En bokhylle for meg, et bibliotek for deg eller ett læringssenter for oss alle?

Det foreligger et forslag fra Romutvalg 3 om å slå sammen boksamlingen ved JBI  (P48) med samlingen i Læringsenteret P52. Læringssentrene har nedfelt i sin strategiplan at vårt mål er ett felles læringssenter.

Forslaget fra Romutvalg 3 er dermed et skritt i riktig retning. Som leder for Seksjon for læringsmiljø og ansvarlig for Læringssentrene med bl.a. bibliotektjenester og studentarbeidsplasser, har jeg mottatt bekymrede e-poster, og fått høre noen definitivt lite forskningsbaserte uttalelser om flyttingen.

I omstillingstider blir fort det følelsesmessige sentralt, dialogen forstummer og åpenhet for ulike oppfatninger avtar. Man får lett feil fokus i en slik situasjon, og spørsmålet om hvorvidt Bibliotekutdanningen skal ha sitt eget læringssenter med bibliotektjenester er blitt viktigere enn hvordan HiO som institusjon skal organisere slike tjenester. 

Det er litt spesielt å være ansvarlig for læringssentrene ved HiO, og samtidig oppleve en sterk meningsforskjell med ansatte ved den utdanningen som pr definisjon besitter den tyngste bibliotekfaglige kompetansen i landet. Dette krever at vi med tydelighet legger det følelsesmessige dødt, og argumenterer med blanke våpen.

Hva vi gjør nå har betydning for hvordan bibliotektjenester og andre støttetjenester ved HiO skal organiseres og utvikles i årene framover. Hva vi velger har også betydning for hva våre bibliotekstudenter tar med seg av gode bilder av hvordan bibliotek og læringssentre organiseres og utvikles. Spesielt læringssentre er et fenomen som både fag- og folkebibliotek er svært opptatt av, og der utviklingen skjer fort ute i miljøet. Læringssentrene ved HiO har i aller høyeste grad bidratt som modell og inspirator for denne utviklingen.  

Forskningsbibliotek

De som har kontaktet meg gir klart uttrykk for at forskningsbibliotek, praksisbibliotek og biblioteklaboratorium må Bibliotekutdanningen ha sitt eget eksemplar av.  Behovet ser ut til å tilhøre de nærmest opplagte sannheter. Jeg synes ikke det, og ved litt "forskning" vil man se at det heller ikke gjør det.

Det er godt belegg i litteraturen for at en desentralisert bibliotekmodell ved en stor undervisningsinstitusjon er økonomisk lite optimal og driftsmessig uhensiktsmessig. Dette har vi også erfaring for fra HiO. En kontinuerlig fusjonering av bibliotekenheter fra de opprinnelig mer enn 25 ned til dagens fem, har vært en stor suksess med tanke på økt synlighet, økt bruk og bedre utnyttelse av våre ressurser.

Ved etableringen av Bislet høgskolesenter drev tidligere rektor Tor Henriksen ved daværende Statens bibliotek- og informasjonshøgskole igjennom at det skulle etableres ett felles bibliotek (Fellesbiblioteket!) for de 7-8 innflyttende høgskolene. Det var verken den gang eller senere noen tvil om at dette var et riktig grep.  Hadde alle 25 av de gamle høgskolene ved HiO flyttet samtidig, ville det opplagt ha vært planlagt for det, og vi ville i dag ha hatt ett av landets største fagbibliotek/læringssentre - kanskje det største. At Bibliotekutdanningen da ville ha insistert på å ha eget bibliotek eller læringssenter, er vanskelig å tenke seg.

Et laboratorium

Biblioteket omtales ofte som bibliotekstudentenes laboratorium. Det hevdes at man derfor må ha like stor rett til slike "spesialrom" som f.eks. sykepleierne har for en sengepost.  Når en utdanning etablerer et laboratorium, er det for å gjenskape virkeligheten så godt som mulig og for å kunne trene på framtidig profesjonsutøvelse i en tilnærmet virkelighet. Bibliotekutdanningen er imidlertid i en særstilling ved HiO. Deres virkelighet befinner seg på selve høgskolen. Deres laboratorium eksisterer i full skala 200 meter unna. Større og bredere sammensatt fagbibliotek og læringssenter finnes få andre steder i Norge.

Det er lett å finne eksempler på at bibliotekutdanninger kan eksistere uten eget bibliotek.  Jeg har sett nærmere på bibliotekutdanningene i Sverige, der alle seks ligger ved høgskoler eller universiteter: Borås, Göteborg, Lund, Umeå, Uppsala og Växjö. Ingen av disse har eget bibliotek.

Ved Högskolan i Borås, der utdanningen er mest lik vår, opphørte det særskilte biblioteket for Bibliotekhögskolan i 1982! På bibliotekets hjemmesider (http://www.hb.se/bib/) sier man følgende om det som skjedde den gangen: "I och med detta samlas bibliotekresurserna, som varit utspridda på tjugo olika lokaler, till en enda lokal på nästan 2000 kvm. Det nya biblioteket skall tjena två syften: dels fungera som högskolans samlade bibliotek och dels fungera som biblioteksutbildningens laborationssamlingar och övningslokal".

Det er omtrent som å høre HiO-styrets vedtak fra 1996 da Høgskolebiblioteket ble etablert som en felles organisasjon: "Høgskolebiblioteket bør anvendes som arena for bibliotekarutdanningen både i studier og FoU". Mens vi knapt har startet å realisere styrets vedtak, tok Bibliotekhögskolan i Borås for over 20 år siden konsekvensen av at et eget biblioteklaboratorium var overflødig ved en stor høgskole, og lot biblioteket sitt integreres i høgskolens felles bibliotek. Bibliotekchef Eva Lilja legger til en e-mail til undertegnede at "På den tiden och fram till 1993 var studierna på BHS i stort inriktad på att använda tryckta bibliografier och annat tryckt material en viktig del i pedagogiken. Från 1993 och framåt påbörjades akademiseringen av utbildningen så att man övergick från praktiska moment till teoretiska moment vilket innebar att studenterna hade mindre behov av att använda biblioteket som undervisningssal".

I dag har Högskolan i Borås 6000 heltids studenter, organisasjonen er inndelt i 6 fagavdelinger, "Gemensam forvaltning" og "Bibliotek och läranderesurser".  Den siste enheten tilsvarer Læringssentrene ved HiO, og har omtrent like stort personale og budsjett som oss. Enheten flyttet i august i år inn i en ny bygning på campus Balder i Borås. Å sammenligne oss med Högskolan i Borås er egentlig ganske nærliggende.  

Også for HiO?

Bibliotekutdanningen må nå forklare oss hvorvidt denne utviklingen kun gjelder alle andre utdanninger, men ikke den ved HiO. Har man der kommet til at en desentralisert bibliotektjeneste er det riktigste ved vår type institusjon? I så fall haster det med at man også i bibliotekfaglig sammenheng argumenterer for et slikt standpunkt. Det har jeg hittil ikke har sett eksempler på.  Det er blitt og vil bli investert milliardbeløp i nye felles bibliotekbygninger ved våre høgskoler siden 1994. Hvis dette er feil, burde man ha sagt ifra tidligere.

Tidvis underviser jeg i administrasjonsfag ved Bibliotekutdanningen. Jeg har vært helt klar på at en stor undervisningsinstitusjon trenger en best mulig fysisk samlet bibliotekorganisasjon for å skape tyngde, synlighet og tilgjengelighet. Særlig gjelder det ved høgskolene, hvis de skal ha ambisjoner om å nå utover 1994-nivået da de var svake og lite brukt. De mange nye, felles bibliotekbyggene i høgskolesektoren de senere årene har derfor gledet meg.

Jeg har i mange og ulike sammenhenger prediket læringssentermodellen, som store deler av vår bibliotekverden har annammet - fra folkebibliotek til universiteter. Den innebærer en utvikling hvor målet er at studentene skal få "alt på ett sted". Denne utviklingen har vist seg å øke bruken av læringsressurser betydelig gjennom noe så enkelt som bedre arealkoordinering, økt synlighet og tilgjengelighet. Hvis jeg tar feil på dette området, gjør også svært mange andre det. 

Ett felles læringssenter

HiO trenger Bibliotekutdanningens støtte i arbeidet fram mot ett stort, felles læringssenter og forskningsbibliotek ved HiO. Når konkurrenter (som BI) og andre vi kan sammenligne oss med (svenskene) gjør det vi gjerne skulle ha gjort selv, blir det unektelig noe spesielt at et lite skritt i riktig retning oppleves som en katastrofe for så mange. 

La oss heller skape en praksissituasjon kjent fra lærerutdanningen: Full overtagelse av læringssentrene i de praksisukene bibliotekstudentene ellers ville ha tilbrakt på et fagbibliotek.  Det skal ikke mangle på utfordringer, anledning til praktisk erfaring og muligheter til å utprøve teoretiske problemstillinger.  

La oss videre arbeide sammen for å bygge opp et reelt forskningsbibliotektilbud ved HiO. Med den enorme ressursmessige avstanden vi har mellom statlige høgskoler og universiteter er det en oppgave med få enkle løsninger. Den første høgskolen har nettopp blitt universitet. HiO har fått sin første doktorgradsutdanning og en FoU-virksomhet som er blitt synlig. Men ingen av høgskolene vil noen gang få de økonomiske ressursene som kjennetegner universitetene. Det må tenkes nytt, og det må tenkes raskt. Vi står overfor en forsyningskrise i høgskolesektoren mht både trykt litteratur og digital informasjon i nær framtid.

La oss bruke energien på konstruktiv nytenkning!

[Hans Martin Fagerli]

Leserkommentarer til artikkelen

Fagerli har rett! Utdanningene på JBI må ikke ha et eget læringssenter og et eget dokumentasjonssenter. Våre studenter og forskere har alltid vært aktive brukere av Fellesbiblioteket i P52, og studentene benytter dette samt de andre læringssentrene som praksisarenaer. Dette samarbeidet vil vi gjerne videreutvikle.

Fagerlis visjoner om et nytt, stort, felles læringssenter og forskningsbibliotek er meget interessant. Her flytter vi gjerne inn, og vi vil gjerne være med på å utforme et framtidsrettet læringssenter for alle studenter.

Planene om det store læringssentret er imidlertid lagt på is. Dagens diskusjon om Romutvalg III, handler om helt andre ting: Det handler om å bygge ned og splitte opp læringsmiljøer som fungerer godt og erstatte dette med adgang til fellesarealer og til Fellesbiblioteket i P52. JBIs læringssenter og dokumentasjonssenter er bygget opp for å sikre aktive læringsformer der det også gis anledning til veiledning og kontakt med lærere og bibliotekarer. Sentrene er små, men de fungerer utmerket som arbeidsplasser for studentene. Det er i all enkelthet dette vi vil beholde inntil gode erstatninger er på plass.

Vi mener at Læringssenteret i P52 ikke gir studentene en fullgod erstatning for det vi taper. P52 fremstår i dag mer som et overfylt boklager (beklager, ikke forskningsbasert utsagn) enn som et tidsmessig læringssenter. Selv med en planlagt utvidelse og opprustning av P52, skjønner vi ikke hvordan dette kan gi tilfredsstillende arbeidsforhold for et stort antall studenter.

Når det er sagt, vi stiller gjerne opp når det skal lages et nytt læringssenter og et godt ”hjem” for alle på HiO

Vennlig hilsen

Liv Gjestrum og Øivind Frisvold, JBI

FAGERLI AVVIKLER I PRAKSIS DET HAN ER TILHENGER AV I TEORIEN

Av Ragnar Audunson

I HiO-nytt argumenterer Hans Martin Fagerli godt og overbevisende for nytten og verdien læringssentertanken. Men så foretar han et selsomt logisk krumspring: han trekker en konklusjon som er på dundrende kollisjonskurs med egne argumenter og med læringssentertanken. For det Hans Martin går inn for, er å legge ned noe som er bevisst planlagt og utformet som et læringssenter og som faktisk også fungerer som et læringssenter. I stedet skal virksomheten flyttes over i et stort fellesbibliotek i P52 som aldri har vært og ikke har forutsetninger for å bli et læringssenter i egentlig forstand. For hva er det som faktisk finnes i femte etasje i Eva Balkes hus og som nå foreslås flyttet? Kjernen er et bibliotek. Integrert i dette bibliotekmiljøet finner vi undervisningsarealer hvor store deler av den bibliotek- og informasjonsvitenskapelige undervisningen foregår, vi finner grupperom – riktignok altfor få - og andre arealer hvor studentene kan kollokvere og ha gruppearbeid, vi finner studentarbeidsplasser med Pc-er m.v. Studentene arbeider og får sin undervisning i et miljø som er så nært opptil et læringssenter som man kan komme. At undervisning, gruppearbeid, arbeid med oppgaver osv. skjer i et bibliotekmiljø der studenter, lærere og bibliotekarer går om hverandre, har for bibliotekstudenter formodentlig en uformell læringseffekt som ikke skal undervurderes. Kan Hans Martin og Romutvalget tilby et tilsvarende integrert læringssenter og et tilsvarende integrert læringsmiljø i P52 blir vi gjerne med. Det vi har sett fra Romutvalget tyder ikke på at det er et slikt miljø vi vil få.

Når vi skal tenke omkring og utvikle læringssentertanken i praksis, kan det være et poeng å se om bibliotek- og informasjonsvitenskapelig forskning kan gi oss av kunnskap og erkjennelser som vi kan ha nytte av. Forskning innen den delen av bibliotek- og informasjonsfaget som er opptatt av informasjonssøking og den rolle bruk av informasjon spiller i oppgave- og problemløsning er særlig aktuell her. Sentrale tendenser innen forskningen fra de siste par ti-årene kan sies å støtte opp under læringssentermodellen Men samtidig kan de også gi et teoretisk grunnlag for å problematisere forestillingen om det store, felles læringssenteret. Internasjonalt toneangivende forskere legger vekt på at informasjon og informasjonsformidling må knytte an til det spesifikke og unike ved en brukers problemsituasjon – man kan ikke ta utgangspunkt i gjennomsnittsbrukeren eller gjennomsnittsstudenten (Dervin og hennes sense-making teori), det domene-spesfikke som særkjenner ulike fag og felt (Hjørland), karakteren av de oppgavene som skal løses (Byström og Järvelin) osv. Dette er tanker og utfordringer vi bør ta inn over oss når vi skal utvikle læringssenteret eller læringssentraene i praksis. Er det rimelig å tenke seg at ett stort læringssenter skal kunne gå inn i og fungere i forhold til det mangfoldet av kontekster, faglige domener og diskurser, ulike oppgave- og arbeidsformer m.v. som en stor høgskole eller et stort universitet er satt sammen av? Spørsmålet blir: Hvordan organisere læringssentervirksomheten ved HiO slik at slik at vi både får et slagkraftig bibliotektilbud og en læringssentermodell som kan gå inn i og fungere i forhold til disse ulike kontekstene? Å legge ned dem vi har og erstatte dem med et stort, kontektstuavhengig bibliotek slik Hans Martin foreslår, er sannsynligvis ikke veien å gå.

Hans Martin gjør et poeng av at vi på bibliotek- og informasjonsstudiene går mot strømmen på vårt eget fagfelt og bruker Sverige som eksempel. Nå er de svenske utdanningene med unntak av Borås irrelevante som sammenligningsgrunnlag ganske enkelt fordi de er så små. Vi snakker om utdanninger med en faglig stab på fra to til fem. Bibliotekshögskolan i Borås, med sine mer enn 700 studenter og mer enn 50 faglig ansatte er derimot et interessant sammenligningsgrunnlag. Her vil jeg trekke fram tre ting:

1. Man kan ikke se bort fra institusjoners historie. Valg som er tatt i en gitt kontekst får konsekvenser for seinere valg. Da Högskolan i Borås ble opprettet og man flyttet inn på det nåværende campus og etablerte fellesbiblioteket for mer enn 20 år siden, for øvrig i en situasjon da Bibliotekshögskolan den klart dominerende institusjonen i den nye høgskolen, var læringssenterideologien ukjent. Campus i Borås både var og er langt mer konsentrert enn i Oslo, og det var bare en etasje eller to mellom kontorene og undervisningslokalene som bibliotekstudiene brukte og biblioteket. Da vi flyttet inn på Bislet i 1995, ble biblioteket ved bibliotek- og informasjonsstudiene bevisst planlagt som et læringssenter – vi brukte kanskje ikke ordet enda – med bibliotek, undervisningsrom, grupperom, student- og lærerarbeidsplasser i et integrert hele. Dette er to ulike utgangspunkt som man ikke kan se bort fra.
2. Det nye fellesbiblioteket/læringssenteret som nettopp har åpnet i Borås, har alt det som P52 mangler for å bli et reelt læringssenter.
3. Vår utdanning har en sterkere profesjons- og yrkesforberedende innretning enn Borås. I Borås vil man sannsynligvis ikke si at man utdanner bibliotekarer, men at man gir en akademisk og vitenskapelig utdanning. I Borås som i Oslo diskuterer man hvorvidt høgskolen skal utvikles til et profesjonsuniversitet. Blant fagpersonalet på bibliotekstudiene i Borås er skepsisen til en slik utvikling betydelig, fordi man er redd for at det kan innebære en utvikling bort fra de siste ti åras akademisering i retning av yrkesutdanning. Vår faglige profil har vært og er bygd opp omkring det jeg selv, Ragnar Nordlie og Inger Cathrine Spangen i en artikkel har kalt ”the complete librarian”.Her skal jeg ikke ta standpunkt til om den ene profilen er bedre enn den andre, men vi har å gjøre med en forskjell i utdanningenes profil som sannsynligvis stiller ulike krav til bibliotekets rolle i utdanningen.

Ragnar Audunson

Jeg er student ved Bibliotekarutdanninga og jeg forstår ikke hvorfor man en gang tenker tanken om å flytte JBIs læringssenter til P52. Det er jo grunnpilaren i den utdanninga jeg går på!! Flytter man biblioteket, er det noe som blir borte ved utdanninga. Sentralisering er ikke bestandig en god ting!

Det er en ting i Ragnars innlegg jeg ikke helt skjønner.

Du skriver at den faglige profilen du m.fl. har lagt opp til
(jeg kjenner den godt etter 10 års diskusjoner om dette
innad i din avdeling) kan karakteriseres som å sikte mot å utdanne
"komplette"/"fullstendige" bibliotekarer. Jeg tolker denne
karakteristikken som kvasisynonym for "allmenn" eller
"universell". I samme innlegg henviser du til internasjonalt
toneangivende forskere som legger vekt på det fagspesifikke,
unike, kontekstavhengige og partikulære i informasjonsformidling.

Men er ikke dette motsatser?

Jeg må tolke det dit hen at du som professor ved vår bibliotek- og
informasjonsfaglie utdanning ønsker mest mulig spesifikke og partikulære
læringssentre. (Ett senter for hver utdanning?). Samtidig skal dine studenter utdannes til å være generalister/universalister.

Hvor er det jeg tar feil?

Av Tone Nyseter
Masterstudent ved JBI

Fagerli etterlyser forskningsbaserte argumenter for å beholde et biblioteklaboratorium ved Bibliotekutdanninga og han sier følgende: ”I omstillingstider blir fort det følelsesmessige sentralt, dialogen forstummer og åpenhet for ulike oppfatninger avtar. Man får lett feil fokus i en slik situasjon, og spørsmålet om hvorvidt Bibliotekutdanningen skal ha sitt eget læringssenter med bibliotektjenester er blitt viktigere enn hvordan HiO som institusjon skal organisere slike tjenester.”

Etter mitt skjønn er det her snakk om to forskjellige ting, a) felles læringssenter for hele HiO b) biblioteklaboratorium for de som utdanner seg til bibliotekarer. Hvorvidt utdanninga har yrkesrettet eller akademisk tyngdepunkt er i denne sammenheng uinteressant da det handler om maksimalt læringsutbytte for bibliotekstudentene, hvor størsteparten trolig vil ende opp med å jobbe i en fysisk bibliotekvirkelighet.

Læringssentertanken er basert på ønsket om å få til et optimalt læringsmiljø for studentene. Samling av bibliotek, PC`er, AV-utstyr og grupperom i læringssentra fungerer godt og har ført til økt bruk blant studentene generelt ved HiO. Jeg våger som Fagerli den påstand at bibliotekstudentene er i en særstilling ved HiO. Daglig fysisk nærhet til et bibliotek og naturlige møteplasser i en travel hverdag fremmer sosiokulturell læring for bibliotekstudentene. Sosiokulturell læring vektlegger møteplasser, og hvordan vi lærer i samspill med andre. Da er 200 meter langt unna. Det flott at vi kan ha praksis ved et av landets største Læringssentre og være med på å påvirke en slik utvikling, men da må vi etter mitt syn også bo i samme hus. Audunson skriver: ”At undervisning, gruppearbeid, arbeid med oppgaver osv. skjer i et bibliotekmiljø der studenter, lærere og bibliotekarer går om hverandre, har for bibliotekstudenter formodentlig en uformell læringseffekt som ikke skal undervurderes.” Det finnes forskning som underbygger dette, blant annet Wengers forskning på praksisfellesskap. Praksisfellesskap er grupper som gjennom regelmessig kontakt, bygger relasjoner og lærer sammen. Gjennom prosessen utvikler medlemmene tilhørighet og felles identitet. Det utvikles personlige forhold og fellesskapsfølelse, og de utvikler en taus forståelse som deles.

Men tilbake til mitt hovedspørsmål, er det gjort noen undersøkelser som viser hva bibliotekstudentene ønsker og mener om dette?

Hans Martin Fagerli har med styrke og stedighet holdt fast ved tanken om et læringssenter gjennom et tiår. Kall det gjerne en visjon. Femte etasje i P48 er fysisk innredet som et læringssenter - og etasjen brukes på en langt mer aktiv og mangfoldig måte enn et tradisjonelt studiebibliotek.

Samtidig er det en bit som mangler. Det materielle grunnlaget er til stede - men det pedagogiske samarbeidet mellom bibliotekets stab og bibliotekutdanningens lærere om undervisningsopplegg er lite utviklet. Et fullt utviklet læringssenter bør i dag dreie seg om design av læringsmiljøer og læringsløp som integrerer et mangfold av ressurser - og der lærernes, bibliotekarenes og IT-personalets profesjonelle identiteter overlapper hverandre.

Jeg tror dette er en nødvendig del av framtida for studiebibliotekene - faktisk en overlevelsesstrategi - og jeg ser at Universitetsbiblioteket i Oslo satser mye og bevisst på å utvikle sin stab i denne retningen (det undervisende biblioteket, snakker Jan Erik Røed om). Siden jeg i noen år har undervist UBO-bibliotekarene i praktisk pedagogikk, har jeg også en god del erfaring med kravene - og usikkerheten - en slik utvikling innebærer.

Også lærerne - på UiO og HiO - må trå til på andre måter enn i dag. Og jeg er glad for at enb skikkelig debatt om dette nå har startet ..

Det har kommet mange gode innlegg etter mitt første.

Jeg er svært glad for at faglig ledelse ved JBI mener at ett stort felles læringssenter ved HiO er riktig, men på visse vilkår. Og jeg mottar all mulig bistand til hvordan vi skal implementere det innenfor gitt rammer og rimelig tidshorisont.

Jeg er helt enig med Audunson i hans beskrivelse av læringssenter, men ikke at jeg går mot egen teori i praksis. Hvordan et læringssenter utformes er avhengig av omstendighetene (kontekst på fint). Audunson beskriver den lille institusjons læringssenter, ideellt for en videregående skole eller en mindre frittstående institusjon (som f.eks. Bibliotekhøgskolen før flyttingen fra Dælenenga). I vår sammenheng er modellen ineffektiv for oss som skal betjene den. Og den usynliggjør bibliotektjenesten i en større høgskole eller et universitet. Synlighet er viktig for bruk og for posisjon.

Tone Nyseter etterlyser brukerundersøkelser for anvendelse av bibliotek og læringssentra. Det fortjener et lengre svar, men kort blir det som følger: Vi vet en del om studenters bruk av bibliotek i UH-sektoren. Fra profesjonssynspunkt kan det virke noe nedslående. Kari Gulbraars undersøkelse fra 1990 viste at 25% av studentene aldri brukte høgskolebiblioteket. Susanne Begnums undersøkelse fra 1999 av HiO-studenter (HiO-rapport 1999 nr 11) viser at de aller fleste studentene anvender biblioteket. Men på denne tiden har læringssentermodellen vært under utvikling en tid ved HiO, og både JBI og ikke minst P52 (Fellesbiblioteket den gangen) har nå i tillegg arbeidsarealer for studentene. Det trekker flere studenter. Begnums undersøkelse viser imidlertid at det ikke er de tyngre bibliotekfaglige tjenestene studentene søker, men arbeidsplasser, PC-er, kopi-maskiner etc. Boksamlingen er lite utnyttet. Det siste har vi løpende tall på, og på JBI f.eks. gjør studentene i snitt 2-3 lån pr måned i den "beste" perioden av året. Det er laget en svensk undersøkelse (Petersson: Studenten och biblioteket. 1995) fra 4 svenske høgskoler som nærmere inn i denne materien og bekrefter funnene fra Begnum. Bruken av digitale databaser er enda mer nedslående. I snitt gjør studenter ved HiO maksimalt ett søk pr måned. Hvis vi justerer for lærernes anvendelse, kan tallet bli svært lavt.

