På denne siden kan du lese om:

• Beiting og rasting
• Utseende og andre kjennetegn
• Utbredelse og bestandstatus
• Dramatisk tilbakegang i antall og utbredelse på Nordkalotten
• Utbredelse og bestand i resten av verden

Foto: Morten Ekker

Beiting og rasting

Før hekkingen, når dverggjessene har ankommet fra vinterområdene, har de i løpet av mai et opphold på faste rasteplasser i lavlandet. Alle rasteplassene i Fennoskandia i dag er strandenger ved sjøen. Her beiter de intenst for å legge opp nok fettreserver før hekkingen.

På den viktigste rasteplassen i Finnmark, Stabbursnes i Porsanger, har en funnet at gjessene under beitinga om våren nesten bare spiser nye skudd av det arktiske strandenggraset teppesaltgras Puccinella phryganodes. I enkelte år med sen snøsmelting kan arealene med dette graset være dekket med snø, og da beiter gjessene i steden  på korshesterumpe Hippuris tetraphylla, som vokser i dammer i strandenga. 

Hvert individ oppholder seg på rasteplassen mellom fem og åtte dager, avhengig av snøforholdene ved hekkeplassene på fjellet. I løpet av den første uka i juni har de fleste gjessene forlatt rasteplassene og dratt til hekkeområdene. Hekkeplassene ligger som regel ved fuktige myrer i vierregionen, i mosaikklandskap som er rike på vann og stilleflytende elvepartier.

Reiret legges vanligvis godt skjult inne i vierkratt, og kullet består som regel av 4-6 gulkvite egg. De første dagene etter klekkingen er ungene avhengig av å spise insekter. Deretter spiser gjessene mest toppskudd av ulike arter av gras og starr.

I fjærskiftingen etter hekkingen mister gjessene flygeevnen i en periode på ca. tre uker. I denne perioden oppholder de seg i nærheten av hekkeplassene.  Når fjærene er vokst ut og de har fått tilbake flygeevnen, drar hekkefuglene i slutten av august med sine kull tilbake til de samme rasteplassene som de benytter om våren. Her beiter de mest på frø fra fjæresaltgras Festuca rubra og strandrug Elymus arenarius, før de trekker øst - og sørover mot vinterområdene.

Ikke-hekkende fugler og par med mislykket hekking trekker sannsynligvis direkte øst- og sørover fra hekkeområdene midt på sommeren.  De viktigste vinterområdene er våtmarker rundt Svartehavet og Det Kaspiske hav

Siden 1981 har en samlet data om andelen av ungfugler i flokkene som kommer til rasteplassene om høsten. I dette materialet har denne andelen alltid vært rundt 50%.  Siden ikke-hekkende voksne fugler og fugler med mislykket hekking sannsynligvis ikke benytter rasteplassene om høsten, vil den totale ungeproduksjonen for potensielle hekkefugler om våren være noe mindre, vanligvis omkring 40%.

Selv om disse dataene indikerer at ungeproduksjonen hos dverggås generelt er høy, varierer den betydelig fra år til år, og er sannsynligvis avhengig av værforholdene på fjellet i hekkesesongen. Det finnes  svært lite informasjon om dverggåsas hekkebiologi og hekkesuksess utenfor Fennoskandia.

Utseende og andre kjennetegn
Dverggås, gilljobaš (samisk) Anser erythropus (latin), er den minste gåsearten som hekker i Fennoskandia. Sammen med størrelsen er det hvite feltet i panna et godt kjennetegn. Varangersamene kaller dverggåsa for gálbbenjunneçuonjis, «kalvenesegåsa». Navnet kommer fra det hvite panneblisset, som kan sammenlignes med reinkalvenes hvite nese. På nært hold er dessuten den gule ringen rundt øyet et sikkert kjennetegn. Dverggåsas klynkende, litt såre låt, "kii-ju-ju", er helt ulik låten til de andre fennoskandiske gåseartene, og Enaresamene kaller den da også for lavláçuonja, «den syngende gåsa».

