Verktøykassa er full.

Notater om Pierre Bourdieu fra et nattskift. Eller «Mon dieu, Bourdieu!»

Av Frank Meyer

Det omfattende verket som Pierre Bourdieu (1928-2002) har etterlatt seg er vanskelig å overvurdere som metodisk og teorisk verktøykasse for historiske studier og langt på nær uttømt. I denne artikkelen vil jeg bare i kort form nevne de sentrale teoretiske konseptene som Bourdieu har utviklet på 1960-tallet og forfinet gjennom hele sitt forfatterskap, som habitusteorien, feltteorien, kapitalteorien, symbolteorien og epistemologien. Kompetente forskere har skrevet om dette før, og det er derfor ingen grunn til begrepseksersis på ny.

(Calhoun m.fl. 1993; Schwingel 1995; Kjeldstadli 1996; Sosiologi i dag 1990; Agora 2006). Det denne artikkelen handler om er derimot to veldig konkrete spørsmål:

• hvordan har norske historikere brukt Bourdieus metoder og teorier så langt?
• hvilke framtidige anvendelser eller bruksområder kan en se?

Det er noen forbemerkninger jeg ønsker å sende forut. For det første oppfatter jeg historie som en «historisk samfunnsvitenskap» (Hans-Ulrich Wehler), en «kjøter» (Knut Kjeldstadli) hvis gjenstand og metoder vanskelig kan avgrenses fra andre samfunnsfag.[i] Dette er nok en fordel dersom en søker etter teorier og metoder som kan inspirere ens eget faghistoriske arbeid. Jeg tror det er vanskelig å søke inspirasjon i samfunnsvitenskap, dersom man ikke deler dette synet. Men som jeg vil forsøke å vise, kan Bourdieus verk også være til inspirasjon og hjelp for dem som nærer en annen, kanskje mer hermeneutisk, idéhistorisk og filologisk forståelse av faget.[ii]

            For det andre vil jeg understreke at jeg ikke regner meg for å være spesialist på Bourdieus verk. Bourdieu har etterlatt seg omtrent tretti bøker, mer enn to hundre artikler og utallige intervjuer. Han vitenskapelige arbeid strakk seg over 40 år og en rekke akademiske og politiske områder. De teoretiske hovedkonseptene etablerte han som sagt allerede på 1960-tallet, men nyanserte og differensierte dem resten av livet sitt. Bare en beskjeden del av hans verk er oversatt til andre språk enn fransk, og heller ikke alt han skrev på fransk er lett tilgjengelig. I det følgende vil jeg - i nokså løs form, fordi jeg fikk bare noen få nattetimer på meg til å skrive dette – gi dem som vil la seg inspirere visse tråder å nøste videre på.

            For det tredje vil jeg raskt gå inn på spørsmålet om det er legitimt å bruke Bourdieus intellektuelle livsverk som et steinbrudd, det vil si å redusere hans verk til en verktøykasse. Er det ikke å skumme fløten, å ta vekk det en kan bruke og forkaste resten? Svaret mitt er at det virker legitimt å anvende Bourdieu ved å låne ut verktøy fra hans produksjon. Bourdieu selv brukte selv begrepet verktøy for å beskrive ensemblet av teoretiske konsepter og metoder han utviklet og arbeidet med.[iii] Han kan ikke regnes for å være en teoretisk teoretiker (som for eksempel Talcott Parsons eller Jürgen Habermas), men snarere en tenker hvis teoretiske konsepter alltid er knyttet til analyser av en konkret praksis. Bourdieu selv anvendte konseptene sine for å analysere et mangfold av ulike samfunnssfærer og –fenomener. Jeg vil avslutningsvis komme tilbake til det, men bare nevne her at forskere fra en rekke vitenskaper har lånt og anvendt analyseredskapene fra Bourdieus skrifter, for eksempel fra fag som pedagogikk, litteraturvitenskap og filosofi.

