Om Høgskulen / Mediefag / På dagsorden /

16. april 2003
Avdeling for mediefag
Høgskulen i Volda
Erling Sivertsen 

FABRIKKERTE FOTOGRAFI - FIKK SPARKEN

Så er det skjedd igjen. For fotografier er til alle tider alltid blitt regissert, fikset og manipulert i for forkant og etterkant. Det er skjer ofte med fotografier innenfor reklame, kunst og de vi finner på arenaen Internett representerer, og sjeldent i dagspressen. Her skjer regisseringen først og fremst i forkant før fotografiet blir tatt, og sjeldent i etterkant. Derfor vekker det fortsatt oppsikt og debatt når manipulasjon i etterkant blir påvist. For fotografiet er først og fremst en pekefinger mot noe som skjedde der og da. Det noen ser her og nå er dermed en effekt av det noen andre så der og da. Drømmebilder uten en pekefinger mot fortiden er det ikke plass til i dagspressen.

Den 1. april innrømmet fotografen Brian Walski at han hadde satt sammen to fotografier fra en serie med en britisk soldat som dirigerte en menneskemengde med et estetisk mål for øyet. Hensikten var å bedre komposisjonen, framheve dramatikken i scenen og skape et drømmebilde. Fotografiet fra Basra i Irak preget førstesiden i Los Angeles Times, Hartford Courant og Chicago Tribune 31. mars.

Det fikk meg til å tenke på en førsteside i National Geographic fra 1982. Da hadde magasinet et fotografi av pyramidene ved Giza i Egypt der de ble flyttet nærmere hverandre for å bedre komposisjonen. Begrunnelsen gitt i etterkant var estetisk. For tjue år siden var det umulig å gjøre noe slikt ute i felten, med dagens teknikk er dette mulig. Fotografenes tekniske apparatur er ikke lenger noen byrde, men byrden knyttet forestillingen om det representative fotografi er fortsatt tung å bære. Tankene gikk også til en førsteside fra Time 27. juni 1994 med et bevisst formørket politiportrett av O. J. Simpson etter den dramatiske arrestasjonen. Mens Newsweek brukte samme fotografiet på forsiden, men korrekt belysning. Begrunnelsen var ikke estetisk, men et politisk underliggende ønske om å skjerpe svart-hvit-konflikten. Og jeg kom på at Aftenposten Aften (19.4.2001) kom i søkelyset med en førsteside under Orderud-saken, der alle personer unntatt Per og Veronica Orderud, ble lagt i mørke. Noen begrunnelse ble ikke gitt. Bortsett fra på dager som 1. april, er åpenbar triksing og manipulering av den type jeg her diskuterer sjelden i norske aviser. Pressens normer og regler fordømmer denne type handlinger i etterkant. Å fjerne eller tilføye elementer fra et fotografi er det samme som å fjerne troverdigheten til avisredaksjonene.

Faksimile 1 Forsidene til Los Angeles Times og  Hartford Courant 31. mars 2003. Førstesidene viser det omdiskuterte fabrikkerte fotografiet til Brian Walski. Avisene er eid av Tribune Co.

Fabrikkeringen fotografen hadde utført oppdages da serien av fotografier fra scenen han sendte til redaksjonen, ble nærmere gransket etter at det ble trykt. Bilderedaktør i Hartford Courant så noen mennesker gikk igjen i fotografiet da han blåste det opp 600 %, ifølge Kenny F. Irby (Poynter Online 2.4.2003. En beskjed ble straks sendt til bilderedaktør McGuire. Han hadde brukt fotografiet på førstesiden i Los Angeles Times fordi fotografi var godt og levert av en erfaren pressefotograf. At det var manipulert hadde ikke falt ham inn. Det kom jo fra en krigskueplass. Han slo ned på bruddet på retningslinjene til avisa.

Faksimile 2 Fotografiene er hentet fra Los Angeles Times. To fotografier dannet utgangspunktet for det som ble trykt 31.3.2003. For dette bruddet på retningslinjene til avisa fikk Brian Walski sparken. Fabrikkeringen til Walski er også dokumentert som en flash.

Hele fadesen er pedagogisk illustrert med en Flash på Poynter Online sine nettsider. Denne sammenlikner med en animasjon hvordan to fotografier ble satt sammen til ett av Walski, for å få bedre og mer dramatisk komposisjon, før det ble overført med satellitt til USA. Han hadde laget det vi kan kalle et fotografoid, noe som likner et fotografi. Fotografoid er satt sammen av ”fotografi” og ”oid” (noe som likner), på samme vis som ”faktoid” (noe som likner fakta).

Walskis arbeidsgiver, Los Angeles Times, reagerte raskt med en oppsigelse og en offentlig unnskyldning til leserne. Oppsigelsen var taktisk nødvendig for å gjenerobre lesernes tapte tiltro. Dette fordi det inntrufne ikke kunne bli akseptert, lesernes tiltro til avisen ville bli svekket. Ikke desto mindre er Walski en prisbelønt og meget erfaren fotograf som har dekket dramatiske begivenheter fra Golfkrigen, sult-katastrofen i Somalia, konfliktene i Nord-Irland, Kashmir og Afghanistan.