På utseendet kan dverggåsa bare forveksles med tundragås Anser albifrons, men tundragåsa mangler den gule øyeringen, og det hvite feltet i panna strekker seg ikke så langt bakover. Tundragåsa hekker ikke i Fennoskandia, men forekommer fåtallig under trekket både vår og høst.

Blant jegere i Russland er dverggåsa kjent for å være mer nysgjerrig enn de andre gjessene.  Når jegerne lager bråk, f.eks. ved å plaske med årene i vannet, flyr dverggjessene ofte en runde tilbake for å undersøke hva bråket var. Fra vårjakt på dverggås i Finnmark på 1920-tallet var dverggåsa kjent for å returnere hvis et av individene i en flokk ble skutt. Det medførte ofte at jegeren fikk flere skuddsjanser på flokken. En slik atferd kan gjøre dverggåsa mer sårbar for jakt enn de andre gjessene.

Utbredelse og bestandsstatus
Dverggåsa hekket tidligere gjennom hele det nordlige Eurasia, fra Nord-Fennoskandia til nordøstlige deler av Sibir. I begynnelsen av dette århundret var dverggåsa et svært vanlig innslag i fuglefaunaen i fjellområdene fra Nord-Trøndelag/Jämtland og nordover. Bestanden hadde sitt tyngdepunkt på Finnmarksvidda og de tilgrensende områdene i Finsk Lappland. J.B. Barth skriver i 1881: "Denne arts forplantningssteder hos os ere omtrent de samme som Sædgaasens, nemlig vandene og elvene i det indre af Finnmarken. Dog synes den mere utelukkende at holde sig til de østligere dele eller det egentlige Østfinnmarken" . I dag er det disse områdene som er dverggåsas siste hekkeområder i Fennoskandia.

Det finnes ikke sikre tall for dverggåsas tidligere bestand i Fennoskandia. Det er imidlertid klart at både bestand og hekkeutbredelse var mye, mye større enn i dag. F.eks. skriver E. Merikallio i 1920 fra rasteplassene i Bottenviken: "Antallet af de flyttande fåglarna måste räknas åtminstone i tiotal tusen". Av vurderinger gjort av ornitologen Siivonen, og undersøkelser foretatt av Merikallio i slutten av 1930-årene, kan den opprinnelige finske bestanden estimeres til 6000-10 000 individer.

Fra Norge er det sparsomt med tidligere bestandsestimater, men R. Collett oppgir i 1921 at den opptrer "i mængder" flere steder. Fra Børgefjell gir S. Haftorn i 1971 opplysninger om myteflokker på flere hundre individer fra begynnelsen av dette århundret. Størrelsen på den opprinnelige bestanden i Finnmark er også lite kjent, men dverggåsa beskrives som tallrik, og den fantes på alle passende lokaliteter fra tidlig på 1900-tallet. Den opprinnelige fennoskandiske bestanden har sannsynligvis bestått av godt over 10 000 individer før nedgangen begynte.

Dramatisk tilbakegang i antall og utbredelse på Nordkalotten
Siden 1940-tallet har dverggåsa i Fennoskandia hatt en dramatisk tilbakegang, både når det gjelder antall og utbredelse.  Mens den finske bestanden på slutten av 1930-tallet var anslått til flere tusen individer, anslår Merikallio allerede i 1955 at bestanden er redusert til ca. 200 individer mens Soikkeli i 1973 fastslår at antallet trekkende dverggjess i Finland gikk dramatisk tilbake i perioden 1950-1960. M. og A. Norderhaug  anslo i 1984 den samlede fennoskandiske bestanden til å være 60-90 hekkende par på slutten av 1970 -tallet, og regnet i tillegg med en ikke-reproduserende bestand på 40-110 individer.

Opptellinger på rasteplasser  på 1980-tallet tyder på en ytterligere reduksjon, og på rasteplassen ved Hailouto ved Oulo er en slik nedgang dokumentert også på 1990-tallet. Den svenske bestanden ble av S. Ulfstrand og G. Høgstedt i 1976  estimert til å være til under 100 par. I dag er den naturlige dverggåsbestanden sannsynligvis forsvunnet helt fra Sverige.

