Nye stemmer i mediene
Hvorfor trenger vi flere stemmer med minoritetsbakgrunn i mediene?
Mediene har stor makt i offentligheten, og er med på å sette dagsorden for samfunnsdebatten. Det er naturlig i et demokratisk samfunn at mediene avspeiler sammensetningen i befolkningen. Journalister med minoritetsbakgrunn skal naturligvis være vanlige journalister som kan dekke alle saker, eller spesialisere seg på et hvilket som helst område. De skal ikke først og fremst dekke innvandrerrelaterte saker, med mindre de selv ønsker det.
Men journalister med minoritetsbakgrunn kan ha en tospråklig og flerkulturell tilleggskompetanse som gjør dem til en ekstra ressurs for mediene. Dette er blitt tydelig både i dekningen av Raheela-saken og jordskjelvkatastrofen i Pakistan/Kashmir nylig. Kjennskap til språk og kultur gir en annen tilgang til kilder og informasjon. Kanskje kan disse journalistene også bidra med nye perspektiv og flere nyanser på ulike områder. En skulle tro at redaksjoner med allsidig sammensatt kompetanse er best rustet til å hevde seg i konkurransen om et publikum. Fra et samfunnsperspektiv er vi dessuten tjent med en bredere representasjon i mediene.
Journalister med minoritetsbakgrunn kan gi minoritetene en stemme gjennom en synlig posisjon. En form for metakommunikasjon som ikke minst kan påvirke majoritetens oppfatning av minoriteter, og minoriteters selvbilde. For minoritetsungdom er det en stor oppmuntring å se noen de kan identifisere seg med som journalister i media. De opplever ellers mye stigmatisering, ikke minst gjennom media.
Årsaker til lav rekruttering
Studievalg
Ungdom med minoritetsbakgrunn har hittil prioritert utdanning til yrker som er internasjonalt kjente, og som oppfattes som matnyttige i forhold til jobb og bra inntekt. Yrker som er anvendelige internasjonalt gir større muligheter. Teknisk-naturvitenskapelige fag foretrekkes. Mange tar utdanning for å oppnå sosial mobilitet som et familieprosjekt. Journalistutdanning eller en annen medieutdanning er en satsing med usikre jobbmuligheter, og mange må leve på oppdragsvirksomhet. Dette bidrar antakelig til at det ikke er så mange som søker journalistutdanning. Ved Høgskolen i Oslo har dataingeniørutdanningen omtrent like mange studieplasser som journalistutdanningen, men der er det nesten 40 % minoritetsstudenter mot ca 5 % ved journalistutdanningen (det utgjør et par studenter for hvert kull). Gjennomsnittet ved HiO er 14 %.
Stor konkurranse
Det er forholdsvis få studieplasser ved journalistutdanningene, og høye poengkrav på grunn av hard konkurranse. Hittil har det vært en praksiskvote på inntil 30 %, og i denne kvoten har poengkravet vært lavere. Men det kan være vanskelig nok å få tilgang på et halvt års praksis hvor en får utføre selvstendig journalistisk arbeid, slik kravet er. Og det spørs om redaksjonene har vært særlig opptatt av å rekruttere praktikanter med minoritetsbakgrunn. Ved årets opptak var det faktisk ingen konkurranse i praksiskvoten ved Høgskolen i Oslo. 22 studenter ble tatt opp i denne kvoten, derav hadde to minoritetsbakgrunn etter navna å dømme.
Nå kommer en ny generasjon – og de kan norsk
Statistikk over minoritetsstudenter ved Høgskolen i Oslo viser at det er en tredel som er kommet til landet som voksne, en tredel er kommet som unge med delvis utenlandsk skolegang, og den siste tredelen er født i Norge. Det viktigste rekrutteringsgrunnlaget til journalistyrket finnes nok blant etterkommere og de som er innvandret i ung alder. Storparten av etterkommerne har hittil vært barn, men stadig flere av dem blir nå voksne. Blant disse har mange norsk som sitt førstespråk. Det er ikke holdbart lenger å koble språkproblemer til navn og utseende.
Samtidig vil det fortsatt komme mange til landet som voksne. Blant disse vil det sikkert også være noen som har vært journalister i hjemlandet og som ønsker å fortsette i yrket sitt. Det burde være mulig å utnytte denne kompetansen selv om de ikke blir perfekte i norsk. Kommunikasjon er mer enn språk, og mediearbeid er mye mer enn å skrive og jobbe i pressen.
Det kommer ikke av seg selv
Hvis en virkelig ønsker å øke andelen journalister med minoritetsbakgrunn, holder det ikke å informere ved hjelp av brosjyrer, annonser og stands for skoleelever. Det kreves helt andre tiltak for å inkludere underrepresenterte grupper. Det vet vi fra erfaringer med rekruttering av minoritetsstudenter til andre utdanninger. Dessuten har vi erfaring både fra arbeidet med likestilling mellom kjønn, og fra tiltak rettet mot for eksempel samer. Her står vi overfor ekstra store utfordringer fordi journalistutdanningen er blant de studier det er vanskeligst å bli tatt opp til, og i tillegg er det usikre jobbmuligheter.
I Danmark er det igangsatt en egen diplomutdanning i journalistikk for 13 studenter med minoritetsbakgrunn som et engangsprosjekt, i følge en reportasje i Journalisten (www.journalisten.dk/sw5575.asp). Prosjektet finansieres av støtte fra EUs Socialfond. Det kan være grunn til å følge med på erfaringene videre når studentene skal ut i arbeidslivet.
Kvoter
Reserverte studieplasser, eller kvoter, er for tiden avsatt for samer eller søkere fra Nord-Norge ved en rekke studietilbud. Det gjelder også noen landsdekkende profesjonsutdanninger som bare tilbys i Oslo. Det finnes kvoter innenfor noen studietilbud for søkere med spesielle ferdigheter eller kvalifiserende kurs. Her kommer også den omtalte praksiskvoten for søkere til journalistutdanningen inn. NTNU har avsatt egne studieplasser for jenter for å øke kvinneandelen ved IT-studiene. Veterinærhøgskolen innførte nylig en ordning som gir mannlige søkere to ekstra poeng til opptaket, fordi det var så få menn blant studentene.
Høgskolestyret ved HiO har fremmet et forslag om 5 studieplasser for minoritetssøkere ved journalistutdanningen, samtidig som praksiskvoten reduseres til 10 %. Forslaget er nå vedtatt og lagt inn i ny opptaksforskrift fra UFD (Rundskriv F-10-05). Denne kvoten gjelder bare for Høgskolen i Oslo.
Kvoter for søkere med minoritetsbakgrunn til journalistutdanningen er imidlertid omstridt. Det er vanskelig å forstå hvorfor dette skulle være annerledes enn de andre kvotene som er omtalt. Spørsmålet er om disse studentene stigmatiseres hvis de ikke er ekstra dyktige.
Selv om praksiskvoten er redusert, er det fortsatt mulig for redaksjonene å satse bevisst på å tilby kompetansegivende praksis til unge med minoritetsbakgrunn. Det er også viktig at motivert ungdom får prøve seg i praksis, selv om det ikke er den formen for praksis som oppfyller kravet til opptak ved en journalistutdanning. Det finnes mange veier til journalistyrket.
Uansett er det avgjørende for den videre rekrutteringen at de som kommer inn på utdanningen lykkes og får jobb etterpå.
Asta Busingye Lydersen, journalist i Migrapolis og skuespiller, ble intervjuet i Magasinet, Dagbladet 3.sept.05. Hun sier om minoritetsungdom:
”… det er så utrolig mye bra, aktiv og ressurssterk ungdom på gang nå. Det er en svær generasjon som kommer til å suse inn i næringsliv, politikk og i media”.
Ida Marie Andersen
Tilbake til forsiden