Storbyen med dens problemer, utfordringer og muligheter

Alle utdanningene ved HiO forholder seg til institusjoner i et komplekst samfunn. Storbyen er en sosial organisering, formell og uformell, som uttrykker denne kompleksiteten tydeligst. Gjennom de nyopprettede programmene har vi fått en ny mulighet til å sette en slik profesjonskontekst på dagsorden.

Samfunnet utvikler seg mot større befolkningsmessig og kulturelt mangfold, og en økende urbanisering. Stor folketetthet og sosiomaterielle endringer avtvinger nye samværs, - samarbeids - og kommunikasjonsformer. Ulike etniske grupper skal leve sammen, og et kulturelt mangfold skal ivaretas samtidig som integreringskravet er sterkt. Vi ser at kjønnsroller og kulturelle praksiser utfordres på nye måter.

Foto: Erik Stewart

Nye klasse – og ulikhetsmønstre oppstår, og de eksisterer ofte side om side med de gamle.  Ikke sjelden opptrer romlige ulikheter sammen med sosiale, økonomiske, etniske og helsemessige ulikheter. Slike ulikheter og opphopning av problemer klan delvis skyldes selektiv flytting til bestemte strøk i byen, og delvis skyldes makroegenskaper ved slike områder og egenskaper ved dem som bor der. Et spørsmål er hvorvidt slike problemer kan sees som tendenser til ghettoisering av visse områder i storbyen. I dette bildet ser vi også at grupper kan marginaliseres i forhold til deltakelse i arbeidslivet, og i forhold til deltakelse i det offentlige rom.

Men vi ser også dette komplekse samfunnets muligheter: Det postindustrielle samfunn har skapt nye digitale møteplasser og kommunikasjonsformer. Disse kan stimulere til utvidelse av demokratisk deltagelse, ytringsmulighet og ytringsfrihet.

Institusjoner som alltid har representert møteplasser og læringsarenaer, som biblioteket, skolen og kulturinstitusjonen, kan få nye oppgaver og nye brukergrupper, samtidig som institusjonenes grenser utvides gjennom digitaliseringen i samfunnet. Storbykonteksten og medierte uttrykksformer hører sammen på en fortettet og interessant måte, og representerer et språklig, institusjonelt og kulturelt mangfold i videste forstand. Her er det også interessant å studere spesielle utfordringer knyttet til nye medier, hvor vi kan avlese makt og hegemonier, og stille kritiske spørsmål til forholdet mellom ny teknologi og kulturelle prosesser.

”Det offentlige rommet” er en metafor for offentlighet og demokratisk deltakelse generelt. Men storbyen representerer også et offentlig rom som har et materielt uttrykk. Noen språk- og kommunikasjonsfelter er nært knyttet til dette materielle og fysiske rommet, som kunst i offentlig rom, arkitektur og design, og byplanlegging generelt. Svært mange avgjørelser om utforming av våre fysiske omgivelser gjøres på grunnlag av visuelle representasjoner - ofte digitale.

En av grunnskolens oppgaver er å kvalifisere for brukermedvirkning i slike demokratiske prosesser. For oss er det interessant både å studere profesjonsinteresser i dette feltet, men også didaktisk praksis, i betydningen dialog med brukerne i samfunnet. I dette bildet kommer også inn spørsmål om miljø og bærekraftig byutvikling, som kan ses tett opp til spørsmål om helse, etikk og maktforhold i storbysamfunnets sosiomaterielle prosesser.

Ny kunnskap, nye former for organisering og ny teknologi utveksles mellom verdensregioner. Økt mobilitet, nye medier og digitaliseringen i samfunnet utvider kommunikasjonsrommet radikalt, samtidig som dette også kommer lokalt til uttykk, i sosiale relasjoner som i sosiale konflikter. Storbyen er både lokal og global på samme tid. Det mangfold og de forskjeller vi ser, griper inn i vår hverdag på nye måter. Dette utfordrer i særlig grad dialogen mellom den profesjonelle utøver og dens parter og mottakere/brukere.

De nye sosiale og institusjonelle utfordringer som storbyen byr på krever ofte tverrfaglige eller flerfaglige perspektiver, og tverretatlig samarbeid. Dette representerer viktige utfordringer for HiO som utdanner yrkesgrupper til storbykontekster. Forholdet mellom utdanningsinstitusjon og kontekst bør reflekteres tydeligere i HiOs forskning i dag.

[ Professor Oddrun K. Sæter ]