Ifølge Poynter Online (Poynter Online 2.4.2003:A280822) har ikke Walski noen forklaring på det inntrufne. I en epost forklarte han at det skjedde etter en lang, varm og stresset dag. Han unnskylder seg ikke, men kryper til korset fordi han har svekket omdømmet til Los Angeles Times: "Jeg har alltid holdt høyest mulig etiske standarder i karrieren min, og kan ikke forklare kollapsen i min dømmekraft ennå. Det vil komme i de mange søvnløse nettene jeg har foran meg". Og til en annen fotograf fra Los Angeles Times, Pulitzer-prisvinner fra 2003, Don Bartletti, fortalte han at han hadde ”just messing around” med fotografier fra hendelsen. En plan om å sende det fabrikkerte drømmebildet hadde han ikke, men gjorde det likevel.

Manipulasjonen er allerede blitt omtalt og overflatisk kommentert i Aftenposten og VG. Pressefotograf Terje Bringedal, VG og leder av Pressefotografenes Klubb uttalte til VG Nett at Walski setter alle pressefotografer i et dårlig lys, at alle blir mistenkte, at dette ikke er normalt, og at det er uheldig i en krigssituasjon (3.4.03).

Og kommentarene som løpende blir lagt ut på Poynter Online sider, reflekterer det samme synet Bringedal målbærer. Med noen få unntak er det enighet om at det var riktig å sparke ham, gitt retningslinjene, etikken og tilliten til nyhetsinstitusjonen.

Pressefotografer oppfatter seg selv som lysets riddere. De hegner om verdier som uttrykker forestillinger om en forpliktelse overfor virkeligheten, om autentisitet og om å være etterrettelige. Fotografene forfekter synet at fotografiene er bevis på at hendelser har funnet sted. Den grunnleggende forutsetning for dokumentar- og pressefotografiet er for det første å representere virkeligheten, for det andre å bevise noe i kraft av båndet mellom fotografiet og det som blir representert, og for det tredje å fremme en påstand om virkeligheten.

Hvilke regigrep har fotografen gjort i etterkant med sin Photoshop? Hva forteller det omtalte fotografiet? Det viser en britisk soldat som med en håndgest forteller mannen som ankommer sist med et lite barn i et teppe om å sette seg ned sammen med de andre mennene og noen barn. Soldaten vil avverge at mannen blir utsatt for konsekvensene av kampene i nærområdet. Fotografiet forteller mer dramatisk den samme historien som fotografiene fotografen har brukt som grunnlagsmateriale. Men det ene fotografiet der soldaten løfter armen til en gest, viser mannen med det lille barnet komme inn mot gruppen og han ser mot kampene og ikke mot soldaten. Det er ingen kommunikasjon mellom de to. Det andre fotografiet avdekker en kontakt og kommunikasjon mellom soldat og mannen med det lille barnet. Men gesten er ikke synlig. Med andre ord har det ene fotografiet noe det andre mangler. For å få fram denne kommunikasjon, laget Walski et tredje fotografi – et "fotografoid" basert på venstre del av det første og høyre del av det andre. Dette kostet denne lysets ridder lansen, og etterlot ham med skammen. Dette gir anledning til å stille noen spørsmål: Kunne pressefotografen ha tatt fotografiet slik det ble trykt i Los Angeles Times? Var hensikten til fotografen å bedra leserne med fotografiet? Ville det trykte fotografiet ha endret lesernes syn på konflikten?

Fotografen kunne fanget inn scene det trykte fotografiet viser. Fotografen hadde neppe til hensikt å bedra leserne. Og fotografiet har neppe ført til en endring i synet på konflikten. Men det er snakk om å konstruere en scene, å skape en kunne-vært situasjon, et ”drømmebilde” i dobbel forstand, og ikke en dokumentering av noe som har skjedd der og da for leserne her og nå. I prinsippet gjorde han ikke annet en det en tegner ville ha gjort, hun tegner ofte ikke det hun ser, men det hun så.

Walskis henleder tankene til et meget berømt krigsfotografi fra kamera til Robert Capa fra 1937. I mange år har hans fotografi fra den spanske borgerkrigen stått som et eksempel på et dokumenterende, etterrettelig og troverdig fotografi av en spansk soldat som blir skutt i det fotografiet blir tatt. I ettertid er det stilt spørsmål om Capa fanget øyeblikket da soldaten ble skutt eller om han iscenesatte episoden med soldaten, og han fikk et godt fotografi - et drømmebilde. Seinere er det imidlertid dokumentert at han seinere dukket opp i levende live (!) på Capas negativer. 

Med mulighetene til å skape "fotografoider" vi har sett mange eksempler på de siste årene kan vi ikke ha tillit til fotografiet alene. Den er knyttet til fotografen og til den institusjonen det tjener. Og når fotografen feiler er det kun nyhetsinstitusjonen tilbake. Mistanken om at dette kan være toppen av isfjellet melder seg, og at langt flere fotografer fikser fotografiene med ulike begrunnelser før de blir lastet opp mot redaksjonene. De framstår med et selvbilde om å være lysets riddere, og frykter å framstå som Don Quiote. Det er ikke bare tidligere fotografier fra Walski som skal betraktes med et granskende blikk. Alle fotografier skal ses med et skeptisk granskende mistenksomt blikk. Det vil både fotografer og lesere være best tjent med i en tid der konkurransen mellom aviser, og fotografer i mellom, er utpreget og penger mer styrende enn noen gang før.

Skriv ut