Den beste metoden for å overvåke bestandsutviklingen er å følge fuglene på rasteplassene under trekket på vår- og høstparten. NOFs Dverggåsprosjekt sine estimater basert på slike registreringer tyder på at den fennoskandiske populasjonen i dag ikke teller mer enn 30-40 par. Antall rastende fugler i Stabbursnes naturreservat i Porsanger har avtatt betydelig i løpet av de siste tiårene. For perioden etter 1990 har en detaljert informasjon om dette. I denne perioden har det i området vært 25 - 30 par og 7-10 ungfugler i rastetiden om våren. Antall par har holdt seg relativt stabilt i denne perioden, men det er en svak tendens til ytterligere bestandsreduksjon. I 1997 var det 26 etablerte par innom myra før hekking, i tillegg til 7 ungfugler som ennå ikke var kjønnsmodne. På Skjåholmen i Varangerfjorden har det rastet 5-10 par i den samme perioden. På lokalitetene i Bottenviken raster nå til sammen mellom 30 og 50 individer hver vår.

I Dverggåsas gjenværende hekkeområder i Fennoskandia har det vært påvist hekking etter 1980. I hekkeområdet i Sverige er det i dag bare en kunstig introdusert bestand (etter utsettinger).

Dverggåsas tre gjenværende rasteområder på Nordkalotten er: 

• Stabbursnes i Porsanger, Skjåholmen i Varanger
• Strandområdene  ved Oulu i Bottenviken. Rasteplassen ved Oulu består av tre områder: Øya Hailuoto og strandområdene Liminganlahti og Säärenperä.
• Skjåholmen i Varangerfjorden ble «gjenoppdaget» i 1994 ved at en kunne følge en fugl fra Finsk Lappland som var merket med satellittsender. Imidlertid hadde lokalbefolkningen hele tiden kjent til gåsetrekket på øya.

Alle rasteplassene ble tidligere nyttet både før og etter hekking. I dag er det bare rasteplassene i Finnmark som nyttes regelmessig om høsten.

To andre rasteområder har tidligere vært brukt av en liten populasjon i Nordland fylke. Denne populasjonen er nå sannsynligvis dødd ut, og det har ikke vært observert dverggjess på de to lokalitetene siden slutten av 1980-tallet.

Utbredelse og bestand i resten av Verden
Også dverggåsas hekkeutbredelse ellers i verden er redusert dramatisk i dette århundret. Nye registreringer viser at den sannsynligvis er forsvunnet fra Kola, Øst-Taimyr og det sørlige Novaja Semlja. Bestanden avtar også i områdene øst for Taimyrhalvøya. I områdene lengst øst, omkring Anadyrbukta, er dverggåsa i dag helt borte. Det sørlige Taimyr er i dag dverggåsas kjerneområder.

Dverggås hekker i dag i fire forholdsvis distinkte områder:  1. De nordligste delene av Fennoskandia, 2. Områdene fra Kvitsjøen til Ural/Jamal, 3. Sørlige deler av Taimyr og 4. De nordøstligste delene av Sibir. Utenom Fennoskandia er størrelsen på populasjonene i hekkeområdene utilstrekkelig kjent. Mens den katastrofale tilbakegangen lenge har vært godt kjent i Fennoskandia, har det inntil nylig vært få opplysninger om bestandene i dverggåsas viktigste hekkområder i Russland.

Populasjonen mellom Kvitsjøen og Ural/Yamalhalvøya er sannsynligvis mellom 500 og 2000 par. Taimyr-populasjonen er sannsynligvis på 1000-2000 hekkepar , og i tillegg 3000-4000 ikke-hekkende individer under fjærfellingen (en del av disse kan imidlertid være hekkefugler fra områdene lenger vest.

Den dramatiske nedgangen vises også i vinterområdene. I 1930-årene oppholdt 30 000-50 000 dverggjess seg i de sørøstlige delene av det Kaspiske hav. I midten av 1970-årene var denne bestanden redusert med 90% . Tidligere svært viktige vinterområder, bla. i Armenia blir i dag ikke besøkt av dverggjess, mens det i Azerbaijan fortsatt overvintrer 1000-6000 individer.