Komplekse årsaker til skolegang i Pakistan

ordlyden i debattene og dokumenter som tar opp temaet: opphold i andre lands skoler har slik jeg ser det ofte vært preget av negativitet og trusler. En setning jeg husker er " barn som holdes ulovlig borte fra skolen kan miste retten til plassen", eller "foreldre skal anmeldes". Dette kan tyde på at det å ikke ha et opplegg for disse foreldre og deres barn nettopp tvinger enkelte foreldre til å velge "ulovlige" alternativer som lengre opphold i utlandet utover 1 mnd betyr.
Dette studie oppnår opp for en annerkjennelse om at foreldre med en transnasjonal bakgrunn har behov for opphold i opprinnnelseslandet eller i andre land. Å annerkjenne et slikt behov og legge til rette for at dette er mulig i former som både gagner den flerkulturelle skolen i Norge og familiene det gjelder er et steg i riktig retning.
Forslagene om at norsk kan bli valgt som valgfag, eller kan fortsette å utvikles/stimuleres med tanke på tilbakevending til Norge, men også som en viktig del av identitetsutvikling er et godt forslag. Dette var noe mitt eget barn ville ha hatt nytte og glede av da vi oppholdt oss i Sør- Amerika. Det opptimale sies å være tospråkelig opplæring. Om det kan virkeligjøres er en annen sak, men tankene rundt dette er svært interessante.

Trist at folk er så mistenkelige mot pakistanske skoler i Norge. Vi har så uendelig mye å lære, kanskje særlig av kvinnene i Pakistan! Burde HiO lage et utvekslingsprogram med Pakistan? Burde ikke våre studenter ta minst ett semenster i dette landet vi kan lære så mye av? Som er så kompleks?

Utvekslingsprogrammer er / har alltid vært en god idè for å lære av hverandre, utveksle erfaringer, utvide forståelseshorisonter/forstå mer og hvorfor ikke: gjøre forretninger. I skolene kan dette gjøres ved å utvikle en infrastruktur som skal fokusere på internasjonalisering. Dette kan gjøres ved å ha en person/ eller team som skal jobbe med disse spørsmål. Foreldre som skal av sted uansett bakgrunn ( også norske foreldre og deres barn kan ha glede og nytte av opphold i andre land) kunne henvende seg til internasjonaliseringsansvarlige på skolen som kan gi prakstiske råd om skoler som de samarbeide mer ( som mulig utvidelse av Unesco nettverket?)
Da jeg skulle oppholde meg i Sør-Amerika i 6 måneder var det mye frykt i personalet. Frykten var til dels berettiget ut i fra en utbredt oppfatning om at "vi i Europa" ikke har noe å lære av " de i den tredje verden". Norsk/europeisk selvbilde er basert på denne dikotomien. Dette ble selvfølgelig ikke utrykt eksplisitt, men mer med bakgrunn i "morsomme" kommentarer om at jeg skulle til langvekistan og at jeg måtte være klar over at vi risikerte at skoleplassen ikke lenger ville være der når vi kom tilbake. Det var dessuten ingen som sa at det var lurt at barnet mitt lærte mitt eget morsmål. Jeg tror ikke dette er ment som en villet måte å la være å se at å komme fra et annet land har en egenverdi ( språk, hisorie, erfaringer osv), men mer ut fra et etnosentrisk perspektiv å se det meste ut fra ( noe de fleste mennesker kan være i fare for å være i bestemte kontekster)
Frykten dreidde seg også om barnet ville klare å komme seg inn igjen i skolehverdagen igjen og denne frykten er forståelig. Et ryddig opplegg med mye kunnskap, utvekdlingserfaringer og oppfølging ( via nettet?, brev? telefon? eller ved en felles nordisk skole på nettet?) ville fjerne mye av redselen som kan være berretighet hvis skolen ikke holder en rimelig standard eller for eksempel bruker utgåtte metoder for avstraffelse. Det må også forskes mer på fordeler og ulemper ved slike opphold og om i hvilken alderstrinn det er lurest å gjennomføre det hvis barn i skolealder er med.
Dette er på en annen side også komplekst/ sammensatt fordi barn er forskjellige. Jeg gjentar her igjen at studiet som er gjort kan være kimen til en bedre internasjonalisering som foreldre uansett bakgrunn og som ønsker å tilbringe noen måneder/ år i andre land kan ha glede og nytte av. Dette vil i tillegg forhåpentligvis føre til en bedre håndtering av transnasjonalitet i den flerkulturelle skolen i Norge.

