____________________________________________________________________
Hva menes med grønnstruktur?
Grønnstruktur er veven av store og små naturpregede områder i byer og tettsteder, som kan være mer eller mindre sammenhengende.
Natur i byer og tettsteder har betydning først og fremst for menneskers helse, trivsel, friluftsliv og lek, men også for bevaring av biologisk mangfold og landskapsverdier.
Natur i byer og tettsteder har:
• stor pedagogisk betydning, særlig for barn
• særlig kulturhistorisk verdi da den gir by- og tettstedslandskapet identitet
• betydning for lokalklima, luftkvalitet og som rensesystem
• potensiale som et attraktivt transportnett for fotgjengere og syklister
• potensiale for attraktiv lek og rekreasjon (friluftsliv)
Kommunens rolle og utfordringer
Grønne arealer i byer og tettsteder utsettes for endringer, fragmentering og reduksjon. De grå arealene (veier, parkeringsplasser o.l.) øker på bekostning av de grønne. Dette fører til en klar forringelse av miljøet i byene og tettstedene våre.
Det er kommunene som har de viktigste virkemidlene for å ta vare på og forvalte naturverdiene og friluftsliv/ rekreasjonsverdiene knyttet til grønnstrukturen i byer og tettsteder. Dette gjøres gjennom arealplanleggingen etter plan- og bygningsloven. Så vel som det utvikles strategier og planer for bolig- og næringsutvikling, vegutbygging, energiforsyning, avfallsbehandling m.v., skal strategier for sikring og forvaltning av de grønne verdiene klarlegges. Kommunene har og et ansvar for at verdiene i grønnstrukturen er registrert og verdisatt. Problemet med forvaltningen av grønnstrukturen er at det er så mange andre interesser som påvirker den. Kommunens bevissthet om grønnstrukturens verdier, vilje til å ta hensyn til dem og til å ta virkemidlene aktiv i bruk er derfor avgjørende for grønnstrukturens skjebne. Det vil ofte være snakk om et verdivalg.
Utfordringen for by- og tettstedskommuner er nå å identifisere og prioritere de områder som er særlig viktige for grønnstrukturens funksjon og samtidig:
• Ivareta hensynet til grønnstrukturen ved fortetting og samordnet transportplanlegging
• Sikre barns behov for tilgjengelige og gode lekearealer
• Utarbeide strategisk eller juridisk plan for grønnstrukturen ("Grønn Plakat" , "Grønn Plan, kommuneplanens arealdel")
• Gi grønnstrukturinteressene politisk forankring og oppfølging
• Følge utviklingen med gjenværende grønne arealer
• Ha kunnskap om status og utvikling på grønnstrukturen
Grønn Plakat
Flere kommuner har utarbeidet "grønn plakat" eller "grønn plan" i forbindelse med grønnstrukturarbeidet.
Grønn Plakat er en grønn varseltrekant som synliggjør verdiene og konfliktene knyttet til biologisk mangfold, landskap, og friluftsliv/rekreasjon i grønnstrukturen. Grønn plakat beskriver en offensiv arbeidsmetode for å sikre "grønne interesser", og er et grunnlag for planlegging og forvaltning av grønnstrukturen i kommunen. Metode for registrering og analyse er beskrevet i DN-håndbok nr 23- 2003. Den grønne plakaten kan brukes i all type kommunal planlegging og arealdisponering og kan videreføres i en Grønn Plan som behandles politisk. Grønn plakat er ikke en juridisk plan, men en oversikt over viktige grønne verdier i kommunen. Hvordan disse verdiene skal ivaretas avgjøres gjennom ulike politiske vedtak for eksempel gjennom egen grønnstruktur plan eller ved en rekke enkeltvedtak.
Dersom kommunen finner det hensiktsmessig kan grønnstruktur plan være en juridisk bindende kommunedelplan som suppleres med et handlingsprogram.