For det fjerde er det i denne sammenhengen kanskje også relevant at Bourdieu har arbeidet som historiker. Likedan som mange sosialhistorikere ville ikke Bourdieu akseptere kunstige skiller disse to fagene seg i mellom. Det er ofte blitt kritisert at de fleste av studiene hans er tidsmessig knyttet til fransk samtidshistorie og emnemessig til den franske samfunnsstruktur. Men likevel var han også alltid interessert i dette samfunnets genese. Slik studerte han for eksempel den franske statens opprinnelse siden middelalderen, tilblivelsen av den franske litterære institusjonen på 1800-tallet, forandringen av odelsguttstatusen fra 1800- 1900-tallet eller forandringer i Algerie under fransk herredømme. Som engasjert intellektuell på venstresida var han sterkt opptatt av samtidshistorie, med neoliberalismens globale herjinger (deregulering, privatisering, strukturtilpasnings-programmer, den slanke staten) som emne.[iv]

For det femte kan jeg ikke la være å forsøke å si i sju korte setninger hva som er kjernen i Bourdieus verk. I sentrum for Pierre Bourdieus verk står klasseanalysen, og da en klasseanlayse i forlengelse av Karl Marx’ og Max Webers klasseanalyser. Det er herredømme, makt og privilegier som står sentralt i Bourdieus analyse av samfunnsformasjonen. Først og fremst er Bourdieu interessert i konflikter, dernest i konsens. Hans empiriske forskning gjelder for en god del de små distinksjonene, som spiller en stor rolle når det gjelder klasseskillene. I hans studier dominerer spørsmålet om kontinuitet (hvordan reproduserer klasser seg selv, hvordan vedvarer maktkonstellasjoner?), mens brudd og diskontinuitet er nesten fraværende.[v] Det er påfallende at hele verket hans er gjennomsyret av epistemologiske refleksjoner, noe som gjør at en kan tale om en reflekterende sosiologi eller refleksiv antropologi (Bourdieu & Wacquant 1993). Sist men ikke minst, tok Bourdieu fortløpende stilling til en rekke dagsaktuelle politiske spørsmål og engasjerte seg på venstresiden i fransk politikk.[vi]

Hvordan har norske historikere brukt Bourdieus verk?

Et kjapt svar er at norske historiker i liten grad har gjort bruk av Bourdieus metoder og teorier. Når han dukker opp i referanseapparatet er det ofte som ”inspirasjonskilde” for en tilnærming eller et emnevalg – som hos Hanne Monclair[vii] - eller på grunn av enkeltmomenter en har ønsket å vise til. Som et eksempel på det siste vil jeg nevne Christine Myrvang, som i sin doktoravhandling om konsum, kultur og samfunnsanalyse 1914-1960trekker fram Bourdieu som referanse for overgangen fra en asketisk produksjons- og konsumkultur, tuftet på avholdenhet, måteholdenhet og sparsommelighet, til en hedonistisk produksjons- og konsumkultur.[viii]

I samme kategori vil jeg også lokalisere to andre historikere, nemlig Inger Bjørnhaug og meg. Inger Bjørnhaug har i sin doktoravhandling om Mesna kartongfabrikk blant annet analysert den mannlige kroppsarbeiderkulturen i bedriften. Med bakgrunn i Bourdieus forestilling om at klassemessige så vel som kjønnsmessige disposisjoner skriver seg inn i kroppen beskrev hun den mannlige kartongarbeiderens habitus. Habitus kan da forståes som måter å se, tenke og handle på, som igjen er betinget av et individs posisjon i samfunnet. Posisjonen i samfunnet betinger også et spesifikt symbolspråk. Dette symbolspråket har både kroppslige og utenom kroppslige (for eksempel mat- og drikkevaner, bosted, fritidssysler, tilhørighet til klubber og foreninger, musikksmak) dimensjoner. Statistisk lokaliserbare posisjoner i det sosiale rom går med andre ord hånd i hånd med en konkret levestil. Begge deler – posisjonen i det sosiale rommet og livsstilen utgjør den sosiale habitus. Denne er igjen et produkt av sosialiseringen i familien og på skolen. Ved Mesna kartongfabrikk var det slik at det mannlige kroppsarbeidet i bedriften bygget på og forsterket mannlige verdier. Kroppsarbeidermiljøet var i all hovedsak mannlig, og den mannlige kartongarbeideren habitusen var kjennetegnet ved styrke, virilitet, dyktighet og fingerferdighet. Miljøet var preget av sans for konkurranse, sjansetaking i forhold til sikkerhet, og en ekspressiv og fysisk kultur. Det fantes sterke innslag av kjefting, pek og leiking. Typiske temaer blant kartongarbeiderne var biler og sex. Det er på sin plass å nevne den mer eller mindre aksepterte drikkekulturen i bedriften.

