Multikulturelt perspektiv på veiledning

Av Betty Jacobsen, rådgiver ved Studentservice, Høgskolen i Oslo    

Multikulturell veiledning har vært tema for kompetanseutvikling i yrkes- og utdanningsveiledning vinteren 2005-2006, arrangert for Nettverk for karriereveiledning av Høgskolen i Akershus og Høgskolen i Lillehammer. Her er teori og metode omtalt med tanke på denne typen veiledning. Multikulturell veiledningsteori er relevant for veiledningssamtaler der partene har ulik referanseramme som følge av sosial og kulturell bakgrunn, kjønn, alder, funksjonshemning, seksuell legning med mer. Dette er også verdifull kompetanse for profesjonsutøvere som yter tjenester overfor ulike brukergrupper.

Utgangspunkt for multikulturell veiledning

Siden 1970-årene har forskere fra USA og Canada utviklet og publisert materiale om interkulturell veiledning, som det også kalles.  De representerer ulike syn på hva som bør være basis for denne veiledningen. Eksempler er en kultursentrert retning der den kulturelle faktoren danner grunnlaget for metodeutvikling (Pedersen, 1997), en annen tar ikke med den kulturelle dimensjonen (Patterson, 1996), men betoner det universelle i all veiledning. En tredje (Courtland, 1996) har lagt hovedvekten på nettopp å fremheve spesifikke nasjonale kulturtrekk som grunnlag for veiledningen.

Danske Bente Højer arbeider ut fra det hun kaller en kultursensitiv tilnærming der kulturbakgrunn inngår som en del av den totale konteksten den veiledningssøkende, men også veilederen, befinner seg i.  Hun sier bl.a. at:

”mitt perspektiv er at veiledningssamtalen er et verdifullt kulturelt prosjekt, hvor kultur ikke må brukes som nasjonalbegrep, men er en kompleks konstruksjon der det arbeides med menings- og betydningsinnhold, som sett ut fra et teoretisk perspektiv innbefatter akkulturasjon og den kulturelle konflikt.” (Højer, 2002).

Kultur som et åpent begrep

Legger vi til grunn at kultur er et komplekst begrep, er det ikke mulig på forhånd å vite sikkert hvilke verdier i en kultur som er viktige eller om alle i en kultur deler de samme verdier. Som et åpent begrep kan kultur betraktes som en sosial konstruksjon som bare kan defineres gjennom sin praksis, dvs. gjennom tanker, følelser, holdninger og kunnskap som tilføres og som alltid endrer seg i møte med andre.

I veiledningssammenheng er det ønskelig at de sosiale konstruksjonene kommer til uttrykk, og da ikke bare de eksplisitte, men også de implisitte. Det underforståtte, det vi ikke er helt oppmerksomme på, skal komme fram og brukes i veiledningen. Oppgaven for veilederen blir da å spørre inn til den kulturelle referanserammen. Hvordan er forholdet til egen/opprinnelig kultur og hvordan til majoritets- eller vertskulturen?

Dessuten må også veilederens egen bakgrunn, verdier, holdninger og måter å agere på inngå som en bevisst del i veiledningssituasjonen, fordi dette virker inn på forforståelsen i forhold til den veiledningssøkende. Forforståelsen, sier Bente Højer, er det vi har med oss, bevisst eller ubevisst. Det er en del av en persons identitet og et sentralt styringsredskap i ethvert menneskes atferd. Forforståelsen må veileder sjekke ut ved å stille spørsmål til den veiledningssøkende slik at de vesentlige og viktige forhold kan komme fram og slik bidra konstruktivt til hensikten med samtalen. Forforståelsen er altså ikke en statisk størrelse, den endres derimot i dialogen mellom partene. (Jensen, 2000). Å tørre å bruke forforståelsen aktivt nok slik at et tilstrekkelig antall opplysninger kommer fram og kan gi et dekkende helhetsbilde av den veiledningssøkendes situasjon, kan være en utfordring for veilederen.