Biologisk mangfold i byer og tettsteder - Byøkologi
Disponering og prioritering av arealer legger i realitetene premisser for en bys/ tettsteds økologiske potensiale. En bys struktur eller den urbane morfologi er viktige momenter. Arealbruken klassifiseres på bakgrunn av funksjon, som f eks arealer til boliger, forretning, transport og friarealer. I byer kan arealer til rekreasjonsformål prioriteres, f eks til lek, idrettsanlegg, turveger, parker, botaniske hager, men sjelden prioriteres arealer ut fra verdi for det biologiske mangfoldet alene. At noen byer har bevart et visst biologisk mangfold er ofte av historiske grunner og gjerne ut fra en estetisk bakgrunn (parkanlegg til viktige bygninger) eller større restarealer som har vært uegnet til utbygging.
Markaområder, grønnstrukturer og ubebygde restarealer kan ha verdifullt biologisk mangfold som både er av nasjonal, regional og først og fremst av lokal verdi i opplevelses- og pedagogiske sammenhenger. Viktige områder for biologisk mangfold i byer og større tettsteder bør avsettes i kommunens juridiske arealplaner etter plan- og bygningsloven som arealer som ikke skal bebygges.
Byene har særtrekk og særegne livsbetingelser for planter og dyr. For å kunne ivareta behovene til planter og dyr i byer og tettsteder må det tas hensyn til at planter og dyr har visse arealkrav, jf. figur i DN-håndbok nr 23- 2003 s 50 som viser en skisse over økologiske arealprinsipper. Kartlegging av biologisk mangfold i kommunene (i regi av DN) gir et godt grunnlag for avgrensing av grønnstruktur ut fra biologisk mangfoldkriterier. Systemer i by som har økosystemegenskaper som næringsnett, trofiske nivå, energiflyt og stoffsirkulering er urbane økosystemer.
Særtrekk
Særtrekk ved urbane økosystemer er i forhold til klima (kunstig klima som forlenger plantenes vekstsesong, stimulerer til tidligere hekking), forurensning (hindrer at etablering av lav og moser og annen vegetasjon etableres, eldre trær dør), næringstilgang (favoriserer arter som er næringsgeneralister og har stor overlevelsesevne), høyere dødelighet (arter har stor dødelighet gjennom påkjørsler, kollisjoner med store glassvinduer og f eks kraftledninger).
Urbane habitater
Urban brakkmark - oppstår ved f eks sanering av bebyggelser, gamle industritomter osv. Ofte er områdene uten menneskelig aktivitet på kvelds- og nattestid, og nattaktive dyr kan overta på natten.
Jernbaneområder -langs jernbanespor og i tilknytning til stasjonsbygg. Her kan det være vegetasjonsrike kantsoner som også fungerer som korridorer.
Vegområder - kan ha samme funksjon som kantarealene langs jernbanespor – gjerne blomsterrike vegkanter i mindre urbane strøk/ utkantene av byen og plenklipte rabatter og kantsoner i bystrøk. Vil ha varierende betydning for biologisk mangfold.
Byparker - har potensiale som urbane viltområder, men det kan være ulike oppfatninger om byparker skal være parkmessig opparbeidet (mindre viltverdi) eller mer naturparker(større viltverdi). Størrelsen på parkene er en viktig faktor. Med økt størrelse øker¨ også mangfoldet men det skal godt gjøres å finne en park som er stor nok til å være en god habitatøy. En annen viktig faktor er fordeling av vekster i ulike høydeskikt. Jo flere skikt jo større biologisk mangfold. Det er og viktig med vegetasjon/ trær av ulike alder. Gamle trær har en større mikrohabitatstruktur enn unge trær.
Friarealer - er ofte dominert av store plenarealer, idrettsanlegg og lite vegetasjon. Store plenarealer er lite interessante viltbiotoper, med unntak for arter som utnytter meitemark. Ved å øke tilplanting av trær og busker vil slike arealer blir interessante biotoper på sikt.
Kirkegårder - har mange fellestrekk med parker fordi det ofte finnes store gamle trær og det ofte er plantet busker innimellom. Unyttede arealer som ennå ikke er ferdigstilt til kirkegård, kan ha mer naturlig vegetasjon. Kirkegårder kan være viktige viltbiotoper.
Villahager - kan være svært forskjellige, men de gamle hagene med busker og trær og mye villniss i tillegg til åpne plenarealer er viktige biotoper i by. Disse villahagetypene er på retur. Små, hardt opparbeidete tomter har ikke samme verdi for biologiske mangfold.
