________________________________________________________________
Hva menes med marka
"Marka" brukes ofte som betegnelse på de større friluftslivsområdene som grenser til byer og tettsteder, og som har direkte atkomst herfra. Mange steder brukes andre begreper enn "marka". I Bergen er "byfjellene" betegnelsen, på Sørlandet brukes "heia" osv.
Størrelsen og formen på markaområdene varierer mye. Skissen viser utstrekningen av en del av Osloområdets markaområder i samme målestokk som markaområdene i to andre typiske markabyer, Molde og Trondheim.
Størrelse, form og beliggenhet i forhold til byen eller tettstedet varierer mye fra sted til sted.
Tønsberg Molde
Figuren illustrerer to forskjellig typer markasituasjoner; Tønsberg som har en rekke mindre naturområder av høy kvalitet i et kulturlandskap som sine markaområder og Molde som et lite men høykvalitetsområde som ligger inntil byen på nordsiden.
DN-håndbok 24 (2003) gir i kap. 1 utdypende informasjon om begrepet marka, variasjon i størrelse, beliggenhet m.m.
Kommunens rolle og utfordringer
Det er kommunene som har ansvaret for å utvikle og ivareta gode forhold for friluftslivet. Dette er en del av kommunenes miljøansvar og ansvar for å ivareta gode rammevilkår for fysisk aktivitet som oppfølging av helsepolitikken.
St.meld. nr. 16 (2002-2003) ”Resept for et sunnere Norge” (se link under) og Innst.S.nr.230 (2002-2003) trekker opp rammene for helsepolitikken (se link under). Under meldingas 2.1 Helsetilstand og utviklingstrekk, 4.1 Folk i bevegelse og 8.2 Et kommune- og helseperspektiv gjennomgås viktige forhold knytta til befolkningas helseutvikling, helseutfordringer og oppfølgingsoppgaver knytta til friluftsliv. Se også de tilsvarende punktene i Sosialkomiteens innstilling.
Det er også kommunene som har de viktigste virkemidlene for å utvikle forholdene for friluftslivet. Som arealplanmyndighet etter plan- og bygningsloven har kommunene et hovedansvar for den overordna arealforvaltninga. De viktigste rammene for å sikre by- og tettstedsnære områder og forvalte og tilrettelegge dem for friluftslivet og avveie bruken i forhold til andre brukerinteresser, legges gjennom kommuneplanlegginga etter plan- og bygningsloven. Mer om arealplanlegging etter plan- og bygningsloven som virkemiddel i naturforvaltningen, se dette nettstedets temaside om plan- og bygningsloven (se link under).
Utfordringene ved forvaltninga av de by- og tettstedsnære markaområdene er:
• å ta vare på områder og verdier
• å unngå utbygging eller etablering eller videreutvikling av virksomheter
• å videreføre og tilpasse tilrettelegging og bruk for friluftslivet og
• samtidig å oppnå en god avveining mellom friluftsliv, andre fritidsaktiviteter og andre viktige brukerinteresser i marka og
• å differensiere forvaltninga innen ulike deler av marka.
Sonedeling – områder med ulikt behov for forvaltning.
Nedenfor beskrives hva som bør differensieres innen de ulike sonene
- Nærsonen/randsonen
• Differensiert nett med stier og løype
• Mindre områder uten tilrettelegging
• Særlig tilrettelegging for spesielle grupper
• Spesiell skogskjøtsel
• Særlig oppfølging av kulturlandskap
• Særlig oppfølging av kulturminner og kulturmiljø
Foto: Erik Stabell
- Brukssonen/mellomsonen
• hovednett av stier og løyper
• større områder uten tilrettelegging
• ivaretakelse av det ikke tilrettelagte "naturlige" småstinettet
• eksisterende og nye bevertningssteder
• særlige hensyn som ivaretas ved skogsdrift og skogforvaltning
Foto: Erik Stabell
- Kjernesonen/indre sone/øvre sone
• tilrettelegging bare til spesielle turmål
• skogskjøtsel som særlig ivaretar variasjon og urørhetsverdier
• oppfølging i forhold til særlige natur- og kulturmiljøer
Foto: Erik Stabell
Veilederen DN Håndbok 24 (2003)”Marka –Planlegging av by- og tettstedsnære naturområder” anbefaler at kommuner med markaområder bør utarbeide markaplan for å ivareta og utvikle by- og tettstedsnære naturområder på en målrettet måte. Markaplan bør utvikles og fremmes som kommunedelplan etter Pbl. og med rettsvirkning for arealbruken for å oppnå en god faglig, politisk og formell forankring og for å ivareta informasjon og medvirkning fra ulike interesser.
Markaplan bør følges opp av handlingsprogrammer, tiltaksplaner og budsjetter. Arbeidet med å sikre områder, tilrettelegge osv. bør både skje i samarbeid med grunneiere og næringsinteresser innen landbruket og med frivillige organisasjoner. Frivillige organisasjoner bør være viktige bidragsytere i arbeidet med tilrettelegging.
Det bør være like naturlig for en kommune å utarbeide planer for målretta forvaltning av sine markaområder, som å ha planer for bolig- og næringsutvikling, vegutbygging, avfallsbehandling, drikkevannsforsyning osv.
Utgangspunkter for planlegginga må bl.a. være:
• hvordan marka brukes til friluftsliv
• forholdene for friluftsliv fra boligområder og bydeler
• ansvar og oppgavefordeling for forvaltning og tilrettelegging
• muligheter for å forbedre og videreutvikle forholdene
• kunnskap om aktuelle områder som kan utvikles
• oversikt over muligheter som finnes i kombinasjonen av grønnstruktur, kulturlandskap og markaområder
• god kunnskap om de ulike brukerinteresser
• oversikt over bebyggelse, anlegg og virksomheter i marka
• oversikt over hvor det er utbyggingspress på markområdene.
DN-håndbok 24-2003 ”Marka –Planlegging av by- og tettstedsnære naturområder” gir på side 5 en konsentrert begrunnelse for hvorfor kommunene bør utvikle en markaplan: ”Hvorfor markaplan?” (se link under). Fra side 26 i veilederen gjennomgås arbeidet med en markaplan under ”Planarbeid og plandokument”. MDs veileder T-1382 Kommuneplanens arealdel orienterer generelt om kommuneplanlegging etter pbl.
Markas betydning og funksjoner
Marka mot de bebygde områdene er nærturområder for befolkninga. Samtidig kan marka mange steder være stor nok til både heldags- og overnattingsturer.
Mest brukte friluftslivsområder nær byer og tettsteder
Markaområdene er av våre mest brukte friluftslivsområder. I dag bor 75 prosent av Norges befolkning i tettsteder og byer, og andelen øker. Den nasjonale friluftslivspolitikken framhever hvor viktig det er å kunne drive friluftsliv i nærområdene. Å ha gode markaområder er av stor verdi for befolkninga i byene og tettstedene.
Livskvalitet
Store deler av befolkninga har et aktivt forhold til marka og aktiviteter der. For mange er markaturene og muligheten til å komme seg ut i marka en grunnleggende livskvalitet. Mange finner her ro i en hektisk hverdag eller variasjon i en ensformig livssituasjon. Marka er viktig for mange menneskers trivsel og psykiske helse.
Dokumentasjon
Det finnes en rekke undersøkelser som bekrefter at oppslutninga om friluftsliv og markabruken er stor og de forklarer hvilke verdier og prioriteringer som ligger til grunn for den store oppslutninga. Resultater fra noen undersøkelser refereres her. Det vises ellers til St.meld. nr. 39 (2000-2001) Friluftsliv – Ein veg til høgare livskvalitet (se link under). Her er flere undersøkelser referert, mens nettstedstidsskriftet UTMARK (se link under) ofte refererer nyere undersøkelser.
En så stor andel som 80 – 90 % av befolkninga har drevet med friluftsliv eller en annen form for utendørs fysisk aktivitet i løpet av et år. Men det er en stor andel av disse, ca 1/3, som likevel må betegnes som inaktive. Omtrent 50 % av befolkninga er på tur i nærmiljøet minst en gang i uka, og ca 15 % er så godt som daglig ute på tur. Det er mange undersøkelser som bekrefter dette hovedbildet.
Undersøkelser av nordmenns motiver for å gå på tur viser at over halvparten av turgåerne setter pris på å oppleve dyrelivet på nært hold og å oppleve blomster og trær. Forskning viser at naturopplevelser virker positivt på humør og stemninger, og gir mentalt velvære.
I tillegg til naturopplevelser er stillhet og ro en viktig faktor. I følge en undersøkelse fra Oslomarka oppgir så mange som ca 70 % som hovedformål med bruken av marka de tre svaralternativene å oppleve stillhet og ro, gå på tur og naturopplevelse, mens bare 11 % oppgir trim som hovedformål.
Også andre undersøkelser understreker betydningen av stillhet. Flere undersøkelser, blant dem " Norsk friluftsliv – på randen av modernisering?", viser at å oppleve stillhet og ro er det viktigste motivet for å gå på tur. Befolkningen i byer og tettsteder er de som legger størst vekt på stillhet når de er på tur.
Selv om markaområdene er svært ulike fra sted til sted, er det en rekke likhetstrekk:
• De utgjør naturen inntil byer og tettsteder
• De grenser helt eller delvis direkte mot bebyggelsen
• Det er mange steder direkte atkomst fra boligområder via grøntdrag mot
marka
• Det drives mange typer friluftsliv og fritidsaktiviteter her
• De er viktige for folks opplevelse av dyr og planter – det biologiske mangfoldet
• De er viktige for høsting av sopp og bær
• Det er ofte verdifulle kulturminner og kulturmiljøer i marka
• Det er mange brukerinteresser i markaområdene i tillegg til friluftsliv
• Deler av markaområdene har stor verdi for skogsdrift
• Det inngår ofte jordbruksområder i marka
• Delområder er eller har vært drikkevannskilde
• Det finnes ofte mange typer tekniske anlegg her
• Det er ofte større og mindre motsetninger mellom ulike brukerinteresser og
friluftslivet
• Det er et press på markaområdene fra ulike typer utbyggings- og utnyttingsinteresser
• De ses på som aktuelle områder for "mange gode formål".
Figuren viser idealisert by eller tettsted med marka, kulturlandskapet og grønnstrukturen, og med sjø- og vassdragsområder.
DN-håndbok 24 (2003) har mer stoff om markas betydning og funksjoner på s. 19, kap.2.
.
Nasjonale mål og strategier
I den nasjonale miljøvernpolitikken er marka prioritert som en viktig kvalitet ved stedene. Det er av nasjonal betydning at markaområdene ivaretas og utvikles for friluftslivet. Dette har Stortinget understreket ved flere anledninger.
Det er et nasjonalt politisk mål at alle skal ha mulighet til å drive friluftsliv som helsefremmende, trivselskapende og miljøvennlig aktivitet i nærmiljøet og i naturen forøvrig. Både St.meld. nr. 39 (2000-2001) "Friluftliv – Ein veg til høgare livskvalitet" og St. meld nr. 23 (2001-2002) "Bedre miljø i byer og tettsteder" klargjør at markaområdene er områder som er viktige å ta vare på og forvalte helhetlig og langsiktig (se linker under).
|
Fra St.meld. nr. 39 refereres fra punkt 7.4 Marka: Omsynet til friluftsinteressene kan oppsummerast i to hovudmål:
- Å verne mot omdisponering til utbyggingsføremål.
- Å halde natur- og kulturmiljøet i alle delar av marka mest mogleg intakt, variert og opplevingsrikt.
Ei heilskapleg og langsiktig forvaltning av markaområda er naudsynt for å nå desse måla. Kommunane bør derfor setje klare mål for forvaltninga gjennom juridisk bindande planar der omsynet til friluftslivsinteressene blir lagt større vekt på. Gjennom planen bør marka avgrensast og delast inn i fleire soner som blir forvalta på ulikt vis når det gjeld tiltak som krev løyve, til dømes etter skoglova og plan- og bygningslova. Ein slik plan med ei markagrense mellom utbygging og viktige friluftsområde bør etablerast i alle kommunar med tettstadnære markaområde innan 2006. Det er viktig at planen og grensa blir vedteken med juridisk binding. Til hjelp i dette arbeidet vil kommunane få ei ny handbok i planlegging og forvaltning av markaområda som er under utarbeiding i Direktoratet for naturforvaltning.
Energi- og miljøkomiteen slutta seg til at alle større kommuner med "markagrense" utarbeider en egen plan for forvaltning av sine "markaområder" med vekt på å sikre disse områdene mot inngrep og for et aktivt friluftsliv.
Ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 23 viste flertallet i energi- og miljøkomiteen til verdien av at alle større kommuner med grense mot skog og utmark utarbeider plan for forvaltning av disse områdene innen 2006.
|
En nærmere gjennomgang av de mest aktuelle politiske mål og rammer for prioritering og oppfølging av markaområder finnes i DN-håndbok 24-2003: Marka. Planlegging av by- og tettstedsnære naturområder, side 16, ramme Nasjonale miljømål, og side 17 ramme Andre overordna rammer for markaforvaltninga (se link under).
Internasjonal status
Norges særlige ivaretakelse og tilrettelegging av større by- og tettstedsnære naturområder for befolkningas friluftsliv er spesiell og knytta til Norges sterke friluftslivstradisjoner.
Men det er ikke knytta særskilte nasjonale forpliktelser til markaområdene, unntatt når f.eks. områder innen marka kan representere naturmiljøverdier som det er knytta forpliktelser til, f.eks. våtmarksområder med Ramsar-status.
