Selve meklingsprosessen kan skje på flere måter. Meklingen foregår normalt på et rom utenom rettssalen. En rettssal er noen ganger passende pga den formelle struktur, andre ganger nettopp av samme grunn hemmende. Dommeren kan da ta (advokatene og) partene med til et annet rom hvor meklingen foregår. Det er også adgang for mekleren til å forhandle med en og en part, slik som også av og til kan skje i dag under ordinære forliksforhandlinger.
 
Følgende prinsipper ligger til grunn for meklingen: Dommerne vil som mekler selvsagt være nøytral når det gjelder utfallet av saken. Det er videre understreket at det er partene som eier konflikten og derfor er de eneste som er i stand til å løse den. Men dommer kan og skal som medansvarlig for selve prosessen involvere seg ved å aktivt lytte og stille spørsmål, være katalysator. Meklers oppgave skal være å finne ut hvordan partene ønsker å forholde seg til hverandre i fremtiden. Det er viktig ikke å henge seg opp i gårsdagens problemer. Dommer/mekler kan komme med forslag, men det prinsipielle utgangspunkt er at det er partene som skal komme frem til avtalen, den skal ikke presses på dem.
 
Dette siste er viktig også for etterlevelsen av avtalen. Undersøkelser viser at partene opplever større solidaritet og vilje til å etterleve ordninger de selv har utformet enn pålegg fra andre i form av dommer, kjennelser osv.
 
Dersom partene lykkes å komme frem til avtaleutkast, vil retten selvsagt avsette tid slik at klient og advokat får samrådd seg dersom advokaten ikke hele tiden har vært til stede. Dersom avtalen har fått et helhetlig preg, kan det naturligvis virke svært uheldig for prosessen om advokatene i etterhånd kommer med forslag som gjør at den annen part likevel ikke kan akseptere det som da kan fremstå som nytt avtaleforslag. Men dette er vurderinger som advokater må gjøre ut fra sin yrkesfaglige og yrkesetiske vurdering.