Kartlegging av naturens stillhet og stille områder kan gjøres på flere måter. Det kan gjøres ved hjelp av beregningsmodeller med utgangspunkt i støynivå fra en rekke støykilder, ved å måle støynivå og/eller ved å beskrive, f.eks. på grunnlag av spørreundersøkelser, hvordan lydbildet oppleves i ulike områder.
En sentralt dokument for kartlegging av støy og stillhet er SFTs "Retningslinje for behandling av støy i arealplanlegging" (T1442). I denne er kartlegging av stille områder omtalt i kap. 3.5, og det anbefales at kommunene gjennomførerer slik kartlegging. Det er også laget en veileder til denne retningslinjen.
Kartlegging av stille områder er også omtalt i DNs håndbok; 24-2003; "Marka-planlegging av by- og tettstedsnære naturområder", s. 99".
Kartlegging av stille områder er også tema i flere svenske rapporter. I rapporten "Ljudkvalitet i natur- och kulturmiljöer" foreslås en karakterisering av stille områder i kategorier basert på støynivå og varighet av støy/støyhendelser. Se ellers mer informasjon om "Ljudkvalitet" og om kartlegging av stille områder på Naturvårdsverkets hjemmesider.
Kartlegging av stille områder er så langt gjennomført i liten grad. Men noen resultater finnes;
I forbindelse med det såkalte "motorferdselforsøket" gjorde SINTEF en samlet kartlegging av støy fra veitrafikk og fra snøscootertrafikk i kommunene Fauske og Vinje. Resultatene viser at relativt store områder av disse kommunene berøres av støy fra en eller begge disse kildene.
Oslo kommune har som ledd i sin handlingsplan mot støy kartlagt stille områder.