Det fysiske i kulturen har et naturlig grunnlag i arbeidets kroppslige karakter, og arbeidernes egen verdsetting av arbeidskroppen. I dette kan i og for seg skimtes en klasseholdning; en understreking av arbeidernes egen verdsetting av arbeidskroppens kapasitet og muligheter, i motsetning til arbeidsgivernes snevre definisjon av den.[ix]

Likedan som Bjørnhaug har jeg selv anvendt enkelte av Bourdieus teoretiske konsepter innenfor forskningen min, og da særlig for å belyse sammenheng mellom habitus, samfunnsformasjon og distinksjonsbehov. Konkret dreier det seg om at jeg rekonstruerte distinksjonsbehovet ved hjelp av titler – som sosiale distinksjonsmarkører - i Danmark, Norge og Sverige på 1930-tallet, og overtok da Bourdieus argument om at det er en sammenheng mellom sosialstruktur – sosial ulikhet - og behovet for distinksjon. Titler markerer på en for alle synlig måte ulikheten. De framhever tittelinnehaveren framfor andre og etablerer øyeblikkelig en sosial skillelinje. På denne måten skaper, gjenskaper og forsterker titler sosial ulikhet og forskjell også horisontalt. De samtidig uttrykker og sementerer fornemmelsen for annerledeshet, den sosiale distinksjonen. Titler oppgir på en umiddelbar, slående, spotlightaktig måte ikke bare hvilket yrke og hvilken stilling en har, men hvilken posisjon en holder innenfor et større menneskenettverk. Mer enn det: De røper hvilken bakgrunn en har og hvilken framtid en kan forvente. De forteller om ens livsførsel, omgang, inntekter og maktsjanser. De forteller diskret, men ikke til å misforstå om en er herre eller tjener. Språket gir på denne måten uttrykk for og arbeider selv med å reprodusere sosial ulikhet, mellommenneskelig avstand og sosiale distinksjoner.

Når det gjelder de tre skandinaviske landene på 1930-tallet, fantes det en meget hyppig og differensiert bruk av titler i Sverige, en noe mer begrenset titeltaksonomi i Danmark, og bare rudimenter av den svenske «titelsyken» i Norge. Dette fortolket jeg som indikatorer for ulike distinksjonssystemer i de tre landene. Distinksjonsmekanismene var mer utpreget, mer differensiert og kom til hyppigere anvendelse i Sverige, som hadde en mer differensiert og mer hierarkisk samfunnsstruktur enn både Danmark og Norge. Båsene, som svenskene plasserte hverandre i, var også mer vanntette enn de norske og danske båsene. «Ingroup» og «outgroup» var kategorier som i større grad var til stede i menneskelig samkvem i det svenske enn i det norske eller det danske samfunn. Avstanden mellom «oss» og «de andre» var større og mer markert i Sverige enn i Danmark, og i Danmark igjen større og mer utpreget enn i Norge.[x]

Norsk utakt - Bourdieu og Volda

Det er få historikere som systematisk og i bredere forstand har brukt Bourdieus habitus- og feltteori, men disse har gjort det med stort hell. Det er spesielt Oddbjørn Melle og Reidun Høydal som på en systematisk måte har applisert Bourdieus habitus- og feltteori til utdanningsfeltet på Vestlandet.

