Språkrådet – et statlig organ bare for norsk?
Kronikk av førsteamanuensis Margareth Sandvik (LU) publisert i Klassekampen 23. mars 2007.
Pinlig for Språkrådet?
Hvor stor er tabbekvoten for Språkrådet og direktøren, Sylfest Lomheim? Først tok nordmann-debatten Språkrådet på senga og illustrerte at rådet ikke har innsett at Norge er flerkulturelt og at landet bebos av grupper som har språklig og kulturell tilhørighet i minst to kulturer. Deretter fikk vi 21.februar, den internasjonale morsmålsdagen etablert av UNESCO i 1999 med mål om å fremme respekt for det kulturelle mangfoldet og flerspråklig undervisning. Og hva svarer Lomheim på Dagsavisens spørsmål om hva Språkrådet tenker i sakens anledning? ”Morsdag?”, spør Lomheim. ”Var ikke det i forrige uke, da?” Samtidig kryr det av aktiviteter landet rundt: Bydelene og bibliotekene arrangerer fortellerstunder på mange språk, barnehager og skoler markerer dagen med eventyr og sang, og familieverkstedene lager kort og bilder som barna kan ta med hjem. Mens direktøren for Språkrådet får assosiasjoner til mors marsipankake.
Vedtektene
Vedtektene for Språkrådet åpner med at ”Språkrådet er statens fagorgan i språkspørsmål og skal særleg arbeida med å styrkja det norske språkets status i notid og framtid og å forvalta dei to offisielle norske språknormene”. I vedtektene kan vi lese ut en vilje til bevisst blikk på aktuelle utviklingstrekk i det norske språket og på toleranse for det talte språket i alle sine varianter. Men særlig interessant er at vedtektene også sier at ”Språkrådet skal ta omsyn til den totale språksituasjonen i landet, slik den kjem til uttrykk gjennom dei språklege interessene til nordmenn med samisk eller minoritetsspråkleg bakgrunn eller tilknyting”. Da vet vi det: Språkrådet skal ikke bare arbeide for kulturarven – bokmål, nynorsk og norske dialekter. Det skal også arbeide for samisk og somali.
Språklig mangfold
Hva er de språklige interessene til nordmenn med samisk eller minoritetsspråklig tilknytning? Nå pleier ikke disse gruppene bli spurt i slike spørsmål, men vi vet fra andre sammenhenger hva de svarer: De vil ha respekt for morsmålet og identiteten knyttet til det. De vil ha muligheten til å praktisere morsmålet, ikke bare hjemme, men også i det offentlige rom uten å bli sett ned på og uten å måtte veksle kode fra punjabi til norsk. De vil ha bøker, medier og læremidler på morsmål, slik at de sikrer barna fortsatt morsmålsutvikling enten de går i barnehage eller på skole. De vil åpne for morsmålet i skolen, slik at særlig nyankomne barn kan kommunisere med voksne på et felles språk, det skaper både trygghet og en plattform for videre læring. Selvfølgelig vil de at barna skal lære å lese og skrive og regne på norsk, men de ønsker at de skal slippe å tilegne seg disse ferdighetene på et språk de ikke forstår. De vil ha slutt på redselen for de fremmede språkene.
Manglende mangfold i Språkrådet
Språkrådet bør ta sine egne vedtekter til etterretning. Til tross for et språklig reelt mangfold i Norge er Språkrådet overhodet ikke preget av et tilsvarende mangfold i noen av sine synlige aktiviteter. Men hva bør vi kunne forvente av Språkrådet? Hvorfor appellere til det? Språkrådet er totalt fraværende i debatten om morsmålets rolle for minoritetsbarns språkutvikling, for minoritetsbefolkningens identitet og kulturelle tilhørighet. Hvis Språkrådet skal være et språkråd for folk som bor i Norge og som snakker de språkene som det snakkes i Norge, burde Språkrådet satt søkelys på hva det betyr for minoritetene å få aksept for morsmålet sitt, for eksempel ved å peke på hvor viktig det er å legge til rette for tospråklig utvikling, samtidig som de får tilpasset opplæring i norsk. Mange voksne innvandrere som har gått på skole i Norge og tatt høyere utdanning her, kan ikke skrive morsmålet sitt. De gir selv uttrykk for at dette er noe de savner og noe de gjerne skulle hatt kompetanse i. Og da er vi over på verdien av flerspråklig kompetanse.
Globalisering og kommunikasjon
I Norge er vi i ferd med å skusle bort minoritetenes flerspråklige kompetanse. Vi har faktisk aldri innsett hvor verdifullt og relevant det er i en global sammenheng. Vi neglisjerer morsmålskompetansen og sier om både voksne og barn med minoritetsbakgrunn at de ikke ”har språk” eller at de ”må se og lære seg norsk”. Selvfølgelig er det viktig å kunne kommunisere på majoritetsspråket, det er udiskutabelt, poenget er at det språklige mangfoldet i Norge er en ressurs, ikke bare for den enkelte språkbruker, men for Norge som nasjon.
Hvorfor Språkrådet?
Er det riktig å rette kritikken mot Språkrådet i spørsmålet om minoritetenes morsmål? ”Språkrådet skal fylgja opp språkspørsmål og strategiar som blir fastlagde av overordna styresmakt” heter det i vedtektene. Med andre ord er det Kultur- og kirkedepartementet som skal stille dagsorden. Men det er lov å ”tenke sjæl”, og det gjør dessverre Språkrådet både i det ene og det andre. Men rådet har et potensial, og det ikke mer enn forventet at de også skal ta inn over seg at Norge er flerkulturelt, slik både folkemuseum og nasjonalgalleri må gjøre. Vi har bruk for dem ikke bare til å få svar på om det er lov å si ”neger”. Vi har bruk for dem som et ”Statens fagorgan i språkspørsmål”, men ikke bare som vaktbikkje for nynorsken og dialektene, men som et aktivt, utadrettet og initiativrikt organ.
Har Språkrådet forresten reflektert over oppslaget på Oslo-trikken der Sporveien etterlyser flere nye trikkeførere å lære opp? Et av kravene er at du ”behersker flytende norsk”. Dette er interessant ikke bare for Sporveien, men også for folk som sysler med språk og tospråklig utvikling. Faglig sett er det vanskelig å si når Sporveien burde være fornøyd med sine jobbsøkere, for hva er egentlig ”flytende norsk”? Er formuleringen på trikken i tråd med ”dei språklege interessene til nordmenn med samisk eller minoritetsspråkleg bakgrunn eller tilknyting”? Kanskje Sporveien neste gang skulle rådføre seg med Språkrådet når de bruker offentlige kommunikasjonsmidler til offentlig kommunikasjon?
Hvorfor klarer ikke Språkrådet å sette språklig mangfold på dagsorden? Kunne det tenkes at de selv burde føle et ansvar? Eller burde det bli tildelt et ansvar? Hvor er ministeren for slike spørsmål? Har han tenkt å komme på banen snart?
- «Hvor stor er tabbekvoten for Språkrådet og direktøren?» - Svarinnlegg av Sylfest Lomheim
- Språkrådet nøler - Svarlinnlegg av Marareth Sandvik