21.juni 2001
Høyesterett har i plenum i dag avsagt dom i sak som ca. 200 grunneiere i Selbu kommune har reist mot Essand og Riast/Hylling reinbeitedistrikter om utstrekningen av samenes beiterett. Grunneierne påstod at samene ikke har beiterett på privateid grunn i kommunen. Dette fikk de ikke medhold i. Under dissens 9-6 kom Høyesterett til at samene har beiterett innenfor hele det området saken gjaldt.

Essand ligger nord for elven Nea mellom Selbusjøen og svenskegrensen. Riast/Hylling ligger sør for Essand, og avgrenses i sør av Aursunden som ligger øst for Røros. De to distriktene ble opprettet i 1894. Før opprettelsen hadde Lappekommisjonen undersøkt hvor samene etter gammel sedvane hadde beitet med sine rein. Kommisjonen kom til at i Selbu hadde de beiterett i den del av Essand som ligger innenfor Roltdal statsallmenning, men ikke i området vestenfor som strekker seg ned til Selbusjøen og utgjør i alt ca. 320 km²,og heller ikke i de ca. 92 km² som ligger innenfor Riast/Hylling. Som grunnlag for beiterett anførte samene alders tids bruk. Og dersom dette grunnlaget ikke førte fram, påberopte de seg Norges folkerettslige forpliktelser overfor urfolk. Høyesterett fant at de norske rettsreglene om alders tids bruk, tilpasset de særlige forhold innen reindriften, var tilstrekkelige til å begrunne beiterett i tvisteområdene. For tvisteområdet i Riast/Hylling kom Høyesterett enstemmig, mindretallet under tvil, til at samene har beiterett i hele området. Det ble særlig vist til de forklaringene Lappekommisjonen hadde innhentet, en reisebeskrivelse fra 1773 som omtalte samenes bruk i området og de topografiske forhold. En samlet vurdering tilsa at samene allerede før opprettelsen av distriktet hadde beitet med sine rein i et slikt omfang og over så lang tid at de allerede da hadde ervervet beiterett. I Essand var det mer sparsomt med opplysninger om reinbeiting før ca. 1850. Men når det også ble tatt hensyn til beiting på 1900-tallet, fant flertallet at det var ført tilstrekkelig bevis for beiterett i hele distriktet. Det kunne riktignok være tvilsomt om bruken i de områdene som ligger nærmest Selbusjøen, hadde hatt et tilstrekkelig omfang til å begrunne beiterett om disse områdene skulle vurderes isolert. Men i denne randsonen for reinbeitingen kunne det ikke stilles like strenge krav til bruken. Mindretallet, som var enig i at det må være adgang til å erverve beiterett også i randsonen, kom til at det ikke var ført bevis for at beitingen hadde hatt en så omfattende utstrekning som flertallet la til grunn. Grensen måtte derfor trekkes et godt stykke øst for Selbusjøen, men vest for statsallmenningen. Norges Høyesterett, 21. juni 2001 Premissene i ankesak 365/1999 fåes ved henv. Gro R. Flatabø tlf. 22 03 59 82/917 55193. Kortversjon av saken finnes på www.hoyesterett.no under vignetten Nyheter.