 |
 |
 |
 |
| |  |
|
|
Av Harald R. Simonsen og Snorre Lande Fra Norge til akklimatisering i Mange av oss reiste fra Volda 11.02. Disse tok buss, mens de resterende tok fly fra forskjellige flyplasser til Gardermoen. Vi samlet gruppen pa 14 stykker pa Gardermoen for så å gå i samlet tropp til innsjekk. Flyet var forsinket så det gikk ikke for 1730. Neste stopp var Heathrow flyplass. Her hadde vi god anledning til både å spise og å se oss rundt da også dette flyet var ytterligere forsinket. Når vi endelig kom oss ombord, ventet et gammelt portugisisk charterfly med uhyggelig trange seter og i mange tilfeller uspiselig mat (på grunn av uvær i Danmark fikk vi ikke det flyet vi skulle ha). Kom til Nairobi flyplass klokken 11.00 (lokal tid). Der hadde Odd-Ragnar Hunnes funnet fram det mest populære transportmiddelet i Kenya (minibusser). Etter en halv time med ”humpetitten”, kom vi fram til Den norske skolen i Nairobi SMCC. Der ventet et måltid og en etterlengtet dukkert i bassenget, siden temperaturen var over 25 grader. Klokken 17.00 dro vi for a møte medlemmer fraYouth Parliament. Disse inviterte oss på en flott middag og fortalte oss om problemer og utfordringer de møter i den politiske hverdagen. Pa veg hjem til SMCC var øynene forholdsvis smale på alle! Alle lengtet sårt etter en god natts søvn (horisontalt). Allerede neste morgen startet skolehverdagen igjen. Klokken 0830 startet forelesningen (og vi som trodde vi var på ferie?) Første forelesning varte i to timer og handlet om Norsk Folkehjelp i Øst-Afrika. Charles Aloo fortalte mye interessant om Norsk Folkehjelps arbeid i stor grad fra Sudan. Etter en liten pause tok Anders Lilleheim over og fortalte oss om det Lutherske misjonssambandets arbeid i Kenya og de omliggende landene. Siste forelesningen ble holdt av Professor Aseka. Hans tanker om det kenyanske samfunnet nå og i framtiden kan være godt å ta med seg i prosjektoppgavene vi skal skrive når vi kommer hjem. Etter denne forelesningen fikk vi endelig mulighet for shopping! Et stort flott kjøpesenter ca 20 min. Kjøretur fra skolen fikk besøk av 14 kjøpesterke studenter fra Norge. Både nødvendigheter og unødvendigheter ble stuet inn i minibussene på veg tilbake. Nok en gang kom vi til dekket bord der kenyansk biff stroganoff ventet! (kjøtet var faktisk mørt...) Etter middag samlet vi oss for å få utløp for inntrykk og oppsummere det som til nå hadde skjedd. -god natt- Bilder 12-14.februar
Besok pa St.Johns Community Centre 15.februar Veilederne vare hadde ordnet en avtale slik at vi fikk mulighet til å besøke denne skolen og dens fasiliteter. Dette er et senter som hjelper barn og familier i slummen Pumwani. I denne slummen bor det ca 80000 mennesker, som lever under virkelig trange kar! Vi dro fra SMCC klokken 0700 og kjoreturen tok ca 30 minutter. På veg til senteret fikk vi en liten smakebit av hva som kunne vente oss denne dagen. Vi måtte kjøre gjennom en slumpreget gate for å komme oss til St. Johns. Dette viste seg å bare være en sped begynnelse. Vel fremme på senteret ventet en rekke barn som tok imot oss som om vi var David Beckham. Etter å ha hilst på barna tok lederne på senteret oss med på et klasserom der vi fikk mye informasjon om hvordan de jobber. Viktige prosjekter er gatebarnprogram der selvrealisering star i fokus, HIV/Aids prosjekt og ungdomsprosjekt hvor man lærer ungdommer å bruke sine evner til å få et bedre liv. Dette gjør man ved å linke dem til bedrifter der man kan få praktisk opplæring for videre å starte en egen bedrift. Etter denne informasjonen ble vi tatt med på en guidet tur gjennom slummens grusomheter. Blant annet fikk vi se sanitaranlegg som vi i Norge neppe ville benyttet oss av. De som lever i slummen betaler en månedlig avgift for å kunne bruke dette anlegget til dusjing og til å gjøre sitt fornødne. Videre fikk vi se hvordan de faktisk lever i sine to ganger to meter rom. Her bor de gjerne fire til åtte mennesker sammen. Ved å vandre gjennom de trange og forsøplede gatene fikk vi også se hvordan de tjener til livets opphold. Med dårlige redskaper og imponerende presisjon skapes de fantastiske utskjæringer på trommer og skulpturer samt smykker og malerier. Vi fikk også et innblikk i deres deres desperate streben etter bedre kår. Meter for meter ble ansiktsuttrykkene stadig mer spørrende og menneskene mer og mer direkte i spørsmalet om hjelp. Flere ganger ble vi stoppet av mennesker som var beruset av noe som kunne ligne på en fettblanding (hjemmebrygget ol), og disse ville at vi skulle smake på deres brygg. Disse inntrykkene kommer garantert til å vare livet ut. Vi ser virkelig at vi er privilgert som bor i Norge. Neste gang vi mener at maten ser uspiselig ut hjemme i Norge vil tankene kanskje umiddelbart gå til de vi har sett her i Pumwani slummen. Tilbake på senteret ventet en lunch som ville fått slummens innbyggere til å ønske seg i være i våre sko. Denne ga oss en liten bismak ettersom inntrykkene fremdeles sitter dypt i hjerteroten. Til slutt på programmet ventet en strålende oppvisning fra noen av skolens elever (som faktisk bor i slummen). Noen spilte trommer mens andre danset etter afrikanske rytmer. Da fikk også noen av oss studenter mer eller mindre frivillig delta i dansen. For bussturen tilbake ble det utvekslet e-mail adresser og sagt høytidlig ”asanti” (tusen takk). På kvelden kunne vi slappe av for nok et måltid med påfølgende oppsummering av dagens inntrykk. Noen tok høydetreningen på alvor med en seriøs fotballkamp mellom oss studentene.
Bilder 15.februar
16--17. februar: Studenter på utplassering til Martin Luther Primary school og Our Lady of Mercy Secondary School Vi studentene delte oss i to grupper denne morgenen. Noen reiste til Martin Luther Primary School, mens de andre reiste til Our Lady Of Mercy Secondary School. De som var på primary school opplevde dette: Når vi kom fram ble vi mott av heia rop og mange blide ansikter. Lærerne organiserte en militærlignende oppstilling der de nesten 1000 elevene deltok. Vi ble stilt opp foran alle og presentert som en gruppe. Videre presenterte vi oss selv individuelt. Etter dette ble elevene ført til sine klasserom, mens vi hadde et møte med lærerne hvor vi ble fordelt på de forskjellige klassene. Klasserommene var ca 5 * 4 meter store og bar tydelig preg av dårlig økonomi og lite restaurering. Vi presenterte oss selv og hva vi gjorde pa fritiden etterfulgt av ca en times forