Du kan få meg ut av de enkle kår, men du får aldri de enkle kåra ut av meg

En klassereise over landegrensene

Av Frank Meyer

«Er det fordi du er tysk at du sa det du sa?» spurte en kollega meg etter en lang, kontroversiell og ufruktbar drøfting av en framgangsmåte for å løse en kinkig situasjon på jobben. Det var klart at utsagnet hennes ikke var ment som en kompliment, og hun klandret meg for at jeg hadde gått inn for en noe tøffere og mer direkte konfronterende linjene enn henne i en sak. Jeg ble ganske overrasket og – innerst inne – litt sjokkert over at hun tilsynelatende mente at det var min tyske væremåte – hva det nå måtte være – som var den egentlige og avgjørende grunnen til utsagnet mitt. Hvis hun nå først skulle lete etter andre grunner enn faglige for å undergrave et argument, hvorfor trakk hun da ikke fram andre ting som skilte oss – som for eksempel at hun var kvinne og jeg var mann, at hun tilhørte en annen generasjon enn meg, at hun kom fra byen og jeg fra bygda, eller at vi hadde ulik faglig bakgrunn. Dette var en nøkkelopplevelse for meg. Jeg skjønte at jeg av og til hadde møtt – og antagelig alltid vil møte – mennesker som utelukkende forsøker å forstå meg gjennom det ikke-norske opphavet mitt, min nasjonalitet. Uansett hvor lenge jeg bor i Norge og hvor mye denne tida blant nordmenn har preget meg, vil det alltid være en viss sannsynlighet for at min tyske opprinnelse vil telle mest for hvem jeg regnes for å være. Den som tilhører majoriteten, kan da bruke et like enkelt som brutalt maktmiddel, nemlig å påpeke at han eller hun er den «normale», og den fremmede er den som er «annerledes» eller «unormal».

Men en persons livshistorie handler om mer enn en reise over statsgrenser, og min tyske herkomst[TR1] er i mange tilfeller en, men ikke nødvendigvis den avgjørende årsaken for følelsene, tankene og handlingene mine. Når vi først er inne på ubevisste, refleksaktige mønstre, mener jeg at det har vært av større betydning at jeg har foretatt en klassereise, i tillegg til at jeg har reist til Norge. Det finnes en tendens i både mediene og i forskningsmiljøene til å undervurdere klasseforskjeller og klassereiser når det er tale om innvandring, og en tilsvarende tendens til å overvurdere nasjonale forskjeller. I mitt tilfelle er det ikke slik at reisen over landegrensene ikke betyr noe som helst, men den betyr ikke all verden heller. Begge reiser, min klassereise og min reise over statsgrensen, er uløselig flettet sammen i min livsreise.

Så hva har preget meg mest? Jeg vil mene at min klassebakgrunn i de fleste sammenhenger teller mer enn min nasjonale bakgrunn når det gjelder reaksjonsmåte, væremåte og preferanser. La meg si litt om denne bakgrunnen. Jeg vokste opp i Liesborn i den østlige delen av Westfalen i Nordvest-Tyskland. Familien min var flyktninger som var nykommere i et tradisjonsrikt, lite bondesamfunn. I motsetning til majoriteten, var de protestanter i en katolsk bygd. I tillegg var det også en betydelig kontrast mellom at foreldrene mine var skilt, og familiemønstrene i det mikroskopiske, konservative og tradisjonelle samfunn. Når jeg spøker med at du kan få meg ut av Liesborn, men ikke Liesborn ut av meg, er det nettopp denne tredoble erfaringen av å være outsider som jeg ønsker å framheve. Du kan få meg ut av de enkle kår, men du får ikke de enkle kåra ut av meg.

Stedet Gud glemte, eller Combray i Westfalen?

Westfalen var kjennetegnet ved at det var flatt, katolsk og konservativt. I tysk målestokk var Liesborn en liten landsby, på kanskje 5–6 000 innbyggere, hvorav en femtedel klynget seg rundt det katolske abbediet, en imponerende romansk hallekatedral med kloster, hvis eldste deler kunne spores tilbake til 900-tallet. Siden da hadde nonner, munker og bønder dyrket jorda i og omkring Liesborn og bedt til sin gud.  Så lenge man kunne huske, hadde hertugen av Croy vært den største jordeieren i regionen og likedan i bygda. Uten sammenligning for øvrig spilte han en lignende rolle som familien Guermantes i Combray i Marcel Prousts På sporet av den tapte tid. Hertugen tilhørte en gruppe personer med tilsynelatende evig liv, som på én måte sto utenfor samfunnet og på en annen måte var allestedsnærværende. Huset som jeg ble født i, sto på hans grunn. Når vi gikk søndagsturer, vandret vi gjennom hertugens skog og mark, og når vi besøkte en av onklene mine, kjørte vi forbi det eventyrlige vannslottet hans.

Mange av Liesborns innbyggerne bodde i små grender utenfor landsbyens kjerne, på gårder som hadde lange familietradisjoner. I sentrum forav bygdesamfunnet sto få embetspersoner, som den katolske presten, borgermesteren og en gruppe eldre menn som tidligere innehadde betydningsfulle verv i Liesborn. Kvinnene spilte en mer usynlig, men desto mer viktig rolle i felleskapet. For det var kvinnene som dannet, vedlikeholdt, nøstet videre på og – iblant – også ødela og reparerte nettverkene mellom menneskene i Liesborn. Det var spesielt i en av butikkene, kanskje ikke tilfeldig den som lå ved hovedveikrysset i Liesborn sentrum, hvor de møttes. I butikkens lokaler foregikk det intens sladder. Dette er ikke utelukkende negativt ment. Sladderen var nemlig selve limet som holdt det lille samfunnet sammen. Her ble bygdas normer og verdier forhandlet og bekreftet, hvem som hørte med i det gode selskap, og hvem som ikke gjorde det.