ps. Selv om jeg nevner noen av mine egne erfaringer, vil jeg gjerne si at det er mange foreldre som har hatt liknende erfaringer.

Det er vel politikernes mening at de som myndighetene aksepterer for varig bosetting i Norge (det har jo vært generell innvandringssopp i mange år) og dermed tilbys rettigheter som de øvrige borgere samtidig skal tilpasse seg vår kultur, omgangsformer, lover og forskrifter, kort sagt vår form av demokrati med like rettigheter for alle uansett kjønn, opprinnelse og tro?

Naturligvis er retten til besøk, reiser og studieopphold verden over noe de fleste tar som en selvfølge, men bør det stilles spørsmål om opphold med preg av opprettholdelse av holdninger som medfører en forsinket integrering inn i det norske samfunn, er ønskelig?

Et eksempel:

Uten å ta standpunkt til om myndighetene skal bry seg om praksisen ved å la storfamilien bestemme barnas tilkommende make og æreskodeksen i denne sammenheng, er det vel dette et problem, (understøttet av de mange publiserte tragedier på dette området), som viser vanskeligheten mange har i å modernisere og tilpasse seg norsk forhold?

Spørsmålet, som artikkelen ikke nevner, blir da om ikke skolegangen i Pakistan også opprettholder holdninger og mønstre som kan medføre en vanskeligere integrerering inn i de samfunnsforhold vår lovgivning og praksis forutsetter her til lands?

Det er mange eldre som har vanskelighter med å tipasse seg moderniseringen. Ordet tipasse innebærer en passivitet, noe man må bli for å bli noe annet, dvs "moderne". Dermed sees moderne som noe positivt og i kontrast til umoderne ( som ikke vil tilpasse seg?) Jeg ser dette i overgangsfelt der trafikklyset går for fort over til rødt , eller når eldre ikke går rask nok over gangfeltet og utålmodige bilister venter. jeg ser det også i travle handelsenter der ekspeditører ikke har de størrelsene eller modeller de eldre trenger osv.
Norske forhold er flerkulturelle. Tilpasser alle seg denne realiteten eller fortsetter man å tro på egen etnisk overlegenhet og rett til å ha jobb, utdanning og goder som skal kunne være for alle som lever i vårt flerkulturelle land?
Må alle personer med tilhørlighet i en bestemt etnisk gruppe bli straffet kollektivt for det en minoritet innenfor gruppen gjør?
Skyldes tvangsekteskap og andre ulovlighter alene andre koder? eller er det slik at det brukes av enkelte for å få opphold til andre familimedlemmer her i landet? Og er ikke da dette et eksempel på at ungdom generelt er en utsatt gruppe for utnytting? Mange mennesker med minoritetsbakgrunn, også med bakgrunn i Pakistan jobber aktivt for å forhindre at dette skal skje. Vi ser sjeldent dette i media.
En annen problemstilling inspirert av Bergers problemstilling er det å se det fra andre utenlanske skoleres synsvinkel: Fører opphold i Norge til at verdier se anser som viktige går tapt i Norge? for eksempel respekt for eldre og pleie av egne foreldre. Begynner ungene å røke mer, drikke mer eller få verdier og idealer som undertrykker? ( pornoindustrien, usunne kvinneidealer osv) Dette er forskning som absolutt lar seg gjennomføre, men som samtidig ikke må falle inn i kollektiv avstarffelse eller generalisering av alle de som bor i Norge.

hvor kan jeg finne denne rapporten?