Europarådet har i samarbeid med den verdensomspennende fuglevernorganisasjonen BirdLife International vedtatt en handlingsplan for dverggås. Det er videre nedsatt en internasjonal ekspertgruppe  som samles en gang i året og vedtar årlig prioriteringer for forskning og forvaltning, med utgangspunkt i Europarådets handlingsplan

Enkelte viktige rasteplasser for dverggås er fredet. Det er imidlertid svært få par som hekker innenfor verneområder, og det er gjennomført få vernetiltak i de viktige vinterområdene.

Stabbursnes naturreservat  ble opprettet i 1983 for å sikre det viktigste norske rasteområdet for dverggås. Reservatet dekker et areal på 16.2 km². Det er forbud mot ferdsel i reservatet i rastetiden om våren, og fra 1998 er det også ferdselsforbud i rastetiden om høsten. Deler av rasteområdet på øya Hailuoto ved Oulu er også fredet som naturreservat. I Norge arbeides det med et verneforslag for det tredje rasteområdet på Nordkalotten, Skjåholmen i Varanger.

Også det nyoppdagete rasteområdet på Kaninhalvøya er nå fredet, under navnet Shoininski Naturreservat. Reservatet ble etablert i januar 1997, ett og et halvt år etter at satellittsender-merkede fugler fra Norge og Finland viste veien til dette viktige rasteområdet på dverggåsas trekkrute om høsten. Myndighetene i Nenets Autonome Distrikt arbeidet svært raskt og effektivt for å få området sikret.

På grunn av faren for fortsatt jakt i området (nå ulovlig), er det nødvendig med å etablere et effektivt oppsyn for reservatet. Dette er vanskelig uten utenlandsk bistand. Opprettelsen av dette naturreservatet viser at det er både nyttig og nødvendig å samarbeide på tvers av landegrensene for å redde dverggåsa.

I Norge har Direktoratet for naturforvaltning vedtatt en tiltaksplan for forvaltning av gjess (Direktoratet for naturforvaltning 1996). I følge denne planen er hovedmålene for bevaring av dverggåsa:

• Dverggåsa skal forvaltes som en særlig sårbar og hensynskrevende art, og hensynet til artens fortsatte overlevelse i Norge krever både spesiell oppmerksomhet og særlige tiltak på individ og habitatnivå.
• Norge skal arbeide aktivt for å nå de mål som nedfelles i den internasjonale handlingsplan for dverggåsa.
• Både eksisterende og tidligere raste-, hekke- og fjærfellingsområder for dverggjess skal sikres.

Hva er årsaken til dverggåsas tilbakegang?
"Da det er så mange av dem, og da de er trekkfugler som ellers ikke kommer oss det ringeste til nytte, har jeg aldri hatt anfektelser for å drive jakt på fjellgås (dverggås) om våren". Slik skriver Håkon Evjenth i sin bok «Finnmarks-jakter» fra 1927. I dag er situasjonen en helt annen. Hekkeområdene er omtrent halvert siden århundreskiftet, og også vinterområdene er sterkt redusert. Hekkebestanden er redusert med 90-95% i det samme tidsrommet. Det aller meste av tilbakegangen har skjedd etter  siste verdenskrig.

Det har vært fremsatt mange hypoteser for å forklare tilbakegangen. Mange har hevdet at forstyrrelser på hekkeplassene og ødeleggelse av hekkehabitater har vært viktige faktorer. Andre har ment at økt predasjon som følge av ekspansjon av svartbak, sammen med økning i rødrevbestanden i fjellområdene, har ført til bestandsnedgangen. I Finland er det hevdet at overbeiting av rein sammen med sterk predasjon fra rødrev har ført til manglende hekkesuksess i Lappland de seneste årene.

I 1985 ble "Prosjekt Dverggås" startet av Norsk Ornitologisk Forening.  I dette prosjektet er det hvert år gjennomført feltundersøkelser i tidligere kjente hekkeområder for dverggås, og i nye områder som ble ansett som egnete hekkeplasser. Målet har vært å kartlegge den norske hekkebestanden, og få en oversikt over hvilke negative faktorer som har ført til bestandsnedgangen.

Resultatene fra undersøkelsene gir ikke grunnlag for å avvise at faktorer i hekkeområdene kan påvirke dverggåsbestanden i negativ retning. Resultatene sier imidlertid helt klart at disse faktorene ikke kan forklare den dramatiske bestandsreduksjonen vi har hatt, og som vi fortsatt har. Studier i hekkeområder og på rasteplasser i Fennoskandia tyder på at variasjonen i hekkesuksess mellom årene er relativt liten. Dette tyder på at negative faktorer i hekkeområdene har begrenset betydning.

De viktigste årsakene til dverggåsas tilbakegang finner vi i stedet langs trekkrutene og i vinterområdene. NOFs dverggåsprosjekt har beregnet den årlige dødeligheten hos ungfugl til å være så stor som  78%.  Hovedårsaken er sannsynligvis det høye jakttrykket langs trekkrutene og i vinterområdene.

De kjente vinterområdene for dverggjess ligger i Sørøst-Europa og Sentral-Asia. Sannsynligvis er de viktigste vinterområdene for gjessene fra Fennoskandia i den vestlige delen av dette området, omkring Svartehavet. I hele dette området har antallet overvintrende dverggjess gått dramatisk tilbake. Jakten i disse områdene har vært i sterk vekst i hele dette århundret. Jakttiden er lang, og antall jegere er økende. Dette har utvilsomt hatt stor innvirkning på de overvintrende gjessene. Jakttrykket er betydelig også i hekkeområdene i Russland, men dette kan ikke forklare nedgangen. De viktigste årsakene til dverggåsas tilbakegang finnes på rasteplassene og i vinterområdene.

I tillegg til jakta foregår det en omfattende forringelse av biotopene i vinterområdene. Våtmarker dreneres for oppdyrking, og for å gi plass til olje og industrianlegg. Omlegging av jordbruket har ført til at beitemarker forsvinner til fordel for bomull og vinplantasjer. Selv om dverggåsa er fredet i hele utbredelsesområdet i Vest-Palearktis (bortsett fra i Ukraina) blir den fortsatt skutt fordi den forveksles med andre arter, spesielt tundragås Anser albifrons. Forstyrrelser under jakt skremmer også fuglene vekk fra de beste beiteområdene, og reduserer derfor dverggåsas områder.