Familien min handlet ikke i denne butikken. Etter sigende var den for dyr for oss. Familien min var en av mange flyktningfamilier som var kommet til Liesborn rundt 1950. Nykommerne ble bosatt i et boligfelt som var nokså ensartet, bygd på raskeste og billigste måte. Bygningene sto i kontrast til de gamle bindingsverkshusene mange av de gamle familiene bodde i. Flyktningene skilte seg også ut ved sine navn. Bondebefolkningen hadde gamle westfalske navn, mens nykommernes navn ofte røpet deres opphav i de tapte østtyske områdene. Naboene våre hadde navn med tydelig slavisk opphav som Cibulski, Puchelski, Zigan, Krain, Gutzowski, Leska, Golisch og Przemek. Mens gatene i bygdas gamle del hadde tradisjonelle navn (Königstrasse, Fauler Weg, osv.) eller oppga hvilken grend de førte til, lærte jeg å sykle i gater oppkalt etter plasser som lå helt andre steder enn i det østlige Westfalen, nemlig i Polen og Sovjetsamveldet. Ordene stadfestet vårt utenforskap i Liesborn (selv om det eventuelt kan ha vært en form for medfølende omtanke bak vedtakene om gatenavnene). Dette gjelder selvfølgelig også for selve språket, for flyktningene greide selvfølgelig ikke å snakke den lokale plattyske dialekten, men måtte, på grunn av sine innbyrdes dialektforskjeller, bruke høytysk i det daglige.

Det var ikke bare klare symbolske forskjeller mellom bygdas bondebefolkning og nykommerne. Også i den dagligdagse atferden og i språket gjorde utenforskapet seg gjeldende. Nykommerne – flyktningene fra de tidligere østtyske områdene – ble møtt med distanse. De følte seg bare tålt, ikke akseptert, og til og med trakassert. Man snakket om dem som ryggsekktyskere, mennesker som kunne bære med seg alt de eide på ryggen, og polakker, siden mange kom fra områdene østfra. Bondebefolkningen verdsatte deres arbeidskraft, men dette innebar ikke at flyktningene fikk innpass i bygdelivet. Det fantes ulik skikk og bruk og ulike mentaliteter. Det oppsto mange misforståelser og konflikter mellom dem som ikke hadde noe som helst, og dem som hadde om ikke mye, så i hvert fall et tak over hodet og jord som de kunne dyrke.

Protestanter i et katolsk miljø

Min families andre outsiderstatus var et resultat av at vi var protestanter i et katolsk miljø. Flyktningene kom stort sett fra det tidligere Preussen og var derfor stort sett protestanter. Flyktningenes tilstedeværelse reduserte noe av majoritetens tunge overvekt, men den forandret lite. Fra tidligere 95 prosent katolikker gikk deres andel tilbake til 85 prosent. Det er på denne måten lett å forstå at katolisismen gjennomsyret hele min barndoms verden. Barnehagen jeg gikk i, var katolsk og var oppkalt etter katolikkenes skytshelgen St. Antonius. Barneskolen min var lokalisert i det eldgamle klosteret, med metertykke murer, og det var fem meter under taket. Det var bare katolsk religionsundervisning, og vi små protestanter fikk en velkommen fritime da. Likevel var det slik at vi også følte oss utenfor, fordi det hadde jo vært morsommere å være sammen med resten av klassen enn å drive dank på skoleområdet. Og senere, fra jeg var ti, gikk jeg på et gymnas der flertallet av lærerne var katolske nonner.

Katolske barn og ungdommer ble sosialisert inn i nettverkene ved hjelp av egne katolske organisasjoner som Landjugend (Bygdeungdommen). Dette var en verden som vi protestanter ikke hadde tilgang til, som vi hørte en del om, og som i hvert fall jeg gjerne hadde et ønske om å få et nærmere innblikk i. Dette skyldtes ikke minst at alle jentene som jeg etter hvert begynte å kaste lengselsfulle blikk etter, var katolikker, mens det ikke var en eneste interessant protestantisk jente å skimte i mils omkrets.

Slik erfarte vi nykommerne mer ubevisst enn bevisst at vi sto utenfor de veletablerte nettverkene i bondesamfunnet. Flyktningene hadde heller ikke de samme sosiale nettverkene seg imellom, siden de kom fra vidt forskjellige strøk i tidligere tyske områder.

Min skilte mor

Den tredje måten vi sto utenfor majoritetssamfunnet på, hang sammen med at foreldrene mine var skilt. Dette var den verste måten å være annerledes på, for her var det ingenting jeg selv kunne gjøre. Mor og far var skilt, og det var noe svært uvanlig på den tida i Tyskland. Mor – og vi barna – sto så å si utenfor landsbyens nettverk av tradisjonelle familier. Det føltes ille å være den eneste i klassen som hadde skilte foreldre, og i samtalene med klassekameratene forsøkte jeg kanskje forståelig nok å unngå alt som kunne berøre emnet «og hva med din far, da?». Men det ble verre. Min mor giftet seg nemlig på ny, med en murer, som hun var blitt kjent med da han ga husfasaden vår et løft. Etter kort tid fikk de et barn sammen, og kort tid etter det igjen skilte de lag. Den kortvarige gleden av å endelig ha fått en far, måtte vike for en ny skam, nå hadde vi attpåtil fått et spedbarn uten far. Skamfølelsen var grenseløs, selv om jeg egentlig ikke hadde skyld i skilsmissen.

Men tida leger alle sår. Søstera mi – hun er elleve år yngre enn meg – var egentlig ganske søt, og jeg måtte ganske ofte trå til med barnestell når mora mi var på jobb. Allerede som fersk tenåring hjalp jeg også med murerarbeid, tok meg av snekkerarbeid i huset, samt tok meg av mors forsikrings- og bankpapirer, som ikke var blant mors sterke sider.

Både i tidlig barndom og videre inn i ungdomsårene preget outsiderstatusen meg. Også navnet mitt, og for så vidt min brors, vitnet om annerledeshet. Fornavnene våre er Harry og Frank, muligens oppkalling etter Harry Belafonte og Frank Sinatra. Navnene skilte seg fra bygdefolkets tradisjonelle westfalske navn. Muligens ønsket foreldrene mine at vi skulle gjøre noe utradisjonelt, nytt, underholdende, representere den nye kulturen (TV, plater, popmusikk) og det nye landet Amerika. Bort og vekk fra det lille samfunnet som vi ikke var del av, var så å si mitt mellomnavn.