Våtmark - vann er ofte et sentralt element i et bybilde, f eks ved elver, sjøarealer, kanaler eller vann utnyttet i mer estetiske byggverk. Mange arter er spesialtilpasset vann og vann er nødvendig for alt liv. Byområder med vannkilder har større biologisk mangfold enn de uten.
Skogområder - det finnes ofte mindre skogområder innenfor byområdene og gjerne i utkantene av byene. Dette er sentrale områder for biologisk mangfold, men ofte også viktige områder for lek og rekreasjon. Hvor stort mangfoldet er, kan derfor være avhengig av grad av ferdsel og forstyrrelser. Skogområder i utkantene av byene er ofte bindeledd mellom bynatur og markaområder/ jordbrukslandskap og fungerer som bindeledd inn mot de større naturområdene.
K og N-serien
K (kulturserien) og N (naturserien)- serien er en metode for å kartlegge et mest mulig "tredimensjonalt" bilde av natur og kulturlandskap i byer og tettsteder. Metoden registrerer både vertikal og horisontal struktur. Vertikalstrukturen beskrives etter en skala fra meget tett vegetasjon (mer enn 40% tredekning) til helt åpne arealer både for naturserien og for kulturserien. N-serien er naturpreget/spontan vegetasjon, K-serien er vegetasjon som er plantet eller kultivert.
• Les mer i DN-håndbok nr 23- 2003. Grønn by …arealplanlegging og grønnstruktur.
• Les mer i DN- håndbok nr. 6- 1994. Planlegging av grønnstruktur i byer og tettsteder
Det var en gang
Lek, rekreasjon og friluftsliv i byer og tettsteder
Det er viktig at arealer til lek og rekreasjon i byer og tettsteder er knyttet til og integrert i områder der folk bor, går i barnehage og skole og arbeider. Det bør være trygt å komme seg fram og tilbake til disse arealene (få eller ingen barrierer).
Når det gjelder form, innhold og utforming av grønne arealer for lek og rekreasjon, er det viktig at en kan finne følgende variasjon i forhold til den enkeltes ulike behov (jfr DN-Håndbok nr 6 1994, Planlegging av grønnstruktur i byer og tettsteder):
Det ville
Tilfredstiller behov for å oppleve det ville, mystikk og eventyr, stimulerer fantasi, ikke forutsigbart.
Det artsrike
Mulighet til å studere det levende livet i naturen
Det store, uendelige
Mosjonering, spasere i ro og fred, uten for mye tilrettelegging
Det rolige
Tilfredstillende behov for ettertanke og rekerasjon
Det festlige
Et sted hvor mennesker kan treffes, more seg sammen med andre.
Det lekevennlige
Inspirere til lek, nysgjerrighet, og gjøre egne erfaringer
Det kulturelle
Områder der mennesker møtes
Sletta
Område for lek, ballspill og fysisk aktivitet
Områder for friluftsliv i byer og tettsted kan inndeles i:
• Nærturterreng
• Leke- og rekreasjonsområder
• Grønnkorridorer
• Marka
• Strandsonen
• Kulturlandskapet
• Andre friluftslivsområder
Ved verdsetting av disse områdetypene kan de deles inn i svært viktig friluftslivsområde, viktig friluftslivsområde og registrert friluftslivsområde. Håndbok om verdisetting av friluftslivsområder utdyper dette.
• Les mer i DN-håndbok 25 Kartlegging og verdsetting av friluftsområder
• Les mer i DN-håndbok nr 23 - 2003 Grønn by …arealplanlegging og grønnstruktur
Landskapskvaliteter i byer og tettsteder
Når landskapet skal beskrives i denne sammenhengen tenkes det på hvilke områder som har særlig stor estetisk, opplevelses- og romlig betydning i byer og tettsted. Det legges vekt på elementer i landskapet som er viktige med tanke på fjernvirkning, romavgrensing og strukturering av de tettbygde områdene.
I AREALIS (se link under) finnes en overordnet måte å kartlegge landskapet på, på region og underregionnivå. Dette er et godt utgangspunkt for videre landskapsregistrering/analyse.
Grønnstrukturen er et viktig byplanelement fordi den skaper rammer rundt byen/tettstedet, deler byen i mer fattbare naturlige enheter og har betydning for opplevelsen av byen og landskapet.
Følgende landskapselementer er viktig å identifisere/analysere:
• Landformer
• De grønne landskapsformene og silhuettene
• Markante natur og landskapselementer
• Viktig landskapsvegger
• Verdifulle kulturlandskap
• Markerte fornminner
• Kulturhistoriske hager, parker, kirkegårder
• Bevaringsverdig bebyggelse i samspill med naturlandskap
• Utsiktspunkter/landemerker
• Vassdrag med randsone
• Øygrupper
• Monomentale trær, alleer/ trerekker
• Tekniske anlegg i grønnstrukturen
Verdisetting av landskapet i byer og tettsted gjøres etter følgende skala:
Svært høy verdi, høy verdi, verdi, ikke prioriterte områder og områder med mangler hvor landskapet kan/bør repareres.
• Gå til AREALIS
• Les mer i DN-håndbok nr 23 - 2003 Grønn by …arealplanlegging og grønnstruktur
• Les mer i DN- håndbok nr. 6- 1994 Planlegging av grønnstruktur i byer og tettsteder.
Grønnstruktur - fortetting og transport
I vår by- og tettstedsutvikling er det først og fremst fortetting og samordnet transport som truer de grønne arealene.
Fortetting
Fortettingsprosjekter stiller større krav til prosjektering og saksbehandling i kommunene enn det som er vanlig ved utbygging på "jomfruelig mark". Utbygging i etablerte områder innebærer store krav til medvirkning fra beboere og hensyn til eksisterende struktur og bruk av grønne arealer.
Anbefalinger i forhold til grønnstrukturen, menneskers bruk, klima og luftkvalitet og arealomdisponeringer.
Transport
Minsket transportbehov i byer og tettsteder vil gi miljøgevinst i form av mindre energibruk. Fortetting, utbygging og samordning av transportnettet er en forutsetning for å oppnå dette. Videre er det et mål å utvikle et sammenhengende gang-, sykkel- og turvegnett i nærmiljøene, mellom boligområdene, bydeler, sentrum, aktivitetsområder og turområder. Grønnstrukturen vil være en viktig del av dette transportnettet og utgjør også målpunkter for det. Eksisterende snarveger er viktige å identifisere og integrere i et slikt nettverk. I noen tilfeller kan imidlertid utbygging av gang- og sykkelstinett være en belastning for plante- og dyrelivet. Det er derfor viktig å ha oversikt over ulike grøntområder og hvor sårbare de er.
Utbygging av veier og veisystemer utgjør en av de største truslene overfor grønnstrukturen. Samarbeid med veimyndighetene er derfor viktig. Grønn Plakat vil her tjene som et grunnlag for hvordan man skal ivareta hensynet til grønnstrukturen.
Det bør utarbeides krav der hvor grønnstrukturen ikke kan krysses med veier, og hvordan de eventuelle krysningspunktene kan utformes av hensyn til grønnstrukturen og videre hvordan de grønne arealene skal håndteres langs med veitraseer.
Plan- og bygningsloven gir kommunene mulighet til å styre arealbruken ved fortetting og ved samordning og lokalisering av transportnettet.
