Profesjonskvalifisering og humanistisk dannelse

Innlegg av seniorrådgiver Per Østerud under HiOs 10-årsseminar 9. september 2004

Karsten Alnæs avsluttet slik:

"Utdanning er nær beslektet med kunsten og dansen - de faste trinnene er nødvendige, men uten improvisasjonen og fantasien stivner utøverne og mister den ledigheten som skal til for å få det hele til å sveve. Og det er det vi ønsker, en svevende, dansende høgskole som frigjør seg selv og de som for en tid er så lykkelige at de kan høre til der."

Jeg liker disse formuleringene. "Den dansende høgskolen". Faste trinn - det vil si strukturerte studier, systematisk kunnskapstilegnelse i organiserte fellesskap, men samtidig rom for improvisasjon, fantasi, opplevelse og glede. Rom for det musiske elementet i tilværelsen, slik det blant annet kommer til uttrykk ved denne jubileumsmarkeringen.     

"Det myndige, selvstendige menneske" var tittelen på innlegget til Karsten Alnæs. I jubileumsboka, Høgskoleliv i Pilestredet, har Harald Jarning - studieleder på allmennlærerutdanning og saksofonist i storbandet - og jeg drøftet det samme i en artikkel om utdanning og danning. Det som er lagt fram i dag, samsvarer ganske godt med våre synspunkter.

Igjen et sitat fra Karsten Alnæs: "Personlig hilser jeg profesjonsforskningen velkommen, på samme måte som jeg er tilhenger av at yrkesutdanningen skal ha et allmenndannende siktemål. Den må aldri forsømme å utvikle det helhetlige menneske, samfunnsmennesket, den åpne forståelseshorisont…". I en solid akademisk form argumenterer Karsten Alnæs godt for denne balansen mellom forskning, profesjonskvalifisering og dannelse. Men fortellingen som musisk framstillingsform og metode, er gitt liten plass i innlegget.

Litt overraskende. Få har som Karsten Alnæs maktet å gå inn i omfattende fagstoff, se sammenhengene, bruke sin fortellerstemme og la framstillingen få et personlig preg. En dokumentasjon på at han er forfatter med innsikt i læringens vesen, og lærer med innsikt i det musiske, dets betydning og virkemidler. Det er lett å finne eksempler på dette.

I den store fortellingen om Norge finner vi mange små. En handler om Ingeborg Sæter og Peder Rusten fra  fjellbygda Tufsingdalen  i nærheten av Femund. De finner hverandre, rydder jord, bygger hus og grunnlegger et allsidig familiebruk. Fortellingen om denne store familien - de fikk åtte barn - levendegjør den omfattende nybrotts- og bureisingstida i Norge. Fra 1920 til 1950 ble det ryddet 20 000 nye bruk og bygdene utover i landet fikk et nytt preg.

I min ungdom underviste jeg i historie ved Elverum lærerskole Skulle jeg gjort det i dag, ville jeg brukt denne fortellingen. Studentene ville kjent seg igjen, som jeg gjør. Vi ville se og føle røttene til en kultur og et naturgrunnlag mange av oss er en del av. Fortellingen ville være dannende.

Den kjente amerikanske psykologen Jerome Bruner sier dette slik i boka om Uddannelseskulturen (Munksgard, 1998):

 "Det er først og fremst gjennom våre fortellinger, vi konstruerer en versjon av oss selv i verden, og det er gjennom sine fortellinger, en kultur gir sine medlemmer modeller for identitet og handling."

 Men dannelse i dag dreier seg om noe mer og annet enn kjennskap til familiære tradisjoner og kulturelle røtter. Dannelse handler om å komme på nivå med sin samtid, sier den svenske idehistorikeren Sven- Erik Liedman. Dette forutsetter innsats for å utvikle våre evner til å reflektere over informasjon, kunnskap og erfaringer. Uten en slik refleksjon vil vi ikke kunne stå fram som selvstendige, myndige mennesker. Her ligger store utfordringer til oss alle som lærere og studenter, men også til den utdanningsinstitusjonen vi er en del av.

Peter Kemp, professor i filosofi ved Danmarks Pædagogiske Universitet, har fremhevet at det er Universitetets ansvar i en foranderlig verden, på vei inn i det globale informasjonssamfunnet, å skape "uro i tenkningen". Dette er en form for generell kompetanse som blir viktig når alt rundt oss, naturen, samfunnet og vi selv er under konstant forandring.

Men i en påtrengende, foranderlig global verden trenger vi bilder, fortellinger og opplevelser som våre hverdags erfaringer kan speiles mot.  Uroen i tenkningen og den kritiske refleksjonen må rettes mot alternative fortellinger. Nylig møtte jeg en slik fortelling gjennom filmen "Den gråtende kamel", som kanskje mange her har sett. Det ble en sterk opplevelse. Filmen er halvdokumentarisk. Den handler om en storfamilie i Mongolia. De bor i telt i en steppelandskap og ernærer seg ved kamelhold.

Vi møter en urbefolkning som lever i og med naturen. Det dramatiske høydepunktet i fortellingen er omstendighetene omkring en kamel som skal føde for første gang. Det blir en vanskelig fødsel. Moren avviser kalven. Den får ikke die og blir flakkende omkring alene. Hele familien, tre generasjoner engasjerer seg i prosjektet med å gjenforene mor og kalv. Intet nytter. Til slutt hentes musikklæreren fra landsbyskolen til å spille for kamelen. Han kommer med et strengeinstrument, en slags fiolin. Spiller en dyp, monoton melodi. Kamelen blir klappet og stelt med. Kalven blir hentet og ført fram til juret. Så skjer det. Moren blir rolig og kalven får lov til suge. Ved hjelp utenfra, gjennom musikken opplever kamelen morsrollen for første gang. Hun gråter.

For oss er dette en fortelling om alternativ virkelighet, alternativt livsmønster og alternativ kunnskap. Det er en fortelling der kunnskap og følelser spiller på lag. Det er en fortelling om fellesskap og verdier som vi kjenner igjen. Det er en musisk fortelling som gir grunn til ettertanke i en tid der informasjonsflommen virker overveldende, teknologien fremmedgjørende og markedstenkningen styrer mye av vår hverdag.

Det musiske kommer også klart fram i jubileumsboka "Høgskoleliv i Pilestredet", ikke minst gjennom to skjønnlitterære forfattere som bidragsytere. Det er Tove Nilsen, "Innkast fra en skoleskulker". Og Kjartan Fløgstad, "Den store gleda". På en måte rammer disse to inn boka med sine tekster. De representerer det musiske, fortellingen og den humanistiske dannelsen. Tove Nilsen skriver om lærer Heggemsnes på Bøler som begynte mattetimene med Mozart og blokkfløyte og som underviste med kjærlighet. Kjartan Fløgstads fortelling er fra midten av 70 åra, i en liten leilighet på hjørnet av Parkvegen og Welhavens gate. Fløgstad gir innsikt i livet som fattig forfatter og student i Oslo der romanen Dalen Portland ble til.

Disse to gir oss fortellinger fra historien om stedene og menneskene. Det blir en påminning om at også i profesjonsutdanningene hører den humanistiske dannelsesdimensjonen med. Det musiske, det reflekterte, det demokratiske, det medlevende er med på å forme en profesjonshøgskoles identitet.  Visjonen til Karsten Alnæs om "den dansende høgskolen" står og faller med denne identitetsforståelsen.