«Den som har noko å fare med, han fer»

Kanskje hadde jeg ikke valgt å utvandre til et annet land dersom min familie hadde vært bedre integrert i bygdesamfunnet? Hadde jeg sklidd inn i majoritetssamfunnet via de usynlige og akk så mektige kanalene som majoriteten bruker bevisst og ubevisst for å vedlikeholde sin dominerende posisjon, ville det nok vært lettere å bli. Det er vanligvis ikke odelsguttene som drar fra gårdene. Når jeg sammenligner mine veivalg med veivalgene venner og bekjente foretok ved lignende krysningspunkter på livsveien, mener jeg at de manglende nettverkskontaktene kan være den avgjørende faktoren i mitt liv når jeg vil forklare min vandring over landegrensene.

En person jeg kan sammenligne meg med, er den store romantiske kjærligheten jeg (som gutter flest) hadde i slutten av tenårene. Kjæresten og jeg nærte en felles drøm. Begge var vi protestanter, miljøentusiaster og mislikte det konservativt pregete katolske miljøet. Hennes foreldre var fra enkle kår, men likevel bedre stilt enn mine, og dessuten hadde de holdt sammen. Når vi la framtidsplaner, drømte vi om å utvandre til New Zealand og å få sju barn. Imidlertid tok det ikke lang tid før hun valgte et mer jordnært perspektiv. Hun byttet meg ut mot en flink gutt fra en av de eldste familiene i nabobyen, bygde villa og satte i gang barneproduksjonen. Mens hun lever i hjemtraktene den dag i dag, var emigrasjonen ikke bare en drøm for meg, men noe jeg ønsket å realisere. Nå hadde jeg riktignok aldri noe ønske om å emigrere til Norge eller å slå meg ned her for godt. Det bare ble slik. Det var ingen sosial magnetisme som holdt meg tilbake i de tyske hjemtraktene, eller trakk meg tilbake til de hjemlige nettverkene. Det fantes heller ingen kraftlinjer som pekte ut veien og ledet meg til utlandet, slik som det gikk med noen venner hvis foreldre hadde vært i USA, Israel eller Frankrike. Som en menneskelig partikkel ble jeg sentrifugert ut i verden, uten retning og uten kontroll. Konkret gikk dette for seg på den måten at jeg planla et utenlandsopphold i Frankrike. Tilfeldighetene spilte meg imidlertid et puss.

Veien til Frankrike som endte i Norge

Min reise til Norge begynte med at jeg hadde nektet militærtjenesten i Tyskland på begynnelsen av 1980-tallet, og jeg kunne dermed se en framtid som sivilarbeider i møte.

Imidlertid hadde min beste venn allerede høstet en god del erfaringer med det å være sivilarbeider, og stort sett hadde han skrelt poteter på et sykehjem. For å unngå en lignende erfaring begynte jeg å se meg om etter bedre alternativer. Helt bakerst i bakhodet mitt mintes jeg at jeg hadde sett et fjernsynsprogram om en organisasjon som sendte tyske ungdommer til land som var okkupert under 2. verdenskrig og der det bodde mange jøder, det vil si USA og Israel. Jeg visste at denne Aktion Sühnezeichen/Friedensdienste blant annet hadde prosjektplasser i Sør-Frankrike, og det var dit jeg ville. Jeg hadde lært fransk på skolen, og middelhavssolen og vin rouge fristet. Jeg søkte, ble godkjent av organisasjonen og møtte opp på et seminar der dette spørsmålet om hvilket land vi ville dra til, skulle avklares. På kvelden samlet vi oss på en bar i nærheten, og mens vi fuktet våre tørste tyskerganer med noen øl, ble jeg overtalt til å dra til Sør-Norge i stedet for til Sør-Frankrike. Tanken har ofte slått meg hvor jeg ville havnet dersom jeg hadde tatt et par øl mindre denne kvelden. Det var en viss trøst at mitt bestemmelsesstedet i Norge het Moi, som, om ikke annet, jo kan leses på fransk.

I stedet for middelhavssol ble det nordsjøregn; jeg husker fortsatt kvelden jeg gikk av Sørlandsbanen på Moi stasjon, og kald vind blåste kaldt regn i fjeset mitt. Og i stedet for vin rouge ble det vann i glasset. Lund kommune hadde ikke engang ølutsalg, og når jeg ville kjøpe meg denne for mange ekte tyskere uunnværlige væsken, måtte jeg reise de 35 kilometerne til Flekkefjord. Dessuten var jeg nødt til å smugle den begjærte drikken i ryggsekken inn der jeg bodde. For arbeidsplassen min var en kristen folkehøyskole, der alkoholkonsum var forbudt. Men miljøet på Moi var hyggelig og tett integrert.

Til tross for mange vennlige og hyggelige mennesker jeg ble kjent med i løpet av året på Lundheim, var Norge for meg forblitt et nokså eksotisk, fremmed land da jeg reiste tilbake til Tyskland. Jeg var forblitt outsider i et nettverk tuftet på pietistiske verdier og normer. Klassebakgrunnen skilte meg fra de – for så vidt hyggelige – menneskene jeg møtte på Lundheim. Jeg følte et ubehag når jeg hørte at alle mennesker var like som Guds barn, og når jeg opplevde folkehøyskolen som en institusjon med betydelig grad av sosial kontroll og en god porsjon dobbeltmoral.

Det jeg ikke forsto den gangen, var at dette, som jeg ikke klarte å hanskes med, ikke var noe spesielt norsk, men snarere den spesifikke formen for kristendom på Sørvestlandet som satte grenser for hvor integrert jeg følte meg. Jeg forsto ikke at noe lignende kunne ha hendt i spesielt katolske eller protestantiske områder i Tyskland. Uansett var jeg fast bestemt på at jeg aldri skulle sette mine føtter på norsk jord igjen da Kiel-fergen la ut fra kaia i Oslo.