Reidun Høydal bruker Bourdieu, som hun selv sier, for å ”systematisere en mangslungen empiri”. Med utgangspunkt om myten om den motkulturelle vestlandslæreren studerer hun Volda lærarhogskule som utklekkingsanstalt for vestlandslærere. Likedan som Bourdieu er Høydal opptatt av å vise sammenheng mellom (egalitær) samfunnsstruktur og en spesielt (intellektuell) habitus. Konkret vier hun sin oppmerksomhet til elevrekrutteringen og lærerhøgskulens ideologiske og kulturelle profil. Hvorfor har vestlendingene fra visse områder funnet læreryrket spesielt attraktivt? ”Gardsbrukarsøner frå egalitære fjordbygder, der kulturmønstret hadde klare fellestrekk med det som møtte dei i lærarskulemiljøet, peikar seg ut som dei mest ’typiske’lærarrekruttane.” Og hva er de karakteristiske, habituelle trekkene til Vestlandslæreren med stor V? Den typiske Volda-utdanna læreren, skriver Høydal, var vestlending, mann, opptatt av og engasjert i målsak, avholdssak og kristelig arbeid, politisk aktiv og aspirerte til en lærerrolle i bygdesamfunnet (på Vestlandet). Spesielt understreker Høydal at det er tale om en maskulin rolle og en maskulin dominans som gjør seg gjeldende i rollen som kulturbærer og -formidler. Kulturell kapital – spesielt filologisk kunnskap, særlig innen norsk og historie - gav definisjonsmakt, makt til å skape mening som ble sosialt akseptert som meningsfull og spredt. På denne måten belyser Høydals doktoravhandling på bourdieusk vis hvordan en spesiell gruppe reproduserte seg selv gjennom det regionale utdanningssystemet. I senere studier har hun forfulgt hvordan målakademikerne som en ny elitegruppe erobret maktposisjoner i venstrestaten i kraft av en bestemt type kapital – kulturell og sosial kapital.[xi]

Mer systematisk enn noen annen i norsk historieskriving har Oddbjørn Melle brukt Bourdieus habitus-, kapital- og feltteori. Disse er, som Bourdieu mente, ulike sider av samme sak. Likedan som Høydal analyserer Melle sammenhengen mellom utdanningsfeltet og den moderne nasjonsbyggingen, men etableringen av Distriktshøgskulen i Volda i 1969. I Bourdieus terminologi er et felt et avgrenset rom i samfunnet der mennesker kjemper for en felles sak og i mot et felles onde. I denne kampen benytter de seg av ulike typer kapital som de har til rådighet, enten økonomisk, kulturell, sosial eller symbolsk kapital. Hos Melle er det enkeltaktørenes kamp for å få etablert distriktshøgskole i bygdemiljøet (og ikke i bymiljøet i Ålesund). Et av flere mulige utgangspunkt er å se på de habituelle trekk som er særegne og en slags kulturelt felles multiplum for personer med tilknytning til det motkulturelle Norge. Habitus defineres hos Melle også som et miljøs kulturstempel på individet som dels styrer individets atferd. Habitus forstås da på ingen måte som et stabilt og fastlåst apparat, men som en foranderlig, men seiglivet mentalitetsstruktur. Den motkulturelle habitus hadde sitt utspring på 1700-tallet i et miljø der bokkulturen tidlig fikk fotfeste. Ulike religiøse og folkelige bevegelser (pietismen, haugianerne) forankret lesekunnskapene i befolkningen og skapte en kunnskapsvennlig habitus. Ved Lærarhøgskulen i Volda, som på 1920-tallet var  den største utdanningsinstitusjon av sin art i Norden, oppsto det en nøkkelinstitusjon for implementering og reproduksjon av den motkulturelle habitus. I tida etter 2. verdenskrig ble arbeidet for å få etablert en høgskole i distriktet uttrykk for at det motkulturelle miljøet krevde en utdanningsinstitusjon der de kunne forrente sin kulturelle kapital. Et sentralt argument for etableringen av høgskolen var å etablere en nynorsk høgskole i utdanningsfeltet. For studentene bød dette på fordelen av at de ikke behøvde å forandre på dialekten sin når de tok høyere utdanning. De kunne også forbli i eller i nærheten av sitt eget, motkulturelle miljø. Det var nettopp de regionale, motkulturelle elementene som gav spesiell høy avkastning i dette miljøet. For å få etablert distriktshøgskolen i Volda, bygde en lokal utdanningskomité allianser til sympatisører rundt omkring i landet. I kampanjen som fulgte ble Volda-regionen lansert som det området i Norge som var blitt minst berørt og forandret av 400-årsnatten. Den egentlige, autentiske norske kulturen fantes i periferien og ikke i sentrum.[xii]

