16.11.2000
Norges Høyesterett har i plenum behandlet en sak om motstrid mellom en bestemmelse i norsk lov og tre direktiver i EØS-retten. Høyesteretts flertall (10 dommere) kom til at lovbestemmelsen ikke kunne settes til side, mens mindretallet (5 dommere) kom til at EØS-retten skulle gis forrang.

Sakens hovedspørsmål gjaldt et erstatningskrav etter bilansvarsloven fra en knapt 18 år gammel pike i Nord-Trøndelag som en novembernatt i 1995 var passasjer i en personbil. Bilen kjørte utfor veien, og piken ble påført varige skader. En samlet Høyesterett kom i likhet med de tidligere instanser til at piken var klar over at føreren var alkoholpåvirket. Bilansvarsloven § 7 bestemmer at passasjeren i et slikt tilfelle ikke har krav på erstatning. Tre direktiver i EØS-retten gir pålegg om forsikringsdekning for skadelidte i trafikken og begrenser samtidig adgangen til å gjøre unntak for enkelte grupper skadelidte. På Høyesteretts forespørsel avga EFTA-domstolen en rådgivende uttalelse om at den ordning med erstatningsbortfall som var etablert i § 7, var uforenelig med EØS-retten. En enstemmig Høyesterett la denne uttalelsen til grunn for sin avgjørelse. De tre EØS-direktivene ble i 1992 søkt gjennomført i norsk rett ved enkelte endringer i bilansvarsloven. Justisdepartementet antok den gang at særregelen i § 7 ikke var i strid med direktivene og foreslo ingen endring. Det sentrale spørsmål for Høyesterett var betydningen av EØS-direktivet ved fortolkningen av denne bestemmelsen i bilansvarsloven. Høyesteretts flertall pekte på at det i norsk rett gjelder et såkalt presumsjonsprinsipp, som sier at en lov så vidt mulig skal tolkes i samsvar med våre folkerettslige forpliktelser, og dermed i samsvar med de tre EØS-direktivene. I dette tilfelle hadde man å gjøre med en bestemmelse som vanskelig kunne forstås på flere måter. Dersom den skulle settes til side, ville man være utenfor det som med rimelighet kunne anses som en tolkning av bestemmelsen, og dette ville nærmest innebære at de ikke gjennomførte direktivene ble gitt direkte virkning med forrang fremfor norsk lov. Det ville bli problematisk for private rettssubjekter om de ikke skulle kunne innrette seg etter gjeldende norsk lov. Selv om mye talte for at særregelen i § 7 ville blitt opphevet dersom rekkevidden av direktivene hadde vært avklart i 1992, måtte det være lovgiverens og ikke domstolenes oppgave å rette opp de feilvurderinger som senere var blitt fastslått. Høyesteretts mindretall mente at den feil som var blitt gjort ved gjennomføring av de tre direktivene, i dette tilfellet kunne rettes opp av domstolene. Presumsjonsprinsippet skal hindre at Norge begår denne type folkerettsbrudd. Prinsippet står særlig sterkt innen EØS-retten, som har lik fortolkning og regelbruk som et hovedmål. Respekten for lovgiverviljen talte ikke mot å tilsidesette den norske lovregelen. Stortinget mente å gjennomføre direktivene, og det var overveiende sannsynlig at regelen ville blitt endret dersom Stortinget hadde fått korrekt informasjon. Heller ikke hensynet til forutberegnelighet kunne her være avgjørende. Høyesteretts kontor, 16. november 2000