Utradisjonell student

Da jeg vendte tilbake til Tyskland, var jeg mer bevisst både min klassetilhørighet og nasjonale bakgrunn enn noensinne. Møtet med den tilsynelatende egaliteten på Lundheim hadde gjort meg bevisst de virkelige klasseskillene; for det var en borgerlig, middelklassepreget form for religiøsitet jeg hadde møtt. Møtet med det jeg oppfattet som den norske kulturen, hadde gjort meg bevisst på typisk tyske trekk ved meg.

Det var min plan å begynne å studere i Tyskland. Jeg var interessert i historie og nysgjerrig på å få vite alt om tysk historie. Jeg betraktet vel studiet også som en vei ut av minoritetsposisjonen, og det skulle vise seg at dette gikk bra. Imidlertid var oddsene imot meg, en kjensgjerning som jeg heldigvis ikke var klar over på dette tidspunktet. Utdanning er en betydelig investering, uten at en kan være sikker på at den vil gi avkastning på sikt. Svært mange fra lavere klasser trekker seg fra konkurransen om utdanning og akademiske karrierer, makt og prestisje, selv om de har like gode karakterer som dem med høy klassebakgrunn. Det holder ofte ikke at en legger ned en betydelig innsats for å lykkes med utdanning, men en trenger dessuten sosiale nettverk. Heldigvis var jeg ikke klar over det og valgte den mest brødløse retningen i historiestudiet, magistergraden, som ikke engang ga kompetanse til å undervise på skolen, men utelukkende til å forske.

Da jeg møtte opp på universitetet for å skrive meg inn som student, følte jeg intenst at jeg var blitt litt gammel. Like etter examen artium (og før jeg dro til Norge) hadde jeg tatt en snekkerutdanning og var derfor to eller tre år eldre enn medstudentene mine. Aldersforskjellen var liten, men i den alderen opplevdes den som stor nok. Jeg følte at jeg var blitt det som pedagogene kaller for en utradisjonell student, en type outsider i utdanningssammenheng. Medstudentene mine hadde fortsatt daglig kontakt med sine skolekamerater, og noen bodde til og med hjemme hos mor og far. Mange hadde foreldre som nettopp hadde siktet mot en lærerkarriere for sine etterkommere, en jobb med høy status og trygge og høye inntekter i Tyskland. Foreldrene betalte studieavgifter, bil, kost og losji til sine barn. Mange av dem skle framover som curlingsteiner, det vil si at de hadde noen som kostet og polerte isen foran dem, så ferden kunne gå friksjonsfritt framover mot målet. Jeg måtte klare meg med det staten ga meg i lån, om lag 2 400 kroner i måneden. Jeg skilte meg også ut fra medstudentene ved at jeg alltid hadde dårlig samvittighet for at jeg kunne ha lest mer, til tross for at jeg leste mer enn de fleste. Og jeg var kanskje litt uglesett blant medstudentene på grunn av mitt dype alvor i studiene og mine gode karakterer. For meg var dette imidlertid den eneste måten jeg kunne klare konkurransen på. Med henblikk på konflikten mellom meg og en kollega som jeg skrev om innledningsvis, mener jeg at dette alvoret nok har preget meg mer enn tyskheten. For meg var det alltid eksistensielt viktig å gjøre de riktige tingene og å gjøre ting riktig. Dette var en dyd av nødvendighet fordi jeg aldri hadde noe familiært nettverk som ville dempe fallet dersom det skulle inntreffe. På denne måten forklarer jeg at jeg tok en snekkerutdanning mens jeg fortsatt var usikker på mitt studievalg (andre i samme situasjon bare hang rundt og drev dank);[1] og mens andre i løpet av semesterferiene reiste verden rundt, tok jeg et praktikum i et byarkiv for å komme i kontakt med et relevant arbeidsfelt for historikere.

Som mange utradisjonelle studenter mente jeg at det var viktig å legge alt det jeg kunne sammen, slik at jeg til tross for min høye alder – 22 år – lettere ville være i stand til å konkurrere med de tre år yngre, potensielle konkurrentene på det beinharde arbeidsmarkedet. Det var da også derfor at jeg tok inn nordisk språk og litteratur som støttefag i magistergraden min. Fortida i Norge begynte å innhente meg, alle mine gode intensjoner til tross.

Hvordan ble så møtet med tysk akademia for en student fra lavere kår? Det første inntrykket var forvirrende. Det første som slo meg, var at mange betegnelser utelukkende fantes på latin, som numerus clausus, fakultet, dekan, kustos, tutor, seminar, kollokvium, kommiliton med mer. Hva var egentlig forskjellen mellom professor og doktor? Ingen av den utvidede familien min hadde gått på gymnas, for ikke å snakke om høgskole eller universitet, ingen behersket latin, så ingen kunne guide (for ikke å snakke om å koste foran) meg her. Så jeg var nødt til å finne fram på egen hånd, og forsto og mestret etter hvert begrepene og systemet.

Det var ingen stor overraskelse for meg å oppleve at professorenes og studentenes verden var strengt atskilt. Det var først etter avlagt eksamen og at en var blitt tatt opp til doktorgradsstudier at en fikk innpass der professorene og doktorandene drøftet faglige spørsmål seg imellom. Dette stendersamfunnet var spesielt utpreget i de gamle universitetsbyene, som Göttingen (der jeg studerte ett år), Heidelberg, München og Tübingen. Bochum, der jeg studerte lengst og avla magistereksamen, var et reformuniversitet, grunnlagt i slutten av 1960-årene med et meget liberalt og studentvennlig klima. Dette gjaldt selv for historikerne, til tross for alt det som kommer nå.

Også i Tyskland var (og er) historikerne en nasjonsbyggende gruppe, så å si forvalterne av nasjonens hellige gral, og i sin væremåte er de en av de mer konservative gruppene på universitetet. Dette kunne en se tydelig i forhold til sosiologer og litteraturforskere, som jeg ble kjent med gjennom de andre fagene jeg hadde valgt. Historieprofessorenes tale kunne godt inneholde latinske fraser fra Cicero eller Cæsar, og det var underforstått at de innvidde studentene ville forstå dem og deres opphav. For meg var det meddelelser i et hemmelig språk. Historikerne var alltid kledd i stilige dresser og bar bestandig slips. Det fantes ikke noe forhold til moten eller annet jåleri. Som oftest var de kledd i tidløse, grå dresser, som syntes å symbolisere makta over fortida. I Liesborn var det utelukkende bankdirektøren og eventuelt rektoren på skolen som hadde brukt dressjakke.

I det hele tatt virket historikerne ikke særlig lekne eller humoristiske. Historikerne var meget eksakte mennesker, ikke bare i sine skriftlige ytringer, men også i sitt muntlige språk. Deres kjennskap til den omfattende litteraturen ga dem en aura av autoritet. De kunne snakke i forbausende lange bendelormssetninger, som varte i flere minutter og som – til min store overraskelse – alltid var grammatikalsk korrekte og ga mening. Jeg var vant til min mors like lange, men alltid like uforståelige og ufullstendige meddelelser. Professorene var enere som hadde gått seirende ut av en 20 til 30 års varig konkurranse med likemenn om et professorembete. Mange bar ganske tykke briller, og noen hadde fått mentale problemer, et par drakk, og en annen hadde en vegring mot å sette sin signatur på dokumenter. Det er også interessant at det nesten uten unntak var menn som tok seg av den kvinnelige historien og den kvinnelige nasjonen («die Geschichte», «die Nation»).

Når en vet dette, er det kanskje lett å forestille seg hvor ydmyk og beæret jeg følte meg når en av professorene tok seg tid til meg, håndhilste og drøftet faglige spørsmål ansikt til ansikt. Det var køer for å melde seg på til professorenes treffetider, og selvfølgelig sa vi De («Sie») til hverandre. Selv om – eller kanskje nettopp fordi – forskjellene mellom menneskene på ulike hyller i universitetshierarkiet var så synlige, ble jeg alltid behandlet med respekt. Klassebakgrunn spilte aldri noen rolle, verken som uttalt emne eller i mer tilfeldige bemerkninger.

For oss studenter – eller kanskje bare for oss som betraktet oss som seriøse – dreide studiet seg om i mest mulig grad å etterligne professorenes væremåte. Det var ikke noen spesiell manns eller kvinnes væremåte det gjaldt, men det dreide seg om å fange inn og inderliggjøre alle de spesielle trekk som etter vårt skjønn uttrykte historikernes yrkesidentitet. Fra første time ble vi satt til å skrive små seminaroppgaver, og disse skulle ligne mest mulig på små bøker, med forside, innholdsfortegnelse, fortegnelser for tabeller og figurer, fotnoter med nøyaktige bibliografiske opplysninger og en avsluttende litteraturliste. I skrivingen, kritikken og de svarene som en vartet opp for sine kritikere, med hele måten å tenke, føle og være på, viste vi i hvilken grad vi hadde lyktes med å gjøre yrkesidentiteten til en integrert del av oss selv. Vi ble aktivt deler av et nådeløst system som ville reprodusere seg selv. En venn av meg som ikke var blant de 10 prosent beste i sin aldersgruppe, måtte finne seg et yrke utenfor akademia. Noen studenter tok sikkert lettere på dette. For meg fantes det ikke noe slingringsmonn når det gjaldt utviklingen av fagkompetansen og yrkesidentiteten. Den klassereisende har ikke råd til å være ukonvensjonell. Jeg ville bli profesjonell med kropp og sjel. (Det tok meg en del år etter at jeg kom til Norge å mykne opp denne pedantiske væremåten, uten at jeg har lyktes med å få den tyske historikeren helt ut av hodet og av blodet.)

Årene gikk raskt, jeg studerte flittig og med særdeles gode resultater, og tida med eksamen nærmet seg. Jeg måtte finne på et emne å skrive om, en nisje jeg kunne ha for meg selv, som ingen andre kunne ta fra meg. En norsk-tysk historiker hadde nettopp kommet med en ny bok om Willy Brandt i Norge, og han hadde nevnt flere mulige forskningsprosjekter i boka si. Raskt – kanskje før jeg hadde tenkt meg godt nok om – utarbeidet jeg en skisse, og fikk et stipend til å reise til Norge igjen – landet jeg egentlig aldri hadde villet reise til.

Da jeg kom til Norge denne gangen, var det ikke til Moi, men til Oslo. Jeg kom til et ungdommelig studentmiljø ved universitetet, der jeg møtte mange hyggelige mennesker, ikke minst av det motsatte kjønn. Miljøet var preget av at mange studenter var innflyttere og at flere ønsket å knytte kontakter. Mange var på min alder eller til og med noe eldre. I Bochum, der jeg hovedsakelig studerte, fantes det studentfester, men disse var for det meste befolket av ikke-studenter. Det dreide seg om store evenementer, med opp til et par tusen mennesker til stede. I motsetning til dette var festene i Oslo små, og jeg ble dratt inn i et hovedfagsmiljø av noen få titalls studenter. Antall fester sto i et omvendt proporsjonalt forhold til antall studenter, og like før stipendtida mi var over, møtte jeg en omtrent jevngammel og vakker kvinne. Vi ble kjærester og fikk en sønn sammen.

Et annerledes akademisk miljø

Som underklassegutt ved ulike tyske universiteter hadde jeg fått innblikk i det tyske akademiske livet. Som ansatt ved ulike norske universiteter og en høgskole fikk jeg nå innsyn i et annet lands høyere utdanning, og jeg fikk meg et par overraskelser. Forventningene om forfinede, pedantiske og humørløse åndsaristokrater, som jeg bar med meg fra Tyskland, ble ikke oppfylt, og mine nasjonale fordommer om nordmenn som avholdsfolk, som religiøse og overfladiske mennesker sto for fall.

