SPS-kronikk nr. 3 - 2006
SAKKYNDIGHET OG AKKREDITERING
Seniorforsker Finn Daniel Raaen, Senter for profesjonsstudier
Evaluering må til om skal man få vite kvaliteten på profesjonsutdanninger. Akkreditering er et system som skal gi svar på om utdanninger holder tilstrekkelig kvalitet. Bachelorgradsstudiene i sykepleie er de første i rekken av flere høyere utdanninger som skal gjennom en revidert akkreditering. Den reviderte akkrediteringen av sykepleierutdanningene kan si noe prinsipielt om hva en har i vente.
Helhetlig bedømming
De sakkyndige komiteene synes i overveiende grad å ha definert sitt oppdrag som kyndige byråkrater snarere enn som fageksperter, skriver Finn Daniel Raaen.
[Foto: Cathrine Magelssen]
Åtte sakkyndige komiteer har på oppdrag fra Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) bedømt de 31 sykepleierutdanningene. Ikke flere enn fire ble foreslått godkjent. Av disse godkjente NOKUT bare én.
I grunnlagsdokumentene som NOKUT formelt står bak, legges det opp til en sammenhengende og bredt fundert bedømming av hvorvidt den enkelte profesjonsutdanning er akkrediteringsverdig. Det fremgår av NOKUTs forskrift at det opereres med fire standarder for bedømming: studieplanens innhold og struktur, faglig kompetanse, infrastruktur og kompetanseutvikling. I Utdannings- og forskningsdepartementets rammeplan understrekes det samme. En gjennomgang av de sakkyndiges rapporter (Raaen 2006) [1] viser imidlertid at det gjennomgående er mangel på helhetlig bedømming av utdanningene. Eksempelvis vurderes i 20 av de 30 rapportene ikke forhold som gjelder studieplanen i sammenheng med det som tas opp i andre punkter i den enkelte rapport (faglig kompetanse, infrastruktur og kompetanseutvikling osv.). I 13 rapporter vurderes ikke om det faglige personalet og fagmiljøet ved den enkelte utdanning bidrar til å realisere de formål, mål, faglige innhold og/eller vurderingsordninger som formelt ligger til grunn.
Kontroversiell tolkning
Selv om utdanningene er til dels svært forskjellige og beskrives å være av varierende kvalitet, får de i hovedsak foreskrevet det samme botemiddel av de sakkyndige komiteene. 20 % førstestillingskompetanse er gjort til utslagsgivende kriterium. Det sies imidlertid ikke i NOKUTs forskrift om kriterier for akkreditering (2003) [2] at det minst må være 20 %. Det sies at 20 % av fagmiljøet ”bør normalt ha” førstestillingskompetanse og at der dette er svakt utviklet skal det fremlegges en forpliktende kompetanseutviklingsplan. Når NOKUTs styre, etter at den reviderte akkrediteringen er foretatt, skjerper kravet til akkreditering med sin forskrift av 2006 (”minst 20 % av fagmiljøet skal”), bekrefter dette at det var en annen tolkning som gjaldt før 2006, da den reviderte akkrediteringen fant sted. Det framgår derved å være i brudd med de formelle forutsetningene når det opereres som om det ikke er noen forskjell mellom disse to tolkninger. Valg av tolkning avgjør hvilke premisser som blir gjeldende ved en revidert akkreditering. Det gjør valget kontroversielt og påkaller en begrunnelse. Hverken de sakkyndige komiteene eller NOKUTs styre begrunner hvorfor 20 % er satt som et absolutt mål.