Arbeidene til Melle viser også at Bourdieus teoretiske konsepter er utviklet i en fransk kontekst og at det lukter fransk av dem, men at de uten store problemer kan anvendes i diametralt ulike settinger.

Hvilke framtidige anvendelsesmuligheter kan en tenkte seg?

Jeg har tatt fram noen eksempler på applisert bruk av Bourdieus teoretiske konsepter. Min konklusjon så langt er at den eksplisitte og systematiske bruken av Bourdieu i norsk historieskriving har vært begrenset. Dette åpner opp for store vyer for den framtidige bruken av alt det verktøyet Bourdieu har etterlatt seg. Det er så å si nesten ubegrensete muligheter til å studere sosial habitus, sosiale felt, kapitalformer og distinksjonsformer i tett sammenheng. Spesielt innenfor (politisk) kulturhistorie kan det være stor nytte for Bourdieus teorier om symbolske uttrykk for makt, eller nærmere bestemt sammenhengen mellom symbolene mennesker bruker og deres posisjoner i det sosiale rommet.[xiii] Bourdieu skrev om grunnleggende sosiologiske og antropologiske kategorier som språk, religion, kjønn og generasjon eller om mer avgrensete sfærer som rett, kunst, byråkrati, sport, mote, utdanning, markedsanalyser med mer, og den som leter vil finne![xiv]

            Et annet området der jeg mener at Bourdieu med fordel kan anvendes er idéhistorien. Hva er tenkingens genese? Hva er filosofiens sosialhistorie? Disse to beslektede spørsmål går som en rød tråd gjennom Bourdieus verk og henger i hop med hans forestillinger om tenking som praksis. De intellektuelle og universitetene har en konkret forankring i tid og det sosiale rom, og en sosialhistorisk kunnskapshistorie må gjøre rede for dette. En slik idéhistorie burde da også ta hensyn til hierarkiet institusjonene befinner seg i og deres og de intellektuelles innbyrdes konkurranseforhold. Felt-begrepet kan fungere som et adekvat redskap for å analysere rangeringen og konkurranseforholdene.[xv]

Innenfor idéhistorien i videre forstand kan historiografi – historieskrivingens historie - være et spesielt område der historiker kan ha nytte av Bourdieus teoretiske konsepter, spesielt feltteorien. I sin svenske doktoravhandling analyserer Håkan Gunneriusson maktkamper i eliten av de svenske historikerne i perioden omtrent 1920 til 1957. Konkret er det maktforhold som kommer til syne ved tilsettinger av professorer i historie ved de ulike svenske universitetene. Dessuten kaster han sideblikk på etableringen av tidsskriftet Scandia i 1928 og på spørsmålet om hvem som skulle være redaktør i Historisk Tidskrift fra og med 1955/56.[xvi] Gunneriusson opererer med en mer omfattende og en mer begrenset feltteori, og begge dimensjoneringer finnes også hos Bourdieu.[xvii] Gunneriussens omfattende teori om det historiske felt inkluderer, så vidt jeg kan se, følgende elementer som jeg ukommentert og uten større omtanke gjengir her i i tabellform:

En av de eminente fordelene av å bruke feltteorien er at en tvinger seg selv til å tenke helhet. Innenfor historiografi er det for eksempel en overhengende fare for at en utelukkende dekker historiefaget ved universitetene. Dette kan fort føre til den ikke ubetydelige faren for scientisme, det vil si at en skjærer det historiske feltet ned til et relativt snevert samfunnsområde, sånn som universitetene er. Når vi fortsatt holder oss til Sverige, er den svenske historikeren som har hatt mest innflytelse på folk flest antagelig Carl Grimberg – en ikke-akademiker.

Siste, men ikke minst, mener jeg at Bourdieu burde kunne brukes i all slags biografisk forskning. Nettopp her vil det kunne være god plass til å lage studier av hvordan en spesifikk habitus kroppsliggjøres som følge av erfaringer under primær- og sekundærsosialiseringen, hvilke symboler den bruker og hvordan den er situert i et sosialt felt. Pierre Bourdieus selvbiografi kan, med klassereisen fra det landlige og fattigslige opphav i Bearn til det prestisjetunge Collège de France i Paris, fungere som eksempel.

Meningen med artikkelen er å oppmunter studenter til å ta i bruk redskapene som finnes i Bourdieus verk ved å berette om vellykkete applikasjoner i norsk historieskriving. Verktøykassa er full. Det som jeg i denne artikkelen har avstått fra er å kritisere Bourdieus konsepter. Slik sett kunne overskriften snarere være ”Mon dieu – Bourdieu!” enn ”Adieu, Bourdieu!”. En vil finne en del gode kritiske poenger i litteraturen som denne artikkelen bygger på.[xviii] Det er enda to positive momenter ved Bourdieus verk som jeg ikke kan gå nærmere inn på her, men som jeg vil nevne i full fart. Det første er Bourdieus konsekvent relative standpunkt i epistemologiske spørsmål. (Jeg tror at Knut Kjeldstadli tar seg av dette i samme nummer av tidsskriftet). Det andre er det som jeg oppfatter som en nærmest ubegripelig oppfinnsomhet når det gjelder metoder for å få tak i relevante data. Bourdieu var en kløpper til å utvikle og ta i bruk nye metoder, enten det måtte være kvalitative eller kvantitative teknikker. Dersom du trenger å holde deg våken en natt (for eksempel på grunn av en kjæreste som kommer med kveldstoget utenbys fra) vil jeg anbefale at du setter deg i godstolen med The Weight of the World eller Krise i Bondesamfunnet. Du kan forsøke å begrense deg til å lese et kapittel om gangen; men det er ikke sikkert at du klarer å legge vekk boka når det ringer på døra.

Litteratur

Agora 2006, Pierre Bourdieu, Agora, 24 (2006), nr. 1-2, Oslo: Aschehoug.

Andersen, Håkon With, Terje Borgersen, Thomas Brandt, Knut Ove Eliassen, Ola Svein Stugu & Audun Øvsti (2004): Fabrikken. Oslo: Scandinavian Academic Press/Spartacus Forlag AS.

Bjørnhaug, Inger (1993): Mesna Kartonfabrik A/S 1945-1980. Arbeidets betydning og arbeidernes holdninger til arbeid og bedrift. Bergen: Historisk institutt, Universitetet i Bergen.

Bjørnhaug, Inger (2002): Pierre Bourdieus Meditasjoner - tankeføde for historikere? Et bokessay, Historisk tidsskrift, bd. 81, 2002, s.

Bourdieu, Pierre (1962): The Algerians.Boston: Beacon Press.

