Forsuringen i Norge startet på 1800-tallet og økte fram mot 1970. Fiskedød ble observert alt i perioden 1870 til 1920, men en fant ikke ut at skadene skyldtes surt vann før i 1925. Koblingen mellom surt vann og sur nedbør ble ikke oppdaget før på slutten av 1950-tallet. Skadene på fiskebestandene økte i takt med økende forsuring og det er sannsynlig at tap av biologisk mangfold fulgte den samme utviklingen.

Det viktigste mottiltaket er reduksjoner i utslipp gjennom internasjonale avtaler. Kalking er et foreløpig tiltak som har hindret nye og reparert gamle forsuringsskader. Kalkingen må fortsette til naturens tålegrense for forsuring ikke lenger overskrides.