Under studieoppholdet mitt i Norge ble jeg grundig kjent med livet ved Universitetet i Oslo. Det ble raskt tydelig i det daglige at det ikke fantes (og ikke finnes) noen form for universitetskultur à la Bologna, Heidelberg, Göttingen, Uppsala eller Lund, for ikke å si Oxford eller Cambridge i Oslo eller de andre norske universitetsbyene. Dette gjelder for både lærer- og studentmiljøet, på godt og vondt. Det var positivt at den sosiale avstanden mellom lærerne og studentene, distansen mellom oppe og nede i universitetssamfunnet, tilsynelatende ikke var så stor som hjemme i Tyskland. Lærerne, og dermed også studentene som forsøkte å etterligne dem, hadde etter alt å dømme ikke så sterke behov for distinksjon.

Det fantes spennende forskere her, som i en helt annen grad enn mine akademiske lærere i Tyskland var opptatt av politikk og samfunn, det vil si av en rettferdig samfunnsorden, i deres eget og i det globale samfunnet. Dette var jo også lettere fordi den norske nasjonalhistorien på ingen måte var så preget av negative momenter som den tyske. I Tyskland hadde historikerne skrudd sitt politiske engasjement betydelig tilbake, som en følge av det tyske folkemordet på de europeiske jødene og de tyske historikernes begeistring for den nasjonalsosialistiske politikken i årene 1933–1945. I Norge fantes det vel snarere tvert imot en annen erfaring, nemlig at historikernes politiske engasjement (for Norge som selvstendig stat) hadde vært til nasjonens beste. På denne måten var det ingen grunn til at norske historikere skulle tone ned sitt engasjement i politikk og samfunn. I motsetning til i Tyskland, var kunne historikerne i Norge ubekymret fortsette med å «bygge landet», «bygge nasjonen», «bygge velferdsstaten» og «bygge norsk identitet».

En kan i samme åndedrag nevne at jeg oppdaget en sterkere folkelighet blant de norske historikerne enn jeg hadde sett hos de tyske. Norske akademikere solidariserer seg med folket, for eksempel i de viktige EU-avstemningene eller når det gjelder de store nasjonale populærhistoriene; solidariteten blir ikke alltid like hjertelig gjengjeldt av folket.Denne erfaringen brøt, som sagt, med faglige og fagpolitiske normer og verdier jeg var blitt preget av i Tyskland. Der var brorparten av de ledende historikerne enten konservative eller de hadde trukket seg tilbake i elfenbenstårnet og syslet med en tilsynelatende avpolitisert form for faglig arbeid. Dette var altså annerledes i Norge, der historikerne jeg ble kjent med, satte spørsmålstegn ved historien. De spørsmålene de stilte, hadde i større grad enn jeg var vant til, sitt opphav i en politisert samtid.

Diskusjonene blant de etablerte historikerne ved Universitetet i Oslo syntes jeg var  nokså avsides og foreldede[TR2] . En av de aktuelle diskusjonene handlet om hvorvidt et menneskes handlinger styres av egen, fri vilje eller av samfunnsmessige krefter, en debatt som var blitt lagt til side i Tyskland ti år tidligere. Jeg skjønte rett og slett ikke hvorfor en ikke hadde gjort seg ferdig med emnet i Norge. Det tok noen år før jeg forsto at diskusjoner av denne art har å gjøre med at fagkretser i ulike land diskuterer emner, metoder og teorier på ulike tidspunkter og på ulike måter. Jeg husker et faglig møte, der jeg reagerte på at opponentene syntes å gå rundt grøten i det de sa. I stedet for faglig klarhet og presisjon forsøkte de å overgå hverandre i bruken av mer eller mindre vellykkede metaforer. Ved en annen anledning var det en professor som leste opp et skrevet notat, som bare delvis berørte emnet som var blitt diskutert tidligere. Det finnes tryllekunstnere som kan gi svar på et ukjent spørsmål som befinner seg i en forseglet konvolutt, før de har åpnet konvolutten, men dette trikset fungerer bare i et trylleshow og ikke i et auditorium. For meg var dette bisarre inntrykk, et tilsynelatende forvrengt bilde av det som jeg betraktet som fagets identitet. Jeg hadde aldri opplevd lignende og betraktet det nærmest som en farse. Slike opplevelser rimet dårlig med det som jeg hadde opplevd som profesjonell oppførsel av historikere. Som en slags trassreaksjon konsentrerte jeg meg enda mer om det som jeg mente var den eneste måten å være profesjonell historiker på, nemlig den tyske.

Det jeg forsto senere, er at det floskelaktige og uklare språket også kan være en følge av at de akademiske miljøene innen humaniora og samfunnsfag er svært små i Norge. De er samfunnsfelt med relativt få medlemmer. Jeg minner om at det på denne tida bare fantes fire universiteter i Norge, og at antallet profesjonelle akademikere var ganske lite. Et utpreget fenomen var (og er) at omtrent alle kjenner alle innen miljøet, og at graden av gjensidig avhengighet er høy. Dette fører til at det finnes mange funksjonelle vennskap. Det kan være en skikkelig ulempe at noen blir en annen akademikers erkefiende. For alle møtes igjen ved neste korsvei, og dersom en da har noe usagt, kan dette være skjebnesvangert. En venn av meg fortalte en gang at han i forbindelse med en bokpublikasjon satt ved omtrent alle sider av bordet. Først vurderte han et bokmanus som fagkonsulent for et forlag og anbefalte trykkingen; deretter uttalte han seg som konsulent i Norges Allmennvitenskapelige Forskningsråd (forløperen til Norges forskningsråd) om bevilgning av publiseringsstøtte; og til slutt anmeldte han boka i et NRK-program. Det er åpenbart at det er best å holde seg inne med hverandre i et miljø som er så lite. På den annen side er det også logisk at når en først har gått til angrep på andre, er det ingen grunn til å holde tilbake, for da er den enes brød den andres død. Dette kan være en forklaring på de til dels uforsonlige feidene blant visse norske middelalderhistorikere, som konkurrerer seg i mellom om å ha rett i sin fortolkning av de meget begrensede kildene til norsk middelalderhistorie. I Tyskland er det et annet mønster. Miljøene er så store at en alltid vil få nok allierte selv om – eller nettopp når? – en skaffer seg erkefiender.