Anbefalinger om grønnstrukturen, menneskelig bruk, klima, luftkvalitet og arealdisponeringer
Områder og forhold som bør prioriteres høyt som del av grønnstrukturen, dvs. hvor det ikke bør fortettes av hensyn til grønnstrukturens plante- og dyreliv eller bygges ut transportnett som forringer kvalitetene :
• Sammenhengende grøntarealer, særlig viktig er de store områdene med opprinnelig og gammel vegetasjon
• Små naturrester i byggesonen, særlig de med gammel vegetasjon
• Vann i form av sjøer, dammer bekker, elver og våtmarker, inkludert kantvegetasjon
• Områder med typiske eller sjeldne arter
• Stort biotopmangfold må sikres (dvs. variasjonen i naturtyper innenfor et område, tettsted eller by)
• Områder med velutviklet tresjikt
• Registrerte nøkkelbiotoper (områder av sentral betydning for biologisk mangfold, f.eks. overvintringsplass for fugl)
• Trekkveier for dyr
Områder av stor betydning for menneskers bruk, og som det bør taes spesielt hensyn til ved fortetting:
• Markaområder
• Store, sammenhengende områder inne i byen
• Sammenhenger mellom store områder inne i byen og markaområder
• Små bolignære leke- og rekreasjonsarealer
Områder hvor en bør være varsom med fortetting og transportutbygging av hensyn til klima og luftkvalitet:
• Friluftsliv tilførselsområder (eks. store skogkledde områder rundt tettstedet/by og skogpartier i byggesonen)
• Ventilasjonskanaler (åpne grønne arealer, eks enger, grassletter og elver/bekker med åpne kanter)
• Filterområder (både store, skogkledde områder og smale vegetasjonsbelter)
• Stagnasjons- og kaldluftområder (lavereliggende partier i landskapet som myr, sumpskog og dalbunner)
Nasjonale mål og strategier
I St. meld. nr. 23 (2001-2002)”Bedre miljø i byer og tettsteder” (se link under) uttrykker Regjeringen bl.a. ønske om å legge til rette for:
• “Trygge, vakre og opplevelsesrike byer og tettsteder med høy miljø- og bokvalitet for befolkningen
• Bystrukturer og bymiljø som stimulerer til helsefremmende livsstil
• Et funksjonelt og miljøvennligtransportsystem med sterkere satsing på kollektivtransport, sykling og gange
• Byer og tettsteder som ivaretar natur- og kulturmiljøet”.
For å bevare og videreutvikle grønnstrukturen i denne sammenhengen vil Regjeringen bidra til at:
• "Kunnskap om biologisk mangfold blir lagt til grunn
• Utvikle geografiske informasjonssystemer og geodata som ivaretar behovet for data om tilstand og utvikling av grønnstruktur
• Bidra med veiledningsvirksomhet overfor by- og tettstedskommuner, herunder juridiske problemstillinger
• Bidra til å danne et kompetansenettverk for grønnstruktur".
Stortingsmeldingen om friluftsliv, St. meld. nr. 39 (2000-2001) ”Friluftsliv – ein veg til høgare livskvalitet” (se link under) viser til viktige tiltak for å følge opp målsettingen om friluftsliv for alle, blant annet:
• “At grønnstrukturen i alle kommuner som vokser skal kartlegges og vurderes innen 2006
• At kartleggingen skal legges til grunn i all kommunal planlegging og forvaltning og være en premiss for videre tettstedsutvikling
• At det skal legges vekt på å sikre sammenhengende grønnstrukturer.”
St.meld.nr 31 (2002-2003) om utvikling av storbypolitikk (se link under)gjentar målsettingene i de overfornevnte stortingsmeldinger og viser til viktigheten av å ivareta bymarker og grønnstruktur og peker spesielt på at barn og unges behov for grøntarealer må tillegges stor vekt i planlegging og utbygging av boligområder.
DN har i tråd med overfornevnte stortingsmeldingers målsetting om at grønnstrukturen skal kartlegges og verdisettes innen utgangen av 2006 utarbeidet en DN-håndbok nr 23- 2003 ,Grønn by, arealplanlegging og grønnstruktur, der både kartleggingsmetodikk, verdisettingsmetodikk, planlegging etter pbl, og vurdering av juridiske konsekvenser er tatt opp. Dette skal være en veileder til god hjelp for kommunene.
Forståelsen for en miljøvennlig byutvikling ble utviklet og forankret gjennom Miljøbyprogrammet (MD1993-2000) ( se link under). På samme måte som transportsystemet og bebyggelsesstrukturen betraktes som viktige infrastrukturer, er også grønnstrukturen en viktig infrastruktur i byer og tettsteder og er en forutsetning for en bærekraftig by- og tettstedsutvikling. Dersom grønnstruktur skal være en premissleverandør for byutvikling er det nødvendig med en aktiv og bevisst holdning til den. Dette forutsetter at kommunene har kunnskap om verdiene den representerer, dvs hvor områdene ligger, kvaliteter, funksjoner og brukere den har. De grønne områdene i byggesonen representerer ofte et fortettingspotensial. Konflikter oppstår derfor lett mellom ulike interesser. Ulike interesser krever grundig avveining i planprosessen. Dette betyr at de grønne verdiene må komme langt sterkere inn som fundament for all by- og tettstedsplanlegging enn det som har vært vanlig til nå. Bebyggelse, transportårer og grønnstruktur må vurderes samlet, når fortetting og utbygging skal skje innenfor eksisterende tettstedsgrense. I stortingsmeldingen om arealpolitikken, St. melding 29 ”Regional planlegging og arealpolitikk” ( MD 1996-97) (se link under) ble disse spørsmålene særlig aktualisert, ikke minst fordi kravene både til jordvern og biologisk mangfold utenfor tettstedsgrensen er skjerpet.