Akkulturasjon og kulturell konflikt

I møtet med en annen kultur skjer det en tilegnelse av elementer fra vertskulturen, dette kalles akkulturasjon. Selve tilegnelsen av kultur er ikke en lineær prosess, men en transformasjon av stress og tilpasning, læring og avlæring, ofte med kriser som framstår som kultursjokk. Dette betegner japansk-canadiske Ishu Ishiyama som den kulturelle konflikt (Ishiyama, 1995).

Den kulturelle konflikt oppstår i overgangen fra en kultur til en annen og som ”subjektiv erfaring av kulturelle forstyrrelser ” kan den ifølge Ishiyma oppleves som ”manglende overensstemmelse mellom vertskulturen og egne kulturelle verdier”. Som følge av dette kan forskjellige grader av konflikt oppstå:

Vert
kulturell konflikt

Høg

 Lav

                        Lav                                                                             Høy

                                                               Hjem
                                                               kulturell konflikt                                                   

Fire konflikter med sine konsekvenser avtegner seg:

• høy konflikt i forhold til vertskulturen og lav konflikt i forhold til hjemkulturen
  - gir vertskulturell desorientering
  
• høy konflikt i forhold til hjemkultur og lav konflikt i forhold til vertskulturen
  - gir hjemkulturell desorientering
  
•  lav konflikt både i forhold til vertskulturen og hjemkulturen
  - gir bikulturell opptakelse 
  
• høy konflikt både i forhold til vertskulturen og hjemkulturen
  - gir bikulturell desorientering
  

For veilederen er det viktig å avdekke disse grader av konflikt hos den veiledningssøkende for å få klarlagt hvilken forforståelse den veiledningssøkende uttrykker seg ut fra. Og dessuten i hvilken type av konfliktfelt den veiledningssøkende befinner seg. Det som er klart det gunstigste er bikulturell opptakelse, dvs. lavt konfliktnivå både med hensyn til vertskultur og hjemkultur, og det vanskeligste må tilsvarende være høgt konfliktnivå i forhold til begge og bikulturell desorientering. I det siste tilfellet er det lite trolig at vi vil finne mange veiledningssøkende.

Posisjoner - som metode for å forstå kommunikasjon

I sin studie av veiledningssamtaler med veiledningssøkende med flyktninge- og innvandrerbakgrunn, har Højer undersøkt på hvilken måte begrepet ”posisjon” kan brukes for å analysere kommunikasjonen. Posisjoner sier hun er bestemmende for de uttrykk, verbale og nonverbale, som kommer til uttrykk i samtalen og som tar utgangspunkt i forforståelsen. Hun foretar en inndeling i affektiv, atferdsmessig og kognitiv posisjon og tenker seg at partene møtes i et felles felt i den samme posisjon dersom samtalen er velkoordinert og i balanse. (Bordieus betegnelse for posisjon er de relasjoner og kamper som finnes i et felt).

Dersom den veiledningssøkende kommer med følelsesmessige vurderinger og erfaringer, er det viktig at veilederen er i stand til å romme og dele disse. Et skifte av posisjon til for eksempel kognitiv fra veilederens side, uten at det er eksplisitt gjort klart, vil kunne oppleves negativt og som en avvisning av den veiledningssøkende. På det kognitive plan må på den annen side den veiledningssøkendes kunnskap og tanker om utdanningsmuligheter, jobbmarked og tanker om veiledning møtes av veilederens erfaring, kunnskap og oppmerksomhet på egne forutsetninger. Det atferdsmessige viser til hvordan den veiledningssøkende agerer og handler og hvilken atferd som kommer til uttrykk i kommunikasjonen. Fra veilederens side kommer dette frem gjennom den måten samtalen styres på, hvilke typer spørsmål som stilles og empatisk respons.

Posisjonene som uttrykkes har sammenheng med kulturbakgrunn og sammenfall i denne, måter å fremtre på, makt i situasjonen, psykisk kapasitet og personlige karaktertrekk som robusthet og åpenhet. (Højer, 2002).

Hva er målet med veiledning?

Bente Højer siterer det danske Rådet for Uddannelses- og Erhvervsvejledning og sier at:

”målet med veiledningen er at den som søker og får veiledning kan treffe sitt valg av utdanning og yrke, og dermed av livsvilkår – og kan gjøre det på et kvalifisert grunnlag.

Definisjonen fortsetter med å vektlegge at ”veiledningen er en prosess, hvor den person som søker og får veiledning, endrer seg ved å oppnå viten, erfaring og erkjennelse – altså utvikler seg.” (Højer, 2002.

Denne utviklingsprosess og læring uttrykkes i den såkalte BOMS-modell (Plant, 1996) med utgangspunkt i Law &Watts DOTS-modell hvor veiledning har som formål å lære de veiledningssøkende:

• å ta beslutning
• å klare omstilling
• å være oppmerksom på muligheter
• å lære seg selv å kjenne

Veiledning handler om kjernespørsmål som angår konkrete livsvilkår, oppfatninger og erfaringer sett i en personlig, kulturell og samfunnsmessig kontekst.

For veilederen er det en god idé å legge inn noe tid til refleksjon rundt samtalen og egen praksis i ettertid:

• Hva fant sted, hvilke spørsmål ble stilt/ ikke stilt, hva gjorde at samtalen eventuelt beveget seg framover?
• Kom den veiledningssøkendes historie (det narrative) fram, ble det etablert en felles plattform, og kom man fram til sakens kjerne eller ble det snakket mer rundt den?
• Var det temaer som påvirket samtalen, men likevel ikke ble tatt opp?
• Fremmet samtalen læring?

Konstruktivistisk veiledning

I den konstruktivistiske veiledning vil all veiledning være kulturell veiledning. En av de fremste talsmenn for denne retningen har vært Vance Peavy fra Canada. Prinsippene for den konstruktivistiske veiledning sammenfatter han slik (Peavy, 2006):

• vi lever i et univers av tallrike virkeligheter
• vår verden som mennesker konstrueres sosialt
• språket er menneskets medium, og utstyrer oss med redskaper til å konstruere og rekonstruere personlige og sosiale virkeligheter
• personlig mening, handling og interaksjon i menneskets aktuelle livsopplevelse og sosiale tilværelse er de primære fokuspunkter i veiledningen
• det metaforiske jeg-konseptet er et sentralt element i organiseringen av den konstruktivistiske veiledning
• mennesket oppfatter og handler alltid i en kontekst av andre mennesker og miljøet
• kulturer er modeller for hvordan man lever

Innenfor det sosiodynamiske perspektiv er det av avgjørende betydning for veiledningen hvordan spørsmål reises. Spørsmål som blokkerer kommunikasjonen eller hindrer selvobservasjon og bevissthet bør unngås, eksempelvis spørsmål som er kontrollerende, forstyrrer den andres tankestrøm, framtvinger svar som bekrefter noe som allerede er kjent eller får den veiledningssøkende til å virke dum. Gunstige spørsmål er de som fremmer beskrivelse av erfaring eller viten og som skaper, utvikler eller fremhever betydning. For eks. hvordan virker det, hva betyr det for deg, hvilke andre ord kan forklare det, hva er det som får deg til å si at…., kan du gi et eksempel på det du mener? (Peavy, 2005).

Veiledningsverktøy og metoder

Leverom

Peavy arbeider med ”mapping” som et av de viktigste arbeidsredskaper i veiledningen. Den veiledningssøkendes leverom (på engelsk life-space) gjøres eksplisitt ved at det tegnes et kart på et hvitt papir i form av en sirkel med den veiledningssøkendes ”jeg” i midten, og de forhold som er av betydning for problemstillingen tegnes og beskrives rundt om. Det kan være personlige relasjoner, erfaringer, sterke og svake sider, muligheter og drømmer osv. Det er den veiledningssøkende selv som bestemmer hva som skal med og som derigjennom setter grensen for hva som fortelles og hvordan. Poenget er å gjøre problemet tydelig slik at det kan bli gjenstand for samtale og veiledning.

Den veiledningssøkendes historie kommer på denne måten fram og veileder og veiledningssøkende sitter med arket mellom seg og kan konstruere sammen. En åpen situasjon blir gjennom dette mer strukturert og samkonstruksjonen vil bidra til at det etableres en ”common ground” (en felles plattform) som de to kan snakke ut fra og som er grunnleggende for at veiledning kan finne sted.