Vi kan oppsummere med å si at læringssentermodellen tar funnene fra Begnum og Peterson på alvor ved å føre en underforbrukt boksamling inn i et levende læringsmiljø. Dette hjelper litt på utlånet, men spesielt Peterson viser at omfang av bibliotekbruk er helt avhengig av lærerne. Ellers har vi sist på fredag sagt ja takk til Deichmanske bibliotek om å delta i en brukerundersøkelse sammen med dem for å avdekke hva studenter bruker oss til. For de sitter også en god del studenter på lokale folkebibliotek! Kanskje så mye som 25% slik Petersons studie viste.

Tord Høivik har et innlegg som peker på den store utfordringen: den pedagogiske involveringen. Den mangler flere steder enn ved HiO som ellers rundt omkring i Norden og England. Men det er mulig å si at spesielt ved avd. SU her på HiO er man på vei. P.g.a plassmangel blir grupperommene i Læringssenteret PP benyttet til forelesninger i større grupper (mer enn 50% av bruken av grupperommene gjelder undervisning), og dette trekker selvsagt studenter inn i Læringssenteret. Målinger vi gjør viser at nesten alle som kommer inn hovedinngangen (og det er ca 1000 pr dag), og entrer "bibliotekrommet" selv om man der også har PC-plasser og leseplasser.

Til bibliotekstudentene generelt vil jeg si at jeg forstår at de protesterer som studenter. Man gir ikke fra seg et gode uten kamp. Andre vil også gjerne ha sitt eget bibliotek og læringssenter. Nærmest mulig. Men som kommende profesjonsutøvere kommer dere veldig snart over på den andre siden av gjerdet, og må treffe valg om hvordan bibliotektjenester skal organiseres, ledes og drives. Dette krever en annen tilnærming. Akkurat her vil jeg ikke si mer enn at vi kommer tilbake med en utfordring til dere på akkurat det området.

Flytteplanene ved HiO har skapt mye debatt. Men de siste tre ukene har det vaert stille om det mer prinsippielle spoersmaalet: hva vil laererne og lederne ved bibliotekutdanningen (og andre utdanninger) gjoere for aa realisere et fullverdig laeringssenter - dvs. et sted der laerere og bibliotekarer samarbeider om undervisningsopplegg som systematisk og aktivt trekker bibliotekets/senterets ressurser inn i laeringsarbeidet?

Ut fra min egen erfaring som laerer kan jeg si at dette ikke skjer av seg selv. De etablerte undervisningsformene har en innebygd treghet som bare kan overvinnes ved en betydelig innsats. Jeg er ikke opptatt av hvor laeringssenteret havner - om det blir P48 eller P52. Men jeg tror det er viktig for bibliotekfaget at studenter og laerere langt mer aktivt enn i dag proever ut nye laeringsformer i det nye laeringssenteret.

Denne siden av debatten er ikke bare av interesse for HiO internt. Det aa vinne erfaringer rundt "biblioteket som laeringsarena" og "bibliotekaren som (medvirkende) laeringsarkitekt" er av betydning for alle som skal jobbe i universitets- og hoegskolebibliotek, i skolebibliotek og (mener jeg) i framtidas folkebibliotek. Debatten har ogsaa en teoretisk side, som Ragnar Audunson tar opp. Hvordan vi skal tolke og bruke teoretikere som Kuhlthau og J"arvelin i forhold til problemstillingen "lokalt eller sentralt laeringssenter" ?

Men skal vi komme lengre, boer flere delta. Derfor poster jeg dette innlegget paa biblioteknorge.no ogsaa.

Si din mening!