Juridiske virkemidler
For å sikre markaområdene mot utbygging, hindre eller avgrense uønsket virksomhet innen marka og for å sikre hjemmel for tilretteleggingstiltak, er markaplan utarbeidet som kommunedelplan med rettsvirkning for arealbruken det viktigste juridiske virkemidlet.
Når målet er å dempe påvirkninger fra massetak og å sikre at området etappevis og ved avsluttet drift tilbakeføres til å bli en funksjonell og attraktiv del av marka, vil reguleringsplan etter plan- og bygningsloven kombinert med vilkårene i den gitte konsesjonen, være et godt verktøy.
Andre virkemidler for å sikre forholdene for friluftsliv og ivaretakelse av naturverdier er bl.a. friluftsloven, naturvernloven og viltloven. Se gjennomgang under følgende temasider på dette nettstedet: Vern av natur, Friluftsliv, og vilt og fisk (se linker under). Kulturminnelovgivningen kan også være viktig for sikring og forvaltning av gammel bebyggelse og kulturminer i marka. Det vises til Riksantikvarens nettested.
I tillegg finnes en rekke lover som styrer ulike typer virksomheter og tiltak innen landbruket og for ulike typer virksomheter og utbyggingstiltak, som massetak, kraftledninger, vannforsyning osv. som er viktig for markaforvaltninga.
I DN-håndbok 24-2003 sist i kap. 4, er på side 54 kort gjennomgått det juridiske grunnlaget for å styre arealbruk og bebyggelse: ”Mulighet til å styre arealbruk og bebyggelse – juridisk grunnlag” og på side 56 det juridiske grunnlaget for å ferdes og å legge til rette: ”Rett til å ferdes og å legge til rette”. Det vises også til DN-håndbok 20-2002 ”Juss i strandsonen”.
Økonomiske virkemidler
Det finnes offentlige økonomiske støtteordninger for å sikre områder og å tilrettelegge for friluftsliv. I tillegg er det støtteordninger for idrettsanlegg som kan ha betydning også for friluftsliv, f.eks. lysløyper.
DN-håndbok 24-2003 , sist i kap. 4, er på side 58 kort gjennomgått aktuelle tilskotts- og støtteordninger: ”Støtte til tiltak og erverv av areal”.
Eksempler
En rekke kommuner har gjennom mange år på ulike måter arbeidet systematisk med sikring av markaarealer gjennom arealplanlegginga, planmessig tilrettelegging for friluftsliv. Arbeidet har foregått som ledd i den generelle arealplanlegginga, som forvaltningsplaner for marka, grønnstrukturen osv., som tiltaksplanlegging for friluftsliv og andre fritidsaktiviteter og gjennom årsplaner, budsjettering osv.
Mange kommuner har drevet markaplanlegging som oversikts- arealplanlegging, enten som ledd i den ordinære kommuneplanlegginga etter plan- og bygningsloven eller som ulike typer temaplanlegging med ulike typer plan- og bygningslovsforankring.
Markaveilederen fra DN, DN-håndbok 24-2003 ”Marka. Planlegging av by- og tettstedsnære markaområder” , sist i kap. 5, har med noen eksempler fra kommuner som har drevet slik planlegging (Trondheim, Bodø og Oslo).
Det finnes i tillegg flere eksempler. Interessant planmateriale ligger på mange kommuners nettsteder: ”www.[kommunenavn].kommune.no”. Som oppfølging av den overordna målsetting om at alle større kommuner med "markagrense" bør utarbeide en egen plan for forvaltning av sine "markaområder" innen 2006 med vekt på å sikre disse områdene mot inngrep og for et aktivt friluftsliv, vil mange kommuner etter hvert utarbeide markaplaner. Når disse legges ut på Internett, vil flere eksempler bli tilgjengelig.
Markaveilederen, DN-håndbok 24-2003, legger opp til at det som en del av markaplan-dokumentene bør foreligge dokumentasjon av kartlegginger, sammendrag av ulike analyser og avveininger som gjøres i planprosessen osv. Markaplaner fra kommunene der dette følges opp, vil generelt kunne være mer nyttige som informasjon til andre kommuner, enn for kommuner der bare selve de formelle plandokumentene presenteres.
I markaveilederens kap.4 ”Registreringer og analyse” er tatt med en rekke eksempler på temaer som er aktuelle å gå gjennom i faganalyser i markaplanarbeidet. I veilederens kap. 6. ”Analysetemaene” er gitt en utfyllende gjennomgang av faganalysene.
Tilbake til hovedside Naturforvaltning i kommunene.
English
Utskrift
