Norges Høyesterett  /  Pressemeldinger  /  Arkiv av pressemeldinger  / 

Tilleggsskatt for forsettlig skatteundragelse - i relasjon til EMK artikkel 6

23.06.2000
Norges Høyesterett i plenum har behandlet en sak om tilleggsskatt for forsettlig skatteunndragelse, hvor retten fant at artikkel 6 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) var krenket. Eier og daglig leder av en bedrift var ilagt 60 prosent tilleggsskatt for forsettlig skatteunndragelse. Tilleggsskatten ble for det ene inntektsår opphevet og for det andre inntektsår redusert til halvparten under henvisning til at saksbehandlingen ikke oppfylte kravet i EMK om at en straffesiktelse skal avgjøres innen rimelig tid. Det dreide seg om en samlet saksbehandlings-tid for likningsmyndighetene og domstolene på ca. 11 år for det ene inntektsår og nesten 8 år for det andre.

Bedriftseieren var daglig leder i et selskap som markedsførte og arrangerte cruise i Oslofjorden. Han ble i august 1988 siktet for regnskapsovertredelser under særlig skjerpende omstendigheter og unndragelse av merverdiavgift, og pågrepet og varetekts-fengslet fram til oktober 1988. Samme høst ble det holdt stedlig kontroll (boketter-syn) i firmaet, som også førte at fylkesskattekontoret i juni 1989 varslet om endring av hans personlige likning for 1985-1987 og ileggelse av tilleggsskatt for forsettlig eller grovt uaktsom skatteunndragelse. Mannen ble i januar 1991 dømt til ubetinget fengsel i 1 år og 6 måneder for skatte-, avgifts- og regnskapsovertredelser, herunder for personlig skatteunndragelse for årene 1985-1987. Likningskontoret varslet i august 1992 om endring av likningen av ham for årene 1987 og 1988, og om at det var aktuelt å ilegge tilleggsskatt. Liknings-nemnda traff først i november 1995 vedtak i endringssaken og ila forhøyd tilleggsskatt med 60 prosent for forsettlig skatteunndragelse. Etter klage fastholdt overlikningsnemnda i januar 1997 likningen for 1987 og satte ned inntekten for 1988. Tilleggsskatten ble opprettholdt. Tidsforløpet skyldtes blant annet at saken først ved en feil ble arkivert i ett år, og at det ikke skjedde noe overfor bedriftseieren fra januar 1993 til januar 1995. Mannen reiste i februar 1997 sak om gyldigheten av likningene for 1987 og 1988 for den lokale herredsretten, som i dom 9. juni 1998 frifant staten. Borgarting lagmannsrett stad-festet 4. februar 1999 herredsrettens dom. Bedriftseieren anket lagmannsrettens dom til Høyesterett, hvor anken ble begrenset til å gjelde tilleggsskatten. Han gjorde gjeldende at Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 1 om avgjørelse av en straffesiktelse innen rimelig tid var krenket ved at likningsmyndighetene hadde brukt urimelig lang tid på ileggelse av forhøyd tilleggsskatt. Han anførte også at ileggelse av forhøyd tilleggsskatt for 1987 etter at han i 1991 var straffet for samme forhold, var i strid med EMK sjuende tilleggsprotokoll artikkel 4 nr. 1, som forbyr å straffe samme person på ny for samme straffbare handling. Høyesterett i plenum kom enstemmig til at tilleggsskatt for 1987 faller bort, og at tilleggsskatten for 1988 settes ned til 30 prosent. Bedriftseieren fikk medhold i at EMK artikkel 6 nr. 1 om at en straffesiktelse skal avgjøres innen rimelig tid, også gjelder under likningsmyndighetenes behandling av spørsmålet om ileggelse av forhøyd tilleggsskatt for forsettlig eller grovt uaktsom skatteunndragelse. Det forelå krenkelse for begge år fordi straffesiktelsen (den forhøyde tilleggsskatt) ikke var avgjort innen rimelig tid. Tidsforløpet startet for likningen for 1987 ved Oslo fylkesskattekontors varsel i juni 1989 og for 1988 ved Bærum likningskontors varsel i august 1992. Tiden løp fram til avsigelse av Høyesteretts dom. En saksbehandlings-tid tid på ca. 11 år for tilleggsskatten for 1987 og nesten 8 år for tilleggsskatten for 1988 var urimelig lang. Høyesterett drøftet også om forbudet i EMK sjuende tilleggsprotokoll artikkel 4 mot å straffe en person to ganger for samme straffbare handling var krenket ved at bedriftseieren ble ilagt forhøyd tilleggsskatt for 1987 etter at han var rettskraftig straffedømt for forsettlig skatteunndragelse for samme år. Spørsmålet om krenkelse opps