Førstestillingskompetanse
Er førstestillingskompetanse en god indikator? I en bedømmelsesprosess er en indikator god når den på en klar og overbevisende måte lar seg forbinde med hovedpremisset for den reviderte akkrediteringen. Indikatoren kan da brukes til å vise hvorvidt en utdanning er akkrediteringsverdig eller ikke. De sakkyndige påviser ingen steder hvorfor mangel på førstestillingskompetanse nødvendigvis medfører at et studietilbud ikke mestrer sine oppgaver på en akkrediteringsverdig måte. Hvorvidt førstestillingskompetanse faktisk er en avgjørende indikasjon på om en utdanning holder tilstrekkelig kvalitet, vil en likevel kunne få svar på gjennom å undersøke om det er en sammenheng mellom fraværet av dette og en rapportert mangel på kvalitet i utdanningen. Dette er undersøkt. I ca. halvparten av de 24 rapportene der utdanningene anbefales underkjent med referanse til manglende førstestillingskompetanse, kritiseres ikke utdanningene i den helhetlige vurderingen - hverken for mangel på forskningstilknytning i utdanningen, for at forskningens rolle i undervisning og læring er mangelfull, for mangel på forskningslitteratur eller for manglende handlingskompetanse i å anvende forskningslitteratur. I de samme rapportene anerkjennes i den helhetlige vurderingen utdanningene blant annet for å oppfylle rammeplanens krav og for å ha fornøyde arbeidsgivere. Selv om de mangler førstestillingskompetente, sies det eksplisitt i flere rapporter at dette dreier seg om vel fungerende utdanninger med kvalifiserte og engasjerte lærere. Forholder en seg til det de sakkyndige komiteene selv trekker fram i sine helhetlige vurderinger, er det altså forholdsvis lite som tilsier at førstestillingskompetanse alene er en sikker indikasjon på hvorvidt en utdanning holder tilstrekkelig kvalitet og at dette i seg selv gjør et studietilbud akkrediteringsverdig.
Sykepleiefaglig forankring
Analysen av rapportene viser ellers en mangel på kontekstuell forankring av de sakkyndiges bedømminger i det sykepleiefaglige. Bare i halvparten av de totalt 30 rapportene legges det vekt på de høyere krav til forskning, vitenskapelig kompetanse og akademisk kunnskap som et bachelorgradsstudium i sykepleie som sådan forutsetter. I ytterst få forbindes dette eksplisitt med det etter hvert gamle og kjente stridstemaet innen høgskolesektoren - det å være en fagskole versus det å være en profesjonshøgskole. I mindre enn halvparten av rapportene nevnes det sykepleiefaglige som et betydningsfullt premiss ved utforming av utdanningens forskningspolitikk. Like sjelden nevnes det sykepleiefaglige som identitetsgivende sett viktig for utdanningstilbudet.
Kyndige byråkrater
De sakkyndige komiteene synes i overveiende grad å ha definert sitt oppdrag som kyndige byråkrater snarere enn som fageksperter. Deres bedømminger er med få unntak basert på én omforent standard (20 %) framfor på en vekting av likeverdige standarder. I sine rapporter hverken klargjør eller begrunner de sakkyndige komiteene premissene for de fortolkninger som de legger til grunn for sine vurderinger. I mange rapporter blandes punktenes beskrivelser, vurderinger og konklusjoner/anbefalinger sammen. Dette gjør det ofte vanskelig å forstå på hvilket grunnlag komiteene har foretatt sine vurderinger og kommet til sine konklusjoner.
Undergraver kriteriegrunnlag
En kunne forvente at NOKUTs styre ville imøtegå en slik mangelfull bedømmelse fra de sakkyndige og således også innstillingene til de sakkyndige. Det imidlertid NOKUTs styre gjør i sine vedtak er å forsterke den tendensen en finner i de sakkyndiges bedømmelser. Det gis få begrunnelser for en slik vekting. Både NOKUTs styre og de sakkyndige komiteene innsnevrer dermed forutsetningene for en helhetlig bedømming, og de undergraver det formelle kriteriegrunnlaget som de selv hevder at de støtter seg til. Det skal bli interessant å se hvordan NOKUT videre kommer til å tilrettelegge sin reviderte akkreditering.
[1] Raaen, F.D. (2006): Akkreditering og sakkyndighet: En analyse av den reviderte akkrediteringen av bachelorgradsstudiene i sykepleie i Norge , HiO-rapport 2006 nr 13.
[2] NOKUT (2003): Forskrift om kriterier for akkreditering av institusjoners og standarder og kriterier for akkreditering av studietilbud i norsk høgre utdanning av 5. mai 2003, Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen.