Hvor er du fra?

I tradisjonelle samfunn tillegges gjerne mennesker både rang og egenskaper etter sin familie og slekt, og det er lite rom for å skille seg ut individuelt. En mer moderne variant er å spørre etter hjemsted for å knytte noen kjennetegn til den en møter. Men det mest vanlige i individualismens tidsalder er å spørre: Hva jobber du med? Yrke eller interesser er viktigere enn opprinnelse.

Å tenke seg om

Mange unge med minoritetsbakgrunn reagerer på at de stadig må svare på hvor de kommer fra. Kanskje svarer de at jeg er fra Lillestrøm, eller et hvilket som helst annet sted i landet. Da kommer gjerne neste spørsmål: Men hvor er du egentlig fra? Med andre ord, du kan da ikke være ordentlig norsk!

Da dette ble nevnt som et opplevd problem av studenter på et seminar ved en høgskole, var det lærere som hevdet at de både måtte og hadde rett til å spørre hvor studenter med minoritetsbakgrunn kom fra. Her er det gode grunner til å tenke seg litt om.   

Å se paralleller

Som en unnskyldning hevdes det at det er vanlig å spørre hvor folk kommer fra i Norge, og at dette oppfattes som en positiv interesse. For en liten mannsalder siden ble folk fra distriktene oppfattet som annenrangs i en del urbane og toneangivende miljøer. I en senere periode ble dialektbruk anerkjent, og en vanlig innledning til bekjentskaper har vært å spørre hvor folk kommer fra, hvis de ikke snakker standardspråket på stedet.

I mellomtiden er klasseforskjeller blitt mer utvisket, og folk med dialekt og bygdebakgrunn har gjort seg gjeldende både innenfor bastioner og høyborger i samfunnet. Sosial mobilitet er oppnådd gjennom utdanning, deltakelse i organisasjonsliv og entreprenørskap. I dag oppleves spørsmålet ’hvor er du fra’ mer sjeldent og da helst i privatlivet, av en som selv kommer fra en utkant av landet og har en hørbar dialektbakgrunn. Det er ikke så interessant lenger, så lenge du er norsk.

Å stemples som ikke-norsk

Når spørsmålet stilles ut fra et skille mellom norsk og ikke-norsk, får det også en annen dimensjon. Katrine Fangen har studert somalieres tilpasning i Norge. Hun skriver: ”En mørkhudet innvandrer minnes stadig på sin minoritetsposisjon i relasjon til den hvite majoriteten, og den underliggende beskjeden i spørsmålet ”Hvor kommer du fra” er at ”Du hører ikke til her”. Å bli spurt om etnisk eller nasjonal tilhørighet kan derfor ha som effekt at den andre blir plassert som ikke-tilhørende” [1].

Lærere har en spesiell posisjon, og en klasse eller et studentforum er en offentlig arena. En kan komme i skade for å påføre studenter stigma både i egen og andres øyne ved å knytte dem til bilder av ”de andre”, selv om dette ikke er hensikten. Å være ikke-norsk, og særlig ikke-vestlig, kan gi assosiasjoner til grupper med en del negative eller underpriviligerte kjennetegn som spres gjennom media.

Noen studenter har spesielle behov for støtte og veiledning, og dette kan ha sammenheng med at de ikke har norsk som førstespråk, at de har utenlandsk skolebakgrunn, må jobbe for mye ved siden av studiene eller har familieforpliktelser som kolliderer med studiekravene. Men behovene kan ikke vurderes ut fra hvor de eller deres foreldre er fra.

Å få definere seg selv

Å spørre studenter hvor de er fra når de ut fra visse kjennetegn har utenlandsk opprinnelse, kan bunne i positiv interesse eller troskyldig nysgjerrighet. Men det er ingen rettighet som kan forsvares ut fra pedagogiske hensyn.

Studenter er individer uansett hvilken bakgrunn de har. De har rett til å definere selv hvem de er, hvilke grupper de eventuelt mener de tilhører, og å trekke fram det de mener er viktig for deres identitet og deres mestring av studiesituasjonen. La det være opp til dem om de vil fortelle om eget eller foreldrenes hjemland eller etniske bakgrunn, i en situasjon der dette faller naturlig.

Det handler også om å få lov til å definere seg som norsk, eventuelt med islett av en annen kulturarv. Det må være mulig å være både herfra og derfra, og samtidig mye mer enn den delen av identiteten som kan knyttes til opprinnelse. Marianne Gullestad reflekterer rundt forestillinger om et nasjonalt fellesskap i 'Plausible Prejudice' [2]. Hva bygges det på, og kan det endres? Kan nye erfaringer i hverdagen og selvrefleksjon motvirke tendensen til etnifisering av den nasjonale identiteten?  

Å bruke forskjeller positivt

Studenter skal inkluderes og oppleve tilhørighet i et fellesskap de kan identifisere seg med, uansett hvilken bakgrunn de har. Det betyr at forskjeller må aksepteres, uten at en overser dem. Viggo Vestel har gjort en interessant studie av sosiale prosesser i et lokalt ungdomsmiljø, som han har kalt 'a community of differences' [3]. Målet var å finne ut hvordan kulturforskjeller ble brukt av de unge til å bygge identitet.

De unges erfaringsbakgrunn og familietradisjoner var forskjellige, samtidig som de levde i samme oppvekstmiljø. Ut fra dette skapte ungdommene seg et ”tredje sted”, et nytt rom bygd på en blanding av det de brakte med seg av familietradisjoner, egne erfaringer, impulser fra popkultur og trekk fra majoritetskulturen som de kunne identifisere seg med. Fellesskapet ble uttrykt gjennom felles hilseritualer, språkuttrykk, klesdrakt og musikk.

For å forstå mer av situasjonen, brukte Vestel fenomenene resonans og dissonans. Resonans oppstår når dialogen har en klangbunn hos partene, og de opplever at de forstår hverandre. Faren for det motsatte, altså dissonans, er alltid til stede. Ungdommene fra ”Rudenga” søkte etter det som gav resonans, samtidig som forskjellene ble akseptert og til en viss grad trukket inn i fellesskapet. Men får disse ungdommene anledning til å bygge videre på disse erfaringene i senere faser av livet?

Å lage kløfter eller bygge broer

Vestel ser noen hindringer de unge kan møte underveis. På den ene siden kan det dreie seg om en overdreven etnifisering og tilbaketrekning blant innvandrergrupper, og på den andre siden en tilsvarende overdreven etnifisering av den norskættede majoriteten, ved at vokterne av det forestilt tradisjonelt norske framhever stadig sterkere hvor forskjellige og problematiske ”de andre” er. En kløft oppstår, og den forsterkes av klasseforskjeller og majoritetens hegemoni i samfunnet, i følge Vestel.

Studenter med minoritetsbakgrunn kan i utgangspunktet være brobyggere hvis det legges til rette for det. Utdanning skaper sosial mobilitet og mulighet til å innta posisjoner og bastioner som bygdeungdom (og kvinner) har erobret tidligere.

Men det er avgjørende at læringsmiljøet bygger på resonans, slik at studenter og lærere med forskjellig bakgrunn og erfaring kan bidra til å bygge det tredje rommet hvor alle føler seg hjemme. Dermed kan også studentene få med seg en kompetanse det er behov for.    

[1] Fangen, K. Assimilert, hybrid eller inkorporert i det etniske? Tilpasning og identifikasjon blant somaliere i Norge. I: Sosiologisk tidsskrift. 1/2006, 4-33. Sitat fra s. 17.

[2] Gullestad, Marianne. 2006. Plausible Prejudice. Oslo: Universitetsforlaget.

[3] Vestel, Viggo. 2004. A Community of differences – hybridization, popular culture and the making of social relations among multicultural youngsters in ”Rudenga”, East side Oslo. – Oslo: NOVA. (Report 15/2004).

Si din mening!