SPS-kronikk nr. 4 - 2005
PROFESJONSORIENTERING I EN NOKUT-TID
Av Inger Anne Kvalbein
Inger Anne Kvalbein er professor på Avdeling for lærerutdanning ved Høgskolen i Oslo.
Norsk allmennlærerutdanning er under lupen. NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) skal på oppdrag fra Utdannings- og forskningsdepartementet (UFD) evaluere utdanningen og ”alle relevante forhold som er viktig for kvalitet, og det skal legges særlig vekt på profesjonsinnretningen”, som UFD uttrykte det i mandatet fra 2004. Evalueringen omfatter alle norske allmennlærerutdanningsinstitusjoner, og baseres i første fase blant annet på egenrapportering fra institusjonene og intervjuer med ulike brukere av utdanningen. Andre fase skal gå mer i dybden og omfatter intervjuer med ulike grupper på alle utdanningsinstitusjonene og en komparativ internasjonal studie. Universitets- og høgskoleloven og rammeplan av 2003 gir rammer for evalueringen som skal foreligge i løpet av 2006.
NOKUTs profesjonsforståelse
Første fase av NOKUTs evaluering av allmennlærerutdanning er gjennomført, og i september 2005 forelå Midtveisrapport fra den eksterne komiteen som står for arbeidet. Rapporten stiller interessante spørsmål. Imidlertid er det ikke så lett å se hva komiteen legger i profesjonsorientering, og når det gjelder denne er det ikke så mye å hente i lover og planer. Rammeplanen av 2003 sier at lærerstudentene skal operere på tre arenaer: praksisfeltet, fagstudiet og utforsking og refleksjon. Komiteen har kommet fram til at det eksisterer et spenningsforhold mellom allmenndanning/akademisk danning og yrkesutdanning i allmennlærerutdanningen. I deres undersøkelser etterspør både ferdigutdannede kandidater og studenter i utdanningen konkret profesjonskunnskap, praksisnærhet og fagdidaktikk. Komiteen setter ut fra dette fokus på om studentenes erfaringer i praksisperiodene følges godt nok opp i undervisningen på høgskolen, om undervisningen på høgskolen kan tjene som eksempler for undervisning i grunnskolen, om fagdidaktikkens plass i utdanningen og om fagundervisningen har klar forbindelse med skolefag. Høgskolenes egenrapporter gir ikke overbevisende svar på disse spørsmålene. Hvis de hadde gjort det, kunne man da regnet med at profesjonsorienteringen i allmennlærerutdanning var godt forankret?
Problematisk profesjonsforståelse
Lærerutdanningen ville utvilsomt bli mer yrkesrettet hvis praksis mer ble reflektert i opplæringen på høgskolen, og hvis studentene lærte mer for eksempel om klasseledelse, skole-hjem samarbeid, foreldresamtaler, konferansetimer og foreldermøter, som komiteens brukerundersøkelse etterlyser. Større plass til fagdidaktikk, som kraftig har vokst fram siden 1970-årene, ville også kunne gi fagundervisningen mer undervisningsperspektiv. Spørsmålet er om dette ikke primært kan dreie seg om etterlysning av opplæring i metoder og grep. Slik kunnskap er ikke irrelevant, men neppe tilstrekkelig for å utvikle profesjonelle lærere. Læreres profesjonelle formål er videre enn som så.
Det er heller ikke innlysende at problemer med yrkesretting er knyttet til akademisering av lærerutdanningen. Lærerutdanning har tradisjonelt vært skolerettet og orientert mot grunnskolens fag, og omfattende kasusundersøkelser viser at dette fremdeles er vanlig. En mer dekkende betegnelse enn akademisk for undervisningen på lærerutdanningsinstitusjonene kan være at den er sterkt knyttet til fag og således fremstår som teoretisk. Men flere av lærerutdanningens fag har ikke faginnhold som går særlig utover grunnskolens pensum, og mange lærerutdannere er opptatt av å gi studentene modellæring gjennom sin undervisning på høgskolen. Det snakkes sjeldent om dette, så det er ikke sikkert at studentene oppfatter denne siden av undervisningen, men den er der for den som kan og vil se. Ut fra mine undersøkelser sier de fleste lærerutdannere at den største forskjell på utdanningen i løpet av de to – tre siste lærerutdanningsreformer er at de har fått færre timer med studentene i sine fag og dermed må presse mer stoff inn på kortere tid, og at arbeidsbesparende organisering av studentene kan føre til at den tradisjonelle klassen brytes opp eller inngår i større grupper. Kan det ha blitt oppfattet som et akademisk trekk?
