De ville og vakre Sunndalsfjella byr villreinen på ypperlige sommerbeiter og kalvingsområder, mens vinterbeitene finnes i de nedbørsfattige områdene i øst.

Høstlandskap. Foto: Lars Stadeløkken, Dombås Turistkontor
__________________________________________________________________________

Naturopplevelse:

Fjellnaturens mangfold

Merkede  stier viser vei til turisthyttene i nasjonalparken. Foto: Kristin S. Karlsen

På vandring i Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark føler du fjellnaturens mangfold på pulsen. Et nettverk av merkede stier tar deg gjennom et landskap med stor variasjon. Turisthytter i og utenfor nasjonalparken tilbyr overnatting, og det er muligheter for klatring, jakt og fiske. Husk jakt- og fiskekort.

Landskap:

Fra ville fjordfjell til vide flyer

Kvinner på tur øst i nasjonalparken, med Snøhetta i bakgrunnen. Foto: Kristin S. Karlsen

Strekningen fra Sunndalsfjella til Knutshøene byr på et tilnærmet tverrsnitt av norsk fjellnatur. Det ville og vakre landskapet i vest skifter gradvis over til roligere former jo lenger østover i nasjonalparken du kommer. Kneisende Storkalken i vest, "kongelige" Storskrymten og velkjente Snøhetta lenger øst er alle mektige innslag i et mangfold av topper og tinder. Spekteret av naturtyper er stort og spennende. I vest dominerer de fattige bergartene, men i den østlige

delen er det mye kalkrikt fjell med frodig og artsrik flora, bl.a. de kjente plantefjella Knutshøene øst for nasjonalparken.

Vassdragsnaturen i ”Åmotan” må også nevnes. Fosserøyk og bulder viser urkrefter i fri utfoldelse.

Naturkvalitetene i Dovrefjell-Sunndalsfjella og tilgrensende verneområder er en nasjonalskatt for landet vårt.

Planteliv:

Særegne planter fra istiden

Fjellplanten musøre (Salix herbacea). Foto: Kristin S. Karlsen

I Dovrefjell – Sunndalsfjella nasjonalpark er variasjonen i vegetasjon stor, fra rike våtmarker, via frodig lyngmark, til karrig snaufjell. Øst for nasjonalparken ligger de kjente Knutshøene, som planteforskere har besøkt i mer enn hundre år. Særegne planter som har overlevd istiden vekker også oppsikt i Dovrefjell-Sunndalsfjella; for eksempel norsk malurt og ulike underarter av den vakre fjellvalmuen.

Dyreliv:

I den sårbare fjellreinens rike

De vandrende pionerer - reinsdyra - har holdt stand på Dovrefjell, tross mange harde prøvelser. For hundre år siden var villreinen nesten utryddet på grunn av hard geværjakt.

I moderne tid har veier, jernbane, kraftutbygging og andre forstyrrelser hindret dyras trekkmuligheter. Og nettopp sesongvandringene er villreinens viktigste tilpasning til det skrinne beitegrunnlaget i fjellet.

Stadig mer oppsplitting av fjellarealene gjør derfor bestandene mer sårbare, og de kan lett beite ned sitt eget ”matfat”. Vern av større sammenhengende leveområder er derfor svært viktig.

Sunndalsfjella byr villreinen på ypperlige sommerbeiter og kalvingsområder, mens vinterbeitene finnes i de nedbørfattige områdene i øst.

Bestandene på Dovrefjell utgjør den siste rest av vill fjellrein i Europa. Vi må skaffe til veie god kunnskap og forvalte den etter ”føre var”-prinsippet, slik at kommende generasjoner også kan få oppleve de nøysomme dyreflokkenes trekk over viddene.

Et stykke komplett høgfjellsnatur

Den opprinnelige balansen i fjelløkosystemet har blitt kraftig forstyrret av det moderne menneskets aktiviteter og inngrep. I Dovrefjell-Sunndalsfjella finnes det likevel rester av opprinnelig intakt høgfjellsnatur. Her er villrein og en livskraftig jervebestand. Den sjeldne fjellreven har også overlevd her, til tross for tidligere hard jakt og fangst.

Moskus. Foto: Dombås turistkontor.

Et særmerke er dessuten moskusen, som har funnet seg godt til rette etter at den ble satt ut her, først i 1932, senere i perioden 1947-53. Tidligere var dette et naturlig leveområde for denne urinnvåneren, men den døde ut under siste istid. I våtmarksområdene spiller brushanen, og på lyngmarka kan du finne lirype. Rovfuglene er også godt representert, med bl.a. jaktfalk, kongeørn og fjellvåk.

Historie:

Fra veidefolk til pilegrimer og turister

Kulturhistoriske spor viser at mennesket har utnyttet ressursene på Dovrefjell og i Sunndalsfjella i opp mot 10 000 år. Eldst er sporene i de vestlige delene, der de tidligste buejegere fulgte reinen ettersom isen begynte å trekke seg tilbake. Fangstgravrekkene over Dovrefjell er de største i Sør-Norge og vitner om den store betydningen reinen og fjellressursene hadde for forfedrene våre.

Gammelsetra. Foto: Heidi Bente Hoel.

Det nøysomme veidefolket rådde grunnen her i lange tider før de første pilegrimer valfartet over det fryktede høgfjellet til Nidaros. Fjellstuer ble bygd, og ferdselsåren mellom det ”søndenfjeldske og nordenfjeldske” styrket handel og samferdsel. Gårder ble ryddet og bufe beitet i fjellet. Levende bygdesamfunn utviklet seg. Ved å se oss tilbake kan vi finne mange verdifulle elementer når vi skal bygge framtida. Det handler om å bruke ”nasjonalfjellet” vårt uten å forbruke det.