Leverom-samtaler og historiefortelling som metode bidrar til å eksternalisere problemer slik at det kan unngås at negative følelser som for eksempel skyld eller maktesløshet får for stort spillerom hos den veiledningssøkende. Veilederens oppgave er å ”objektivere” problemet for den veiledningssøkende, eller som Peavy sier: ”det er ikke personen som er problemet, problemet er problemet”.

Prosessen med å kunne fortelle om seg selv og sitt liv er viktig og det er veilederens oppgave å lytte og utvise kulturell empati, det vil si å kunne lære av og sette seg inn i den annens kulturelle sted og samtidig være oppmerksom på sitt eget. Når det kulturelle fremheves er denne metoden anvendelig for multikulturell veiledning.

Validationgram

Ishu Ishiyama er professor ved University of British Colombia og er opprinnelig fra Japan, men har bodd i Canada i mange år og han har studert hos Vance Peavy. Han har utviklet det veiledningsverktøyet som kalles validationgram og som kan oversettes til norsk som noe i retning av: verdiskjema. Verdiskjemaet eller validationgram er et hjelpemiddel for å uttrykke det som er betydningsfullt eller har verdi for den veiledningssøkende, og det kan brukes til å utforske hans/hennes støttenettverk.

Validationgram består av en sirkel delt i fire like store deler som er tegnet inn på et A4-ark. Overskriftene på hver av delene er:

• relasjoner, for eksempel personer, døde eller levende
• aktiviteter av betydning
• steder og lokaliteter av betydning
• ting som er verdifulle for den veiledningssøkende

Metoden er ’mapping’, og skal hjelpe veilederen og den veiledningssøkende til å konstruere et kart over den veiledningssøkendes leverom, men innenfor faste kategorier. Som hjelpeverktøy utgjør dette det sentrale punkt for dialogen mellom veileder og veiledningssøkende, men det skal ikke erstatte samtalen.

I midten av sirkelen tegnes det en mindre sirkel for ”selv”. Rundt denne tegnes nye sirkler og jo nærmere midten man kommer, jo større viktighet for den veiledningssøkende. Man kan starte hvor som helst i sirkelen og det kan brukes ord og tegn som piler opp og ned for å angi skifte av posisjon, + og – for å angi verdier, ( ) rundt manglende elementer osv. Det viktige er at den veiledningssøkende blir invitert til å fortelle sin historie på den måten som han/hun ønsker å dele den med veilederen.

Validationgram kan brukes fleksibelt, det kan fylles ut av den veiledningssøkende i samtalen med veileder, eller det kan gjøres som hjemmearbeid og gi rom for selvrefleksjon eller det kan brukes i en fortsatt prosess over flere samtaler. Det er også mulig å bruke validationgram til å fokusere på temaer som for eksempel ”Hva savner jeg fra hjemkulturen?”eller ”Hva er det som får meg til å føle meg tilfreds?”

Å konstruere og undersøke et validationgram kan gi verdifull innsikt, eksempelvis kan aktiviteter som er glemt bli gjenoppdaget og gitt ny prioritet. Den konkrete og holistiske formen gjør det også mulig å se hva som savnes i livet slik det ser ut idag. Likeledes er det mulig å utforske tap etter en kritisk opplevelse, og veileder og veiledningssøkende kan sammen søke etter nye måter å gjenvinne det tapte på gjennom utvikling av nye aktiviter og nye relasjoner.

Bente Højer sier at selve veiledningsprosessen først kan finne sted når den veiledningssøkende føler en trygghet og føler seg respektert og - med hensyn til veiledning av flyktninger og innvandrere, at ”de skal støttes i deres intense opplevelser og ambivalente følelser av kulturell desorientering og kamp mot personlige mål”. Validationgram kan i så måte være et nyttig redskap for å få til en meningsfull utveksling om hva som er viktig for den veiledningssøkende og hvilke verdier som har vært savnet.