At fagdidaktikken ikke har fått en spesielt fremtredende plass i allmennlærerutdanningen, som NOKUT påpeker, faller sammen med resultatene av mine studier. Lærerutdannere sier at de er klar over dette og ofte kan oppleve det som et dilemma, men de føler at de må prioritere undervisningen i fagene fordi studentene ofte har svake eller manglende fagkunnskaper. Generelt fokuserer ikke rammeplanen på spesielle trekk ved lærervirksomheten som mer grunnleggende for profesjonell yrkesutøvelse enn andre av de mangfoldige kunnskaper og ferdigheter som listes opp i planens generelle deler. Da virker det som lærerutdannerne tar både tradisjonelle og rasjonelle valg når de prioriterer fagundervisning på bekostning av profesjonsorientering.
Alternativ profesjonsforståelse
NOKUTs spørsmål og observasjoner er knyttet til dagens skole og rettes mot tema som lenge har vært aktuelle i lærerutdanningsdebatten: helhet i studiet, sammenheng mellom teori og praksis, yrkesretting av utdanningens fag gjennom fagdidaktikk og studentenes innsats. Likevel er det usikkert om evalueringen fanger opp grunnleggende forhold i utdanning av lærere for det neste halve århundre.
Det savnes visjoner om en mer fremtidsrettet utdanning med et større kritisk potensial. Nordiske forskere som Thomas Englund og Gunnar Handal fremhever problematisering av undervisningens innhold og et kritisk, analytisk forhold til både kunnskap og handlinger i yrket som det sentrale i profesjonelle læreres arbeid. Dette virker lite reflektert i de punktene evalueringen vektlegger.
Det kan også virke som om det er den enkelte students kunnskapstilegning som er perspektivet, og at kollektiv kompetanse knyttet til fellesskapet både som student og fremtidig lærer ikke har særlig sentral plass i bedømmelsen av relevante forhold for kvalitet i utdanningen. Det er selvsagt viktig at fagundervisning er rettet mot profesjonell virksomhet, men vel så viktig er det at studenten gjennom deltakelse i et sosialt fellesskap erfarer og utvikler grunnlag for handlingskompetanse som fremtidige lærere. Det kan utmyntes i spørsmål om hverdagens studiepraksis på høgskolen, hvilke posisjoner og relasjoner studentene utvikler til undervisningsmål, lærestoff og arbeidsformer.
Tidligere undersøkelser viser at når lærerstudentene utvikler studentkompetanse for best mulig å ta seg gjennom utdanningsprosessen, har denne studiestrategien sterke felles trekk med elever i grunn- og videregående skole. Den er preget av at lærestoffet anses som gitt og at oppgaven er på enklest mulig måte å tilegne seg det så det kan fremvises på tilfredsstillende måter.
Spørsmålet om hvorvidt de egenskaper og ferdigheter som utvikles som studentkompetanse samsvarer med ønskelig yrkeskompetanse er av sentral betydning for profesjonsretting av utdanning. Blir studentene utfordret til å vise selvstendighet og ansvar? Går de inn som aktive deltakere i det faglige fellesskap? Det er ikke tilstrekkelig at de lærer om, de må også lære i, noe som innebærer tilrettelegging av studiet slik at studentene utvikler evner til samarbeid, kommunikasjon, ansvar og initiativ gjennom årene på høgskolen. Det er tvilsomt om NOKUTs undersøkelser fanger opp disse dimensjonene.
Les mer:
- Kvalbein, Inger Anne (2004): Lærerutdannere og profesjonsorientering . Norsk Pedagogisk Tidsskrift 2004, nr. 1, s. 19 – 37.