• Gå til St. meld. nr. 39 (2000-2001) ”Friluftsliv – ein veg til høgare livskvalitet”
• Gå til St.meld.nr 31 (2002-2003) om utvikling av storbypolitikk
• Les mer i DN-håndbok nr 23 - 2003 Grønn by …arealplanlegging og grønnstruktur
• Les mer om Miljøbyprogrammet (MD1993-2000)
• Gå til St. melding 29 ”Regional planlegging og arealpolitikk” ( MD 1996-97)
Nøkkeltall
SSB i samarbeid med DN har utviklet følgende nøkkeltall for grønnstruktur:
- Andel boliger, skoler og barnehager som har trygg tilgang på leke- og rekreasjonsareal (minst 5 daa) i en avstand på 200m.
- Andel av boliger, skoler og barnehager som har tilgang til nærturterreng (større enn 200daa) i en avstand på 500m.
SSB-notat 2003/10, Tilgang til friluftsområder – metode og resultater ( se link under), viser at tilgangen til rekreasjonsarealer er god for befolkingen i norske byer og tettsteder (20 byer og tettsteder er med i undersøkelsen). I perioden 1999 – 2000 var det små endringer i tilstanden, men det foregår en langsom nedbygging av åpne arealer.
Internasjonale forpliktelser
Biologisk mangfold
Gjennom Riokonvensjonen som Norge ratifiserte i 1993, har vi forpliktet oss til å kjenne til og ivareta det biologiske mangfoldet på tre biologiske organisasjonsnivåer; på økosystemnivå, på artsnivå og på gennivå. Dette innebærer også det biologiske mangfoldet i byer og tettsteder.
Konvensjonen om biologisk mangfold trådte i kraft for Norges del 29. desember 1993.
Gjennom andre konvensjoner er Norge mer eller mindre indirekte forpliktet til å drive overvåking av det biologiske mangfoldet.
Landskapskonvensjonen
Norge har ratifisert den Europeiske landskapskonvensjonen (høsten 2001)og satt den i kraft 01.03.04. Mer informasjon om denne finnes på Miljøverndepartementets nettsider.
Hovedintensjonen er å fremme ivaretakelse av landskap gjennom vern, forvaltning og planlegging, og å organisere samarbeid på tvers av landegrensene. Dette gjelder alle typer landskap, også det urbane.
Juridiske virkemidler
Rikspolitiske retningslinjer
Rikspolitiske retningslinjer (RPR) er hjemlet i plan- og bygningslovens §17-1 og har som formål å formidle nasjonal politikk. De skal legges til grunn i utarbeidelsen av kommunale planer. Det kan gis innsigelse til kommunale planer som ikke har tatt hensyn til RPR. Av betydning for grønnstrukturen er RPR for barn og unge (BU) og RPR for samordnet areal- og transportpolitikk (ATP).
RPR BU skal styrke barn og unges interesse i all planlegging og byggesaksbehandling etter plan- og bygningsloven. Dette kan og skal benyttes til sikre viktige deler av grønnstrukturen. RPR ATP har som hovedmål å sikre en helhetlig, samordnet utvikling der arealbruk og transportsystemer sees i sammenheng. Bestemmelsene skal bl.a. sikre at gang- og sykkelvegnett blir samordnet med annen utbygging og hindre at natur- og friluftsområder og grøntdrag i byer og tettsteder forringes.
Grønnstruktur i kommuneplanens arealdel
Kommunen bør i størst mulig grad legge inn overordnet grønnstruktur i kommuneplanens arealdel, enten som byggeområde friområder eller som byggeområde grønnstruktur, LNF-områder, båndlagte areal, viktige ledd i kommunikasjonssystemet (gang/ sykkelveg, turvegtrase, hovedturveg) med bestemmelser og retningslinjer. Analysen fra Grønn plakat og/eller fra Grønn plan er et naturlig utgangspunkt for avgrensning av overordnet grønnstruktur. Fordelen ved å avgrense grønnstruktur i kommuneplanens arealdel er at alle arealbruksformål i en kommune er i samme juridiske plan, noe som letter informasjonen utad og dermed muligheten til å ivareta de grønne interessene i en kommunes arealdisponering.
