Hvordan blir en straffesak til - og hvordan behandles den i rettsapparatet? For at elevene skal lære mest mulig av besøket i domstolen, er det nyttig å vite noe om denne prosessen. Nedenfor gis en kort beskrivelse av hva som skjer fra et lovbrudd finner sted til dommen blir avsagt:

Før saken kommer for retten
Til grunn for alle straffesaker ligger at noen kanskje har begått et lovbrudd som det er satt en straff for. Noen ganger er det den personen som lovbruddet går ut over, som anmelder forholdet til politiet. Men også andre kan melde fra. Ofte blir politiet selv oppmerksom på regelbrudd, for eksempel gjennom patruljering og trafikkontroller.

Politiet bestemmer seg så for om de skal etterforske saken videre. Formålet er da å skaffe nok opplysninger til å avgjøre om det skal reises en straffesak eller ikke. I mange tilfelle finner ikke politiet sikre nok bevis for at det er begått en straffbar handling. Da skal saken bli henlagt. I andre tilfelle mener politiet at saken ikke er så alvorlig. Da kan mistenkte få et forelegg (bot) og gjøre opp for seg på den måten. Noen ganger kan behandling i Konflikrådet være et alternativ til domstolsbehandling. Det krever at fornærmede (den som handlingen har gått ut over) og den siktede er enige om det.

I noen saker kan også den siktede få dom i forhørsretten. Dette er en enklere form for domstolsbehandling, som krever at den siktede tilstår og legger alle kortene på bordet.

Tiltalten
En straffesak som behandles i retten, starter med at påtalemyndigheten på bakgrunn av etterforskningen skriver ut en tiltalebeslutning mot en eller flere personer for ett eller flere straffbare forhold. Hvem som er påtalemyndighet, varierer etter hvor alvorlig saken er. Noen ganger er det politiet, andre ganger statsadvokaten. Den øverste påtalemyndigheten er Riksadvokaten.

Tiltalebeslutningen beskriver lovbruddet slik påtalemyndigheten mener det har foregått. Deretter sendes saken til domstolen. Når den kommer opp, må tiltalte møte. Hvis ikke, kan retten beslutte å pågripe ham, eller gjennomføre rettssaken uten at tiltalte er til stede.

Tiltalte har ikke plikt til å forklare seg og kan heller ikke straffes for å forklare seg uriktig.

Rettssaken
Rettssaken gjennomføres etter faste regler der aktor, forsvarer og tiltalte får ordet etter tur. Aktor legger fram politiets bevis, avhører vitner, og nedlegger en påstand om straff. Men hvis aktor mener at bevisene ikke er sikre nok for et eller flere forhold, skal han også legge ned påstand om frifinnelse. Den tiltaltes forsvarer avhører også vitner, og nedlegger sin påstand. Sluttinnlegget fra aktor og forsvarer kalles prosedyrer. Når denne delen av rettssaken er over, trekker dommerne seg tilbake i enerom og holder domskonferanse.

Domskonferansen
Fagdommeren og meddommerne har én stemme hver. De har altså like mye å si når de skal avgjøre om tiltalte, etter det som er kommet fram i retten, er skyldig eller ikke. Det samme gjelder spørsmålet om straffen, hvis de finner at tiltalte er skyldig. Er dommerne uenige, blir resultatet det som flertallet bestemmer.

En alminnelig prinsipp er at all rimelig og fornuftig tvil skal komme tiltalte til gode. Det er altså ikke nok at dommerne tror noe kan ha skjedd, de må være overbeviste. Hvis dommerne er i tvil om tiltalte er skyldig etter å ha vurdert alle bevisene, skal tiltalte frifinnes.

Straffen
Det er et prinsipp at like saker skal gi lik straff, uavhengig av hvem som dømmer. Under domskonferansen skal dommerne finne fram til en rettferdig straff for den forbrytelsen som er begått. De skal også se på hvilken straff Høyesterett har gitt i liknende saker. Dette kalles å følge "rettspraksis".

Problemet er at to saker aldri er helt like. Det er forskjell på hva som skjedde, hvordan det skjedde, og på personene som gjorde det. Noe kan være formildende, noe kan være det motsatte. Dette må dommerne vurdere før de bestemmer seg for straffen. Dessuten må dommerne tenke på to ting til: En straff skal forhindre at den domfelte begår nye straffbare handlinger i fremtiden. Straffen skal også få andre i samfunnet fra å gjøre liknende forbrytelser. Det første kalles å ta individualpreventive hensyn, det siste heter allmennpreventive hensyn.

De vanligste formene for straff er ubetinget fengsel, betinget fengsel, bot og samfunnsstraff. Ubetinget fengsel betyr at den dømte må i fengsel. Betinget fengsel er en straff som ikke sones hvis den dømte ikke gjør nye lovbrudd i løpet av en prøvetid på normalt to år. Samfunnsstraff er et alternativ til fengsel og gjennomføres i frihet. Innholdet i samfunnsstraff kan være flere ting, for eksempel samfunnsnytting arbeid kombinert med opplæring eller behandling.

Domsavsigelsen
Det er den juridiske dommeren som skriver utkast til dom, men alle tre dommere må underskrive dommen. Den leses vanligvis opp for tiltalte og forsvareren og i noen tilfelle aktor i et rettsmøte enten samme dag eller noen dager senere. Tiltalte har da plikt til å møte.

Anke
Hvis noen av partene er uenige i dommen, kan de be om at saken behandles på nytt i en høyere rettsinstans. Det kan ankes både over skyld- og straffespørsmålet. Fristen for å anke er 14 dager. Anken går først til lagmannsretten. En avgjørelse i lagmannsretten kan ankes videre til Høyesterett.