Endelig doktorgrad til ergoterapien

Grete Alve har observert samspillet mellom terapeut og pasient i opptreningssituasjoner i sin doktorgradsavhandling. (Foto: Kari Aamli)

 – Den personlige dimensjonen i terapisituasjonen må utforskes mer, sier Grete Alve. – Denne dimensjonen må sammen med den yrkesfaglige dimensjonen inn i praksisundervisningen på en bevisst måte. I samarbeid med veileder i praksis må vi utvikle dette. Dette er en utfordring for alle helsefagene, men til nå er det medisinere og sykepleiere som har vært mest opptatt av temaet.

Som den tredje ergoterapeut i Norge og den første knyttet til en høgskole har Alve tatt doktorgraden, men det har tatt tid. Etter 15 år som ergoterapeut begynte Alve i ergoterapiutdanningen for 22 år siden. Deretter ble det hovedfag i 1990, og to ulike studier. Med hovedfag åpnet det seg en 20 prosent midlertidig stilling ved Institutt for sykepleie og helsevitenskap ved Universitetet i Oslo, og det var her hun ble oppfordret til å søke doktorgradstipend.

HiO-stipendet kom i 1999, og varte i fire år. – Stipendtiden var over, men jeg var ikke ferdig, sier Alve. – Det ble en lang og tung prosess, men endelig er den over. Nå gleder jeg meg til juleferie med skjønnlitteratur, lange frokoster og turer uten at arbeidet med avhandlingen henger over meg.

Hvordan tenker ergoterapeuter?

Alve har hele tiden vært opptatt av hvordan ergoterapeuter tenker og hva som ligger til grunn for hvordan de handler i rehabiliteringsvirksomheten. – Ergoterapeuter er sterkt representert i rehabilitering. Imidlertid er det behov for å løfte fram og synliggjøre deres tenkning rettet mot pasienters deltakelse i aktivitet og brukerperspektiv.

– Jeg var deltagende observatør hos sju ergoterapeuter med hver sin pasient i et halvt år. Det ble altså en ren kvalitativ studie. I denne observasjonen var jeg opptatt av samhandlingen og spennet mellom den yrkesfaglige samhandlingen og det personlige. Jeg så på hvilken betydning dette hadde for terapeutrollen. Hva skapes i samhandlingrommet og hvordan balanserer de to samhandlingsdimensjonene. Tosidigheten er viktig for utfallet av terapien.

– Ergoterapeuter er gode til å reflektere over terapeutiske metoder, mens den personlige dimensjonen i liten grad løftes fram og problematiseres. Det trengs måter til å reflektere over den personlige samhandlingen.

Den personlige dimensjonen i terapisituasjonen tror Alve kan løftes mer fram i utdanningen. – Vi i utdanningen må utvikle måter å gjøre det på. Det kan skje sammen med praksisfeltet og i løpet av praksisperiodene.

– Vi må ha en refleksjon rundt hva som blir skapt i møtet og treningssituasjonen. Når vi reflekterer over målet med behandlingen, må vi også reflektere over møtet og hvilken tillit som ble skapt i møtet.

Empatisering

– Samtidig må vi reflektere rundt empatiseringen i møtet. Jeg synes ordet empatisering er bedre enn empati, fordi empatisering er et verb og en handling som skjer. Det tredje momentet er rolledistansering. Vi har en rolle som terapeut, men likevel spiller vi også på andre roller i møtet med folk. Vi må spille på personlige dimensjoner uten å gå ut av ergoterapeutrollen.

– Dette er en selvfølge som alle tror de gjør, men de gjør det ikke alltid i terapeutsituasjoner. Slik det er nå er det litt for mye opp til hver enkelt behandler å bruke det personlige som de vil. Vi må få til et arbeid når det gjelder det personlige sammen med praksisundervisningen

– Vi må også skape situasjoner og rollespill på utdanningen hvor en øver på pasientmøter og reflekterer over dette.  Blir vi som pasienter behandlet dårlig, gjør det noe med måten vi tar i mot behandlingen på.  Vi må bli flinkere til å se på balansen mellom det personlige og det yrkesfaglige.

Alve har fått stor støtte fra miljøet om at dette er noe de bør gå videre på. Å ta doktorgrad har også gjort henne svært attraktiv i HiO-sammenheng.

– Etter at jeg tok doktorgraden, er jeg blitt veldig attraktivt, og jeg er blitt spurt om å være med å utvikle flere mastere, sier Alve. For ergoterapistudenter er både de planlagte masterne i rehabilitering, psykisk helse og folkehelse aktuelle.  – Jeg tror det er viktigere for ergoterapien at faget løftes inn i flerfaglige masterstudier. Muligens er det også behov for et masterstudium i ergoterapi.

Møte med sårhet

Selv om Alve er glad for å være ferdig med avhandlingen, er hun fremdeles nysgjerrig på å gå mer inn i den personlige dimensjonen. – Hvordan takler terapeuter menneskers sårhet, undrer hun. – Hvordan møter vi dem som har fått hverdagslivet snudd på hodet. Det hadde vært spennende om flere yrkesgrupper kunne gått sammen om dette. Kan vi få til et samarbeid mellom fysioterapi, ergoterapi og sykepleie på hvordan det personlige blir satt på prøve i møtet med sårhet?

– Jeg vil alltid være opptatt av terapeuten ute i praksis, og jeg ønsker ikke et gap mellom praksis og forskerhverdagen. Jeg ønsker å få til forskning som gror nedenfra og som terapeuter og studenter ser er nyttig. Jeg vil være med å utvikle faget og brukerperspektivet, og jeg merker at det vekker interesse når jeg snakker om problemstillingen.

Om noen år spår Alve at det vil kommer et ras av ergoterapeuter som vil ta doktorgrad. Med flere mastermuligheter, tror hun også på flere som vil ta doktorgrad. Sitt eget hovedfag fikk hun gjennom at Statens lærerskole i forming satte av fire plasser til ergoterapeuter på hovedfaget de arrangerte.

– Vi må huske på at ergoterapien har en kort historie både i utlandet og i Norge. Her hjemme har vi vektlagt profesjonsutdanning og ergoterapeuter har tradisjonelt vært veldig når pasientene og klinikken. I USA finnes mer forskning, og der har utdanningen vært knyttet til universiteter. Vi må passe på at deg blir rom for både evidensbasert forskning og kvalitativ forskning framover. Vi trenger begge deler, sier Alve.

Alve tok sin dr.philos. ved Universitetet i Oslo. Tittelen på doktorgraden er ”Terapeutrollen i samhandling. En studie av ergoterapeuters samhandlingsmåter i møte med pasienter”.

[Kari Aamli] 

Si din mening!