Bourdieu, Pierre (1979): Algeria 1960. The Disenchantment of the World. The Sense of Honour. The Kabyle House or the World Reversed, Cambridge: CambridgeUniversity Press.

Bourdieu, Pierre (1988): Homo academicus, Frankfurt/M.: Suhrkamp.

Bourdieu, Pierre (1990): Kroppens sosiale persepsjon. Noen foreløpige bemerkninger, i Sosiologi i dag, 3/1990.

Bourdieu, Pierre, J.C. Chamboredon & J.C. Passeron (1991): Soziologie als Beruf. Wissenschaftstheoretische Vorraussetzungen soziologischer Erkenntnis, Berlin/New/York.

Bourdieu, Pierre (1994): Intervju, f.eks., 1, 1994.

Bourdieu, Pierre (1996): The Rules of Art. Genesis and Structure of the Literary Field, Oxford: Polity Press.

Bourdieu m. fl. (1999): The Weight of the World. Social Suffering in Contemporary Society. Cambridge: Polity Press.

Bourdieu, Pierre (2004): Ungkarsballet. Krise i bondesamfunnet, Oslo: Pax.

Bourdieu, Pierre (2006): Fra Kongens hus til Statens fornuft. En modell for det byråkratiske felts genese, i Agora. Journal for metafysisk spekulasjon, nr. 1-2, 2006: 27-53.

Bourdieu, Pierre (2006): Viten om viten og refleksivitet. Oslo: Pax.

Pierre Bourdieu & Monique de Saint Martin (1978): Le patronat, Actes de la recherche en sciences sociales, 20/21, 1978: 3-82.

Bourdieu, Pierre & Wacquant, Loïc J.D. (1993): Den kritiske ettertanke. Grunnlag for samfunnsanalyse, Oslo: Det norske samlaget.

Burke, Peter (2000): A Social History of Knowledge.From Gutenberg to Diderot,Cambridge: Polity Press.

Calhoun, Craig, Edward LiPuma & Moishe Postone (1993): Bourdieu. Critical perspectives, Chicago: University of Chicago Press.

 Elias, Norbert (1969): Die höfische Gesellschaft. Untersuchungen zur Soziologie des Königtums und der höfischen Aristokratie. Mit einer Einleitung – Soziologie und Geschichtswissenschaft, Frankfurt a.M.: Suhrkamp.

Elias, Norbert (1976): Über den Prozess der Zivilisation. Soziogenetische und psychogenetische Untersuchungen, Frankfurt a.M.: Suhrkamp.

Gunneriusson, Håkan (2002): Det historiska fältet. Svensk historievetenskap från 1920-tal till 1957, Uppsala: Uppsala Universitet.

Høydal, Reidun (1995): Periferiens nasjonsbyggjarar. Vestlandslæraren og Volda lærarskule 1895-1920, bd. 39 i KULTs skriftserie, Oslo: Norges forskningsråd.

Høydal, Reidun (1999): Norskdomsrørslas akademikarar - ein del av venstrestatens danningselite, i Erik Rudeng (red.), Kunnskapsregimer. Debatten om De nasjonale strateger, Oslo: Pax, s. 152-166.

Kjeldstadli, Knut (1996): Habitusser og andre troll – på sporet av vår egen underjordiske. En kommentar til Pierre Bourdieus begrep om habitus, i Dugnad, 3, 1996: 3-22.

Kjeldstadli, Knut (1999): Fortida er ikke hva den en gang var. En innføring i historiefaget. 2. utgave. Oslo: Universitetsforlaget.

Krogh, Thomas (2003): Historie, forståelse og fortolkning. Innføring i de historisk-filosofiske fags fremvekst og arbeidsmåter. Med bidrag av Rolf Theil Endresen, Irene Iversen og Ragnhild Evang Reinton. 4. utgave. Oslo: Gyldendal akademisk, 2003.

Melle, Oddbjørn (1999a):Ein høgskule finn sitt distrikt: Nasjon, region, institusjon. Om bakgrunnen for høgskuleetablering i Møre og Romsdal: Volda og Molde, Volda : Avdeling for lærarutdanning, Høgskulen i Volda.

Melle, Oddbjørn (1999b): Bourdieu og Volda. «Motkultur som «symbolsk kapital»? Eller soga om høgskulen som fann si distrikt, i Historisk tidsskrift, 78, nr. 2, 1999: 174-213.

Meyer, Frank (2001): Dansken, svensken og nordmannen ... Skandinaviske habitusforskjeller sett i lys av kulturmøtet med tyske flyktninger. En komparativ studie, Oslo: Unipub.

Meyer, Frank (2004): Akademiske intriger, i Historisk Tidskrift [Sverige], 1, 2004: 99-109.

Monclair, Hanne (1995): Forestillinger om kongen i norsk middelalder gjennom ritualene og symbolene rundt ham, bd. 44 i KULTs skriftserie Oslo: Norges forskningsråd.

Myrvang, Christine (2005): I forbrukets grenseland. Innganger til konsum, kultur og samfunnsanalyse 1914-1960. Oslo: Unipub.

Schnapper, Dominique (1971): L'Italie rouge et noire. Les modèles culturels de la vie quotidienne à Bologne. Paris: Gallimard.

de Saint Martin, Monique (1993): L'éspace de la noblesse, Paris: Editions Métailié.

Wehler, Hans Ulrich (1973): Geschichte als historische Gesellschaftswissenschaft. Frankfurt a.M.: Suhrkamp.

Wehler, Hans Ulrich (1998): Die Herausforderungen der Geschichtswissenschaft. München: Beck.

Noter

[i] Wehler 1973. Kjeldstadli 1999.

[ii] Thomas Krogh, Historie, forståelse og fortolkning. Innføring i de historisk-filosofiske fags fremvekst og arbeidsmåter. Med bidrag av Rolf Theil Endresen, Irene Iversen og Ragnhild Evang Reinton. 4. utgave. Oslo: Gyldendal akademisk, 2003.

[iii] Bourdieu 1991: 5.

[iv] Bourdieu 2006; Bourdieu 1996; Bourdieu 2004; Bourdieu 1962; Bourdieu 1979.

[v] Wehler 1998: 16.

[vi] Bourdieu & Wacquant 1995.

[vii] Et eksempel er Monclair 1995. Hun skriver at Bourdieu, med sin ”analyse av sosiale distrinksjoner som følge av smakspreferanser” fungerte som ”inspirasjonskilde” for hennes avhandling. Dette er helt rimelig, selv om det som kan framstå som en smalspreferanse som følger individets frie valg eller intuisjon, hos Bourdieu blir satt i sammenheng med individets posisjon i det sosiale rommet.

[viii] Myrvang 2005: 108 f.

[ix] Bjørnhaug 1993. Uten referanse til Bourdieu finnes det lignende og utdypende studier i Andersen m.fl. 2004: spesielt s. 485-512. Se også Bourdieu 1990.

[x] Meyer 2001.

[xi] Høydal 1995; 1999.

[xii] Melle 1999a; 1999b.

[xiii]”Det symbolske er virkelig. Hvis jeg skal oppsummere hele mitt livsverk, er den setningen ikke langt unna kjernen. Jeg har brukt hele mitt liv på å prøve å vise at det symbolske er virkelig.” Bourdieu 1994: 6.

[xiv] En bibliografi finnes avslutningsvis i Bourdieu & Wacquant 1995.

[xv]Burke 2000.

[xvi]Gunneriusson 2002. Jf. Meyer 2004.

[xvii] Bourdieu & de Saint Martin 1978: 3-82. Bourdieu 1988. Bourdieu 1996. Det kan forøvrig bemerkes at det finnes noen overlappinger med begrepet om en spesifikk historisk kultur eller historiekultur.

[xviii] Se også Kjeldstadli 1996; Bjørnhaug 2002.