foregå parallelt.
Som høringspart kan kommunen - komme med synspunkter på hvilke forhold som bør utredes. For tiltak som skal avgjøres etter plan- og bygningsloven, vil kommunestyret være beslutningsmyndighet på et seinere tidspunkt, og det er viktig at kommunen sørger for å få utredet de forholdene som man mener vil bli lagt vekt på ved beslutningen.
Alle som vil - kan uttale seg til en melding eller konsekvensutredning. Man trenger altså ikke å bli oppnevnt som høringspart. Det er vanlig at det kommer høringsuttaler både fra privatpersoner, organisasjoner og offentlige etater.
I saker der kommunen er ansvarlig myndighet - har kommunen ansvaret for å fastsette utredningsprogrammet og seinere avgjøre om utredningsplikten er oppfylt, slik at konsekvensutredningen kan godkjennes.
Det er forventet at framtidige bestemmelser om konsekvensutredninger - som knytter utredningsarbeidet nærmere til plan behandlingen, vil gi kommunene en langt mer sentral rolle i dette arbeidet enn det kommunene har i dag.
Meldingen
Første trinn i en KU-prosess er at tiltakshaver utarbeider en melding som så sendes på høring. Meldingen skal inneholde en beskrivelse av tiltaket med aktuelle alternativer, og en beskrivelse av antatte konsekvenser for miljø, naturressurser og samfunn. Meldingen skal også inneholde forslag til et utredningsprogram, som skal fokusere på de spørsmålene som det er viktig å få klargjort til søknadsbehandlingen.
Utredningsprogrammet: fastsettes av ansvarlig myndighet i samråd med Miljøverndepartementet. For alle tiltakstyper er det angitt i forskriften hvem som er ansvarlig myndighet.
Konsekvensutredningen
Konsekvensutredningen skal utarbeides i samsvar med det fastsatte utredningsprogrammet. Arbeidet med en konsekvensutredning består av kartlegginger og analyser. Arbeidet godkjennes av ansvarlig myndighet, men utredningen skal først sendes på horing. Horingspartene uttaler seg om utredningsplikten er oppfylt og om konsekvensutredningen er god nok. Hvis ikke, kan det bli aktuelt med tilleggsutredninger. Det skal alltid utarbeides et sluttdokument som fastslår at prosessen med en konsekvensutredning er avsluttet.
Nye bestemmelser om konsekvensutredning
Forslag til endringer i Pbl om konsekvensutredninger ble godkjent i statsråd 26.03.04. Det foreslås å supplere bestemmelsene om konsekvensutredninger i Pbl slik at del gis nødvendige rammer for iverksetting av EU-direktiv om vurderinger av miljøvirkinger av visse planer og programmer. Samtidig er det foreslått endring av bestemmelser om konsekvensutredninger for utbygging med sikte på forenkling og effektivisering. Hovedelementene i forslaget er:
- Det innføres en oppstartsfase med utarbeiding og offentlig høring av planprogram som tidlig avklarer innholdet i planarbeidet og behov for utredninger
- For planer med vesentlige virkninger stilles det krav til utarbeiding av konsekvensutredninger og til offentlig høring av denne
- Det gis mulighet til å stille krav til miljøoppfølging
- For planer med vesentlige virkninger stilles del krav om offentliggjøring av vedtak med beskrivelse av hvordan konsekvensutredningen er tatt hensyn til.
- Dersom planen kan ha vesentlige virkninger for nabostat skal nabostat varsles, og gis mulighet til i delta å planleggingsprosessen
Opp
Andre bestemmelser
§ 107 i Pbl Reklameskilt i tettbygd strøk: Den lokale skiltpolitikken bør definere hvor stort omfang av reklame som bar tillates i tettbygd strøk. Det bør være en bevisst holdning til helheten, og at den ikke er forstyrrende eller skjemmende. Kriterier bør være utforming, plassering og stedstilpassing. Det anbefales at det utarbeides vedtekter til § 107 slik at skiltsakene blir underlagt sterkere styringshjemmel. Retningslinjer for utendørs skilting og reklame med forslag til normalvedtekter finnes i rundskriv T-1087 Utendørs reklame, retningslinjer for utendørs reklame og skilting med forslag til kommunale normalvedtekter.
§ 85 i Pbl Plassering av midlertidige eller transportable konstruksjoner og anlegg, herunder campingvogner, telt og lignende. Bobiler og campingvogner må ikke plasseres slik at de er til hinder for ferdsel eller friluftsliv. Bobiler og campingvogner må ikke plasseres slik at de er til hinder for ferdsel eller friluftsliv. Plassering for mer enn tre måneder krever samtykke fra kommunen. Ved kommunal forskrift kan det for enkelte områder bestemmes at forbudet også gjelder for kortere tid. Dette tolkes slik at det også er anledning til å innfore forbud mot overnatting i bobiler i nærmere avgrensede områder i kommunen.
Gå til Plan- og bygningsloven
Opp
Litteratur
Stortingsmeldinger
Rundskriv fra Miljøverndepartementet
- T-2/87 Naturforvaltning og plan- og bygningsloven
- T-6/89 Nye forskrifter til kulturminneloven om faglige ansvarsområde m.v. Delegasjon
- T-4/90 Endringer i saksbehandlingsreglene i naturvernloven (§ 18) og viltloven (§7)
- T-4/92 Kulturminnevern og planlegging etter plan- og bygningsloven
- T-4/93 Rikspolitiske retningslinjer for planlegging i kyst- og sjøområder i Oslofjordregionen
- T-5/93 Rikspolitiske retningslinjer for samordnet areal- og transportplanlegging
- T-1078 Rikspolitiske retningslinjer for vernede vassdrag
- T-1/95 Barn og planlegging
- T-5/95 Retningslinjer for bruk av innsigelse i plansaker etter plan- og bygningsloven
- T-4/96 Lover og retningslinjer for planlegging og ressursutnytting i kystsonen
- T-6/96 Overføring av myndighet etter plan- og bygningsloven til fylkesmannen Rundskriv fra Kommunal- og Arbeidsdepartementet som vedrører plansaksbehandling og saksbehandling etter plan- og bygningsloven
- H-20/86 Ny plan- og bygningslov - byggesaksreglene.
Aktuelle linker
- KU- forskrift (T-1281 fra MD; inneholder også lovteksten)
- Rundskriv T-2/2000 Rundskriv om konsekvensutredninger etter plan- og bygningsloven fra MD
- DNs håndbok 18-2001 Friluftsliv i konsekvensutredninger.
- KU-databasen
- EU-direktiv 2001/42/EC "The assessment of the effects of certain plans and programmes on the environment".
Opp
Tilbake til hovedside Naturforvaltning i kommunene.
English
Utskrift
