Knutstadutvalgets situasjonsbeskrivelse?

Dato:   24-11-02 23:37

“Det meste av studiekvalitetsarbeidet foregår på laveste nivå og må tilrettelegges der.”

Sitat Knutstadutvalget, fra hva utvalget vektlegger når det gjelder HiOs utfordringer som studiested.Nei, det er nok ikke slik ment, og setningen har flere tolkninger. Men den er likevel ikke så dum når det gjelder å tolke hva utvalget mener om status for Høgskolen i Oslo.

Knutstadutvalget fant det for komplisert å stille en diagnose over situasjonen ved Høgskolen i Oslo. I stedet ønsket man å sette fokus på utfordringene. Valg av nye modeller for organisasjon og ledelse skal gjøres på grunnlag av en beskrivelse av utfordringene, dvs. synsing om framtiden, ikke på enighet om hva som er problemene nå. Dette valget er kanskje forståelig, hvis man ønsker å holde fokus borte fra svakheter og problemer og holde på husfreden. Men det gjør det vanskelig å velge mellom forslag til endring – for vi vet ikke hva som er galt med organisasjonen slik den er i dag. Og når det gjelder å spå om framtiden, er vi jo alle like gode i vår tro?

Knutstadutvalget tror kanskje at de har sluppet å gjøre opp bestikk for HiO i dag – men har kanskje forregnet seg? I drøftingene av utfordringer og i tilråding av organisasjonsmodell er det mulig å lese ut en temmelig klar situasjonsbeskrivelse. Problemet med denne, er bare at den kommer som en tokning; utvalget har gitt fra seg muligheten til å gi en autorisert oppfatning av dagens tilstand.

Det jeg leser ut er følgende (og måtte utvalget korrigere meg om jeg har feil!):

HiO har et studiemiljø som er “midt på treet”. Våre studenter opplever lav studiemotivasjon, de får lite effektiv informasjon, og det tas lite hensyn til deres vurderinger av høgskolen. Vi har ikke fått til noe tverrfaglig samarbeid – det har vært svært tungt å forsøke å få til noe nytt. Mellom 2001 og 2005 vil vi ha brukt flere hundre millioner på FoU, uten at vi vet særlig mye om hva vi får ut av satsningen. Tjue prosent av tildelte FoU-ressurser blir ikke benyttet til FoU. Ønsket om å profesjonsfagene skal være utgangspunkt for FoU-organiseringen gjør det krevende å utvikle miljøer som kan gi oss effektiv ressursutnyttelse og god kvalitet på forskningen. Oppdragsforskning med stramme tidsfrister og ansvarskrav kan komme i konflikt med HiOs ønske om å knytte undervisning og forskning tett sammen, og er følgelig vanskelig å få til på høgskolen.

Så langt er dette det jeg mener å kunne lese på og mellom linjene i utvalgets kapittel om HiOs utfordringer. Utvalget mener tydeligvis at situasjonen er så alvorlig at man må la utfordringene som læringssted og utfordringene innen FoU dominere i de valg som skal gjøres – framfor utfordringer som samfunnsutviklingen stiller, utfordringer internasjonalt i flerkulturelt arbeid, utfordringer som arbedissted og innen økonomi.

Å argumentere for valg av organisasjonsmodell uten å ha noen diagnose for hva som er bra og dårlig med gjeldende organisasjon er ikke lett. Utvalgets flertall blir derfor nødt til å bruke grå- og svartmaling når de skal argumentere seg bort fra dagens modell, og lysere farger (som understreker det mørke i dagens situasjon) når de skal argumentere for den foretrukne områdemodellen. Dermed er det også i denne delen av utvalgets rapport mulig å lese ut en situasjonsbeskrivelse for dagens høgskole.

HiOs avdelinger i dag framstår ikke som attraktive i konkurransen om studentene. Studentenes valgfrihet er for dårlig. Yrkesfeltet etterspør mer og mer flerfaglige perspektiv, men ser ikke at HiO er opptatt av dette. Tvert imot, ser det ut til at HiO ikke klarer å få til tverrfaglig samarbeid om å utvikle studietilbudene. Avdelingsorganiseringen gjør det vankelig å få etablert slagkraftige FoU-miljøer. Dagens organisering gjør oss lite omstillingsdyktige, noe som kan gjøre det vanskelig å håndtere overtallighetsproblemer i forbindelse med søknadssvikt eller svikt i produksjon av vekttall. Mange medarbeidere har dårlig kunnskaper om egen organisasjon, og en sterk HiO-identitet er mangelvare i organisasjonen.

Så langt en – av flere mulige – tokninger av Knutstadutvalgets rapport. Problemet med tolkningen ovenfor er at den ikke har vært gjenstand for en grundig belysning av et utvalget, som har hatt meget store ressurser til rådighet både når det gjelder tid og mannskap. Uten at jeg er enig med mindretallets konklusjon om at det beste vi kan gjøre, er å beholde status quo, så har de et meget godt poeng når de skriver følgende: “Så lenge utvalget ikke har funnet fram til hvilke organisatoriske barrierer vi står overfor i forhold til å realisere høgskolens mål, og kun i liten grad har artikulert organisasjonens problemer, hvordan kan vi da forvente begrunnete vurderinger av de enkelte modellene?” Mindretallet mener at det ikke foreligger noe grunnlag for å foreta slike vurderinger, og at dette skyldes at utvalget ikke har foretatt en grunnleggende analyse av situasjonen ved høgskolen.

Utvalgets flertall mener tydeligvis det er behov for endringer, selv om de også i valg av organisasjonsmodell gjør noe merkelig. (Flertallet argumenterer sterkt for en områdemodell, men velger så en variant som er så uttynnet at argumentene for modellen på det nærmeste slås i hjel.) Hvis flertallet skal ha noe håp om å få vedtatt endringer uten altfor store organisasjonsmessige sår, må de snarest komme ut i offentlig debatt og begrunne sine tilrådinger. Da kommer man ikke unna en diskusjon om hva som er HiOs problemer i dag, og som en organisasjonsendring skal ordne opp i. Hvis alt i dag er bare velstand, og utforderingene ligger i en framtiden ingen kjenner med sikkerhet, hvorfor skal vi da gjennomgå smertefulle endringer? For det tryggeste er vel å sitte helt stille – for kanskje går det hele over av seg selv?

Antall svar: 0