Høsten 2004 innledet SNO Askøy et samarbeid med Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) om overvåking av hvordan minkbestanden i Hordaland påvirkes av at oteren nå er under reetablering i regionen. SNO skal gjennomføre datainnsamling i felt, mens NINA er ansvarlig for analyser og rapportering.

Oter. Foto: Halvard L. Øye.

I forbindelse med at oteren er i ferd med å etablere seg i øykommunene utenfor Bergen, der det inntil nå har vært en stor bestand av mink, er det en svært god anledning til å følge med på om bestanden av mink vil bli redusert etter hvert som oteren inntar området. Spesielt Fjell kommune har hatt høye fellingstall for mink, og oter er nylig blitt observert der. Kommunen er derfor egnet som studieområde. I tillegg planlegges Askøy og Radøy kommuner, der oter ikke ventes å etablere seg med det første, som kontrollområde.

Amerikansk mink (Mustela vison) og eurasiatisk oter (Lutra lutra) har ingen lang felles utviklingshistorie i naturen. Den startet for omkring 70 år siden, da de første farm-minkene rømte og etablerte seg i vill tilstand. Minken har senere etablert seg i de fleste deler av Europa. Som en ny og suksessrik art har den blitt en økologisk faktor som kan ha hatt stor innvirkning på eksisterende dyrebestander. Spesielt er det antatt at bestand, hekkesuksess og hekkeatferd hos noen sjøfuglarter er berørt. Som introdusert art er minkens virkninger på det opprinnelige dyrelivet uønsket.

Gjennom en stor del av den tiden som minken har forekommet i vill tilstand i Europa har oterbestanden vært liten, slik at eventuell konkurranse har vært begrenset av den grunn. I løpet av de siste 25 åra har oterbestanden i Norge (og mange andre steder i Europa) økt mye, både i tetthet og utbredelse. Studier av oter og mink i Norge og Sverige viser at det er mindre mink i områder med enn uten oter, men årsakssammenhengen er bare teoretisk behandlet i disse undersøkelsene. Fra vassdrag i Storbritannia er det påvist at minkbestanden har gått tilbake like etter at oter har blitt satt ut. Denne undersøkelsen konkluderer at oteren er årsak til nedgangen i minkbestanden. I Norge er kysten det viktigste habitatet for både oter og mink, men årsakssammenhenger for kystbestander av de to artene er lite studert.

Illustrasjonsfoto av en oter fra fangenskap. Foto: Thrine Moen Heggberget.

Oter og mink har mange felles trekk i levemåten, slik at en kan forvente konkurranse om ressurser mellom de to artene. Det er hovedsakelig næringskonkurranse som er undersøkt, og studier fra Storbritannia har vist at de i noen grad konkurrerer om næring, men sameksisterer ved å prioritere ulikt mellom de aktuelle byttedyra når de lever i samme område.

Uavhengig av alder og kjønn benytter både oter og mink flere forskjellige hi og overdekte leier som kvileplasser gjennom året, og det er påvist at samme hi kan bli besøkt av både oter og mink i løpet av få dager. Ynglehiene er spesielt viktige siden ungene av både oter og mink er blinde og lite utviklet ved fødselen, og en må anta at ynglehiet er eksklusivt for mora og ungene så lenge de er små. Knapphet på gode hiplasser kan tenkes å være en begrensende faktor både gjennom konkurranse om plassene og ved direkte konfrontasjoner ved og i hiene.

Som indikatorer for forekomsten av oter og mink skal hilokaliteter for begge arter kartlegges. For å fastslå hvilken av de to artene som bruker et bestemt hi analyseres sportegn ved hiet, spesielt potespor og ekskrementer. I tillegg kan direkte observasjoner av de to artene gjennom året benyttes som en indeks på endringer. Oter og mink som omkommer i torskeruser eller andre fiskeredskaper skal også samles inn for analyse der det er mulig.

For mer informasjon om prosjektet kan Thrine Moen Heggberget ved NINA i Trondheim eller Terje Haugland i SNO Askøy kontaktes.