Gode råd fra Ishu Ishiyama

I tillegg til de riktige ferdigheter, må veilederen også ha den riktige innstilling. Her er noen nøkkelpunkter som han mener er viktige ved veiledning av etniske minoriteter:

• Vær opmærksom på, om den vejledningssøgende virker rodløs, fortvivlet og deprimeret. Vis omsorg og medfølelse i forhold til det kulturelle skift, som de vejledningssøgende har været igennem, og den kulturelle desorientering, det evt. har medført.
• Undervurder ikke den vejledningssøgendes ressourcer og kvalifikationer, blot fordi den vejledningssøgende ikke har kommunikativ kompetence.
• Døm eller fordøm ikke den vejledningssøgendes kultur og opfattelse af verden. Vær opmærksom på dine egne værdier, fordomme og kulturelt forudfattede meninger. Vær samarbejdsvillig og vis villighed til i fællesskab at løse problemer.
• Anerkend deres personlige potentiale og deres anstrengelser for at opnå succes og dermed deres bidrag til at andre kan få øjnene op for de multikulturelle kvaliteter.
• Overvurder ikke en manglende evne til at forstå nuancer på majoritetskulturens sprog.
• Frustrationer over værtskulturens sprog, nonverbale udtryk og sociale leveregler afslører ofte de underliggende værdier, verdensopfattelse, tankeprocesser og kulturelle symboler. Brug disse oplevelser til at hjælpe den vejledningssøgende med at klargøre de konflikter, han slås med. Og brug dem til at fortælle studerende fra majoritetskulturen om de tokulturelle konflikter.
• Hjælp den vejledningssøgende med at nå frem til en sund integration af deres to-kulturelle oplevelser.
• Skærp din opmærksomhed som vejleder på det værdifulde i to-kulturel integration og udvikling af tværkulturelle kompetencer.

(Kilde: Multikulturel vejledning, Undervisningsminsteriet 2002)

Litteratur om multikulturell veiledning

Pedersen, Paul B. 1997. Culture-sentered Counceling Interventions. London: Sage Publications

Sue, D.W. 1998. Multicultural Counseling Competencies. London: Sage Publications

Sue, D.W. and Sue, D.1990. Councelling the Culturally Different. Theory and Practice. New York: John Wiley & Sons

Patterson, C.H. 1996. Multicultural counselling. From diversity to universality. I: Journal of counselling and development, vol. 74, s. 230.

Lee, Courtland C. and Bernard L. Richardson (eds.) 1991. Multicultural issues in counseling : new approaches to diversity. Alexandria, VA : American Association for Counseling and Development.

Højer, B. 2002. Uddannelses- og erhversvejledning af flyktninge og indvandrere – en kvalitativ analyse af den interkulturelle vejledningssamtale. Specialeafhandling til cand.pæd. eksamen, Danmarks pædagogiske universitet.

Jensen, Iben. 2000. Interkulturel kommunikation i komplekse samfund. Roskilde Universitetsforlag.

Ishiyama, I. 1995. Culturally Dislocated Clients. Self-validation and Cultural conflict issues and Councelling Implications. I: Canadian Journal of Counselling. Vol. 29:3

Launikari, Mika and Sauli Puukari (eds.). 2005. Multicultural Guidance and Counselling – Theoretical Foundations and Best Practices in Europe. Jyvåskylå, Centre for International Mobility (CIMO)

Plant, P. 1996.  Fodfæste for en stund. Fredensborg: Studie og Erhverv.

Peavy, R.V. 2006. Konstruktivistisk vejledning. Teori og metode. 2. udg. Fredensborg: Studie og Erhverv.

Peavy, R.V. 2005. At skabe mening. Den sosiodynamiske samtale. Fredensborg: Studie og Erhverv.

Pope-Davis, Donald B. and Hardin L.K. Coleman (eds.) 1997. Multicultural counseling competencies : assessment, education and training, and supervision. Thousand Oaks, Calif. : Sage. (Multicultural aspects of counseling series. 7)

Multikulturell vejledning. 2002. Kbh: Undervisningsministeriet.

Si din mening!