Et annet moment som i en tid framover vekket irritasjon hos meg ved det akademiske miljøet, var studieordningen. Denne sto i en motsetning til det jeg hadde opplevd før, nemlig et studium preget av egne valg og ansvar for egen læring. Ved Universitetet i Oslo møtte jeg en undervisning med få valgmuligheter, liten skrivetrening (før det ble alvor på hovedfaget, og da var det ofte for sent), skoleeksamener og lister med bøker og artikler som en måtte lese. Det tok meg betydelig tid før jeg forsto meningen med pensum. Jeg oppfattet slikt som foreldet og kjedelig.

Ikke desto mindre møtte jeg overalt en klokkertro på det norske hovedfags fortreffelighet. Det het seg at et norsk hovedfag kunne sammenlignes med en utenlandsk doktorgrad. Et slikt allment positivt syn på oppgavene kunne jeg ikke dele. Det som gjaldt for de beste hovedoppgavene, ble utvidet til å gjelde gjennomsnittet eller til og med alle. Og omvendt ble muligens de dårligste produkter fra andre lands utdanninger lagt til grunn for en slik sammenligning, slik at de norske oppgavene uberettiget kom bedre ut av det. Tar en dessuten i betraktning hvilken enorm tid enkelte av de norske hovedfagsstudentene (for ikke å snakke om doktorandene) brukte, ble sammenligningen enda mer ufordelaktig for det gamle, norske systemet. Her må jeg legge til at jeg senere har oppdaget at dette systemet også hadde en positiv side, nemlig at det ikke var så mange studenter som falt fra underveis i studiet som ved de tyske universitetene, der studiesituasjonen også var preget av en nådeløs konkurranse studentene imellom.

Med mine erfaringer med sosial eksklusjon fra maktposisjoner friskt i minne var det også et annet fenomen jeg la merke til. Sammenlignet med tilsvarende miljøer i Tyskland finnes det relativt få medlemmer innen den akademiske eliten som har svært lang familieansiennitet, det vil si at både deres fedre, onkler og muligens mødre og tanter tilhørte den samme yrkesgruppen. Derimot synes eliterekrutteringen å ha foregått på tvers av akademiske miljøer, og i særlig grad fra lektorstanden. Dette betyr ikke at jeg ikke har opplevd momenter som tydet på selvrekruttering blant de norske humanistene. Jeg husker at jeg sto sammen med en annen stipendiat hvis bakgrunn jeg ikke visste noe om. Jeg fortalte at jeg var den eneste i min familie som leste bøker, hvorpå han eplekjekt repliserte at han var den eneste i sin familie som ikke hadde skrevet noen bok selv.

Det var da jeg tenkte over denne hendelsen senere en gang, at det plutselig slo meg at det er få av de norske akademikerne som heter Frank. Det er mange flere med kongelige, gamle danske og erkenorske fornavn. Et navn indikerer ofte på en nærmest usynlig, spotlightaktig og treffsikker måte, hvilket opphav du har. Navn som August, Christian, Fredrik, Håkon eller Harald er antagelig overrepresentert i middelklassen og i borgerskapet, mens navn som Ole, Ola, Ronny samt Harry og Frank snarere er navn som velges i arbeiderklassen. I et norsk moroprogram og i en reklame for pengespill dukket det opp henholdsvis en kynisk sykebilsjåfør og en nyrik fotballelsker som begge het Frank. Det er så å si noe harry over Frank. Dette var en ny opplevelse for meg, fordi ingen av mine amerikanske, franske og italienske venner hadde noensinne gitt uttrykk for at det kunne være noe galt med navnet mitt. Frank, François og Francesco er vanlige navn uten noen utpreget klassepreg på henholdsvis engelsk, fransk og italiensk. Dette var altså annerledes i den norske konteksten. En kveld da jeg var ute med noen andre stipendiater, var det en som moret seg kostelig over at Aftenpostens kommentator i kirkespørsmål het Ole-Ronny til fornavn; han selv hadde et borgerlig dobbeltnavn, en kjent kulturpersonlighet som bestefar (som han var oppkalt etter) og var født og oppvokst på Oslos beste vestkant. Slik latterliggjøring av en persons klassebakgrunn hadde jeg aldri opplevd som student i Tyskland. I mitt stille sinn tenkte jeg på om mitt navn var blitt brukt i lignende situasjoner når jeg ikke var tilstede.

Det kan hende at det skyldes de små miljøene innen norsk humaniora at nepotisme blir så synlig når det forekommer. Noen av dem jeg studerte sammen med, og som hadde fin familiebakgrunn, ble via nettverkene sine rekruttert til attraktive skrive- og forskerjobber eller de prestisjetunge tidsskriftsredaksjonene. En annen ble etter atskillige år ferdig med sitt hovedfag, etter enda flere år ferdig med sin doktorgrad og fikk så en skreddersydd stilling. Han var nødt til å søke på stillingen, men utlysingsteksten manglet bare initialene hans for at beskrivelsen av kompetansen skulle matche som hånd i hanske. Det var tilsynelatende viktigst å bli regnet som flink, ha nettverket i orden og kunne kodene i den relevante sjargongen.

Den som reiser langt, kommer ofte til kort, skriver Kjartan Fløgstad. For meg stemmer det imidlertid ikke, kanskje takket være at jeg hadde en klassereise i forkant av min reise over landegrensene. Klassereisen har båret meg bortover og oppover, om en så vil. Og klassereisen, i kombinasjon med reisen over landegrensene, har muligens gitt meg en spesiell følsomhet for å lese symbolske forskjeller som brukes for å tilsløre maktforskjeller. Klassereisen og den transnasjonale reisen har kanskje ført til en praksisorientering og en slags tilpasningsdyktighet til ulike sosiale miljøer som jeg kunne dra veksler på da jeg kom til Norge. Men jeg vil verken overvurdere mine egne evner eller nedvurdere andre faktorer som har gjort at jeg har lyktes. Ikke minst har jeg både tilfeldigheter, kjærlighet og et nokså åpent akademisk miljø å takke for det.