Grønn plan med handlingsdel
Grønn Plan kan være en juridisk bindende tematisk kommunedelplan der det er foretatt prioriteringer, og det inngår et handlingsprogram for grønnstrukturen både offentlig og privat. Planen må vise arealavgrensing for grønnstrukturen og omfatter plan for kjøp, sikring, opparbeiding, evt. restaurering og andre retningslinjer for bruk. Budsjett skal knyttes til planen. Hovedinnholdet i en Grønn Plan kan oppsummeres slik:
- redegjørelse for områder og verdier som finnes.
- analyse av/om hvordan grønnstrukturen fungerer og brukes
- arealavgrensing av grønnstruktur på kart
- klargjøring av behov og muligheter for forbedringer og endringer
- prioritering av tiltak som sikring, tilrettelegging, forvaltning og bruk av ressurser av viktige verdier og områder i grønnstrukturen
Grønnstruktur i reguleringsplaner
Reguleringsplaner en juridisk detaljplan som regulerer utnytting og vern av grunn, vassdrag, sjøområder, bebyggelse og det ytre miljø i bestemte områder i en kommune . Grønnstruktur kan avsettes i reguleringsplaner som landbruksområder, friområder, fellesområder, ulike spesialområder (spesialområder naturvern, kulturlandskap, klimavernbelte, grønnstruktur og lignende) eller offentlig trafikkområder (f eks gangveger/ gang- sykkelveger, plasser/ torg, turveger og historiske veger) med bestemmelser og retningslinjer.
Grønnstruktur i bebyggelsesplaner
Bebyggelsesplan er en juridisk detaljplantype for enkle utbyggingssituasjoner eller for ytterligere detaljering av en reguleringsplan. Bebyggelsesplanen fastlegger arealbruk og utforming av bygninger, anlegg og utearealer innenfor et nærmere avgrenset område. Det er derfor viktig at kommunen er bevisst muligheten til å detaljplanlegge utearealene som kan være en del av grønnstrukturen i en utbygging.
Offentlige arealnormer og arealkrav
Det viser seg at kommunene har svært varierende praksis når det gjelder krav til grøntarealer. Ofte brukes normer for parkeringsdekning, mens minstestandard for grøntarealer ikke er vanlig. Noen kommuner har utarbeidet vedtekter med hjemmel i pbl §69, f eks for lekeplasser. Vedtektene varierer fra kommune til kommune. Av de 20 største byer og tettsteder i Norge har 12 vedtekter der det stilles krav til størrelse og kvalitet på leke- og rekreasjonsarealer i forbindelse med utbygginger.
I Norsk lovdata, under forskrifter finnes forskrifter fra hver enkelt kommune der en kan se eksempler på forskrifter etter § 69 i Pbl. Informasjon om vedtekter etter § 69 (se link under). I DN håndbok 23 (2003), s 54, gjengis dagens offentlige arealnormer og krav.
I Sosial og helsedepartementets rapport 15-1130 "Skolens utearealer" er det foreslått både arealkrav og funksjonskrav til skolens utearealer. Disse bør være veiledende for rehabilitering og nybygging av skoler.
• Les mer om vedtekter etter § 69 klikk her
• Les mer i DN-håndbok nr 23 - 2003 Grønn by …arealplanlegging og grønnstruktur
Økonomiske virkemidler
Tilskuddsordninger for områdene naturforvalting, kulturminnevern, forurensning og byutvikling
Tilskudd til spesielle miljøtiltak i landbrukets kulturlandskap og områdetiltak - (SMIL) forvaltes av kommunene. I denne ordningen ligger det mulighet til å gi tilskudd til andre enn grunneiere og til verdifulle arealer ute av drift, på visse betingelser.