«Er det fordi du er tysk at du sa det du sa?» – «Nei,» skulle jeg ha svart, «det er hovedsakelig på grunn av min klassebakgrunn at jeg sa det jeg sa. Og dessuten fordi jeg har reist over landegrensene.» Men svaret ble ikke gitt der og da, men først utformulert et par år senere, her i denne teksten. Den gangen smilte jeg forlegent, unnskyldende og forvirret. Gravalvoret, eksaktheten, systematikken og det helhjertede engasjementet mitt var blitt oppdaget og forklart med en underbevisst væremåte, min tyske.

Forfatteren

Frank Meyer, f. 1964, har studert historie, sosiologi og nordisk litteratur og språk i Bochum, Essen, Göttingen og Oslo. Magister artium 1993, dr. phil. 1997, dr. art. 2001. Meyer har arbeidet som transkribent i Wittgensteinarkivet i Bergen, arkivleder i Direktoratet for arbeidstilsynet, Oslo, stipendiat og amanuensis i historie ved Universitetet i Oslo, stipendiat ved Svenska institutet[TR3] , førstearkivar og avdelingsarkivar ved Riksarkivets privatarkivavdeling, Oslo. Meyer har i flere år levd og forsket i Danmark og Sverige. I 2003 ble Meyer professor i flerkulturelle studier ved Høgskolen i Oslo. Siden 2005 har han permisjon fra denne stillingen for å arbeide som heltidsforsker ved SOSIALFORSK, som er en forskningsenhet ved Høgskolen i Oslo[TR4] .

Litteratur

Ambjörnsson, Ronny, Fornavnet mitt er Ronny, Oslo: Pax, 2005.

Aftenposten, 13. februar 2004.

Bourdieu, Pierre, Homo academicus, Cambridge: Polity Press, 1988.

Bourdieu, Pierre, Symbolsk makt, Oslo: Pax, 1996.

Bourdieu, Pierre, Ungkarsballet. Krise I bondesamfunnet, Oslo: Pax, 2004.

Bourdieu, Pierre & Jean-Claude Passeron, Reproduction in education, society and culture, London: Sage, 1990.

Elias, Norbert & John L. Scotson, Etablerade och outsiders. En sociologisk studie om grannskapsproblem, Lund: Arkiv, 1999.

Fløgstad, Kjartan, Dalen Portland, Oslo: Aschehoug, 1985.

Fløgstad, Kjartan, Eld og Vatn. Nordmenn i Sør-Amerika, Oslo: Universitetsforlaget, 1999.

Grabe, Wilhelm, Dieter Keller, Bernhard Kipp & Wolfgang Schmale, Liesborner Spuren, Liesborn: Heimatverein Liesborn e.V./Kulturring Liesborn e.V., 1998.

Klassekampen, serie om klassereise i februar 2005.

Meyer, Frank, De etablerte og nykommerne. Sosial habitus, sosiale figurasjoner og lokalsamfunn, i Ola Alsvik (red.), Kulturmøter. Lokalsamfunnet, lokalhistorien og møtet med det fremmede, Oslo: Norsk lokalhistorisk institutt 2004: 19–39.

Meyer, Frank, Dansken, svensken og nordmannen … Skandinaviske habitusforskjeller sett i lys av kulturmøtet med tyske flyktninger. En komparativ studie, Oslo: Unipub 2001.

Proust, Marcel, På sporet av den tapte tid, Oslo: Gyldendal, 1999–2000.

Uecker, Heiko (red.), Deutsch-norwegische Kontraste. Spiegelungen europäischer Mentalitätgeschichte, Baden-Baden: Nomos, 2001.

Maryam Azimi

Norge, mitt andre hjemland

På flukt fra en fundamentalistisk regjering

I september 1993 flyktet jeg ut av Afghanistan, sammen med mine to barn. Vi dro til Pakistan. Selv om det befant seg over to millioner afghanske flyktninger i Pakistan, hadde ingen flyktningstatus. Fundamentalistiske partier hadde økonomisk, militær og politisk kontroll i flyktningmiljøet. Mange representanter for den demokratiske bevegelsen i Afghanistan, inkludert lederen for den kvinnegruppen jeg var aktiv i, ble kidnappet og drept.

Livet mitt i Pakistan var verken stabilt eller trygt. Fra desember 1984 til mars 1994 jobbet jeg som sykepleier, lærer og omsorgsperson for foreldreløse barn i Quetta, men jeg var nødt til å leve under jorden. Jeg brukte tiden på det frivillige arbeidet blant flyktningene. Men etter at jeg selv fikk barn i 1990 og 1992, ble det vanskelig for meg å holde meg skjult. I 1992 brøt jeg derfor ut av kvinnegruppen som jeg siden 1977 hadde ledet sammen med fem andre kvinneaktivister. Dermed mistet jeg også den tryggheten som nettverket hadde sørget for, og jeg selv alene måtte ta ansvaret for min og barnas sikkerhet.

Jeg begynte å tenke på å flykte videre, slik at barna kunne vokse opp i et normalt miljø. I den situasjonen vi befant oss i, sto vi i fare for å bli kidnappet og drept. Min søster og noen gode venner rådet meg til å komme til Norge. Jeg fulgte rådet og tok mine to små barn med meg.

[1]       Valget av håndverket var dessuten et steg inn i den tradisjonelle westfalske manneverdenen som jeg hadde liten erfaring med og en stor lengsel etter.

 [TR1]Her forstår jeg ikke helt hva som menes, jeg har endret i henhold til én mulig tolkning.

 [TR2]Usikker på hva som menes med avsides her, kanskje foreldede er nok?

 [TR3]Hvor da?

 [TR4]Hvorfor er det en uavhengig presentasjon av han her og ikke av de andre forfatterne? Det bør være om alle eller ingen.