Tilskudd til utvikling av bomiljø, boligforvaltning og boligpolitikk. Husbanken kan gi tilskudd til utvikling av bomiljø, boligforvaltning og boligpolitikk. Midlene skal gå til tiltak som bidrar til å bedre bomiljø og levekår og god virkemiddelbruk på det boligpolitiske området.
Tilskudd til anlegg for idrett og fysisk aktivitet. Det kan søkes tilskudd av spillemidlene til anlegg for idrett og fysisk aktivitet. Forutsetningen for å tilskudd er at tiltaket står i kommunedelplan for idrett og fysisk aktivitet.
Tilskudd til naturforvaltning, kulturminnevern, forurensing og byutvikling. Det kan søkes om tilskudd både til erverv og til ulike former for tilrettelegging for friluftsliv. Opplysninger om tilskuddsordingene kan fås i rundskriv fra MD (link under).
- Gå til rundskriv om tilskudd her.
Litteratur
Arealplanlegging
Skjøtsel
- Norderhaug, A. m.fl. 1999. ”Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker”.Landbruksforlaget.
- Lande Olsen m.fl. 1987 ”Naturmark i bystrøk”.
- Landbruksforlaget.
- Gustavson, R og Ingelög, T. 1994. Det nya landskapet: Kunskaper och idéer om naturvård, skogsodling och planering i kulturbygd.
- Direktoratet for naturforvaltning, Riksantikvaren; Kulturlandskapet i kommuneplanleggingen, veileder, 1995
Natur og biologisk mangfold
- Bevanger, K. 1992. Vilt i bymiljø. NINA-utredning 30.
- Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap.
Fremstad, E. 1997. Vegetasjonstyper i Norge. NINA
temahefte 12.
- Vegdirektoratet MISA 1998/05. ”Faunapassasje.
Hva er gjort i Europa - hva gjør vi i Norge”.
- Wergeland Krogh 1997. “Kartlegging av biologisk
mangfold. Sammenstilling av kommunal erfaring og
anbefalinger til videre arbeid.
- Siste sjanse 2002. Siste sjanse-metoder: En systematisk
gjennomgang av prinsipper og faglig begrunnelse.
- Siste sjanse-rapport 2002 - 11.
- Nyhuus, S. 1991. Økologiske arealprinsipper i Oslos
byggesone. Oslo byplankontor.
- Karlson, K og Svarstad, E. N. 1997. Spesielle naturfaglige
lokaliteter, vedlegg til temakart 2. Naturforhold.
- Helsevernetaten Rapport 53/97. En systematisk innsamling
av skriftlig og muntlig informasjon om arter,
forekomster, lokaliteter.
Rekreasjon
- Bärring, A-M. og Grahn, P.C. 1995. ”Grönstrukturens
betydelse för användningen. Landskapsplanering.
Rapport 95:3.
- Grahn, P.C. 1991. ”Om parkers betydelse».
- Stad & Land nr. 93/1991. Sveriges Landbruksuniversitet.
Grahn, P.C m.fl. 1997.
- ”Ute på dagis”. Stad & land nr.145/1997.
Thorén, A-K.H, Guttu, J. og Pløger, J. 1997.
- ”Utearealer i boligområder. Bruk og betydning.” NIBR-notat 1997:113.
Landskap
- Bruun, M. 1978. “Innføring i landskapsarkitektur”.
NLH-Ås.
- Bruun, M. 1996. ”Landskapsbildet i norsk naturforvaltning”.
Direktoratet for naturforvaltning.
- Grahn, P.C. 1992. ”Människors behov av parker –
amerikansk forskning i dag”. Alnarp.
- Kaplan, R. & Kaplan, S. 1989. “The Experience of
Nature”.
- Cambridge, Mass. Lynch, K. 1960. “The Image of the city”. Cambridge,
Mass.: M.I.T. Press.
- MD og KRD 1997. Reviderte estetikkbestemmelser i
- Plan- og bygningsloven. Veileder T-1179 ”Estetikk i
plan- og byggesaker”.
- MD sine veiledere om stedsanalyse T-986, 987, 988,
989 og 990.
- DN og RA 1996. “Kulturlandskapet i kommuneplanleggingen.
En veileder med eksempler fra norske kommuner.” TE 690.
Aktuelle stortingsmeldinger
Håndbøker fra DN
Tilbake til hovedside Naturforvaltning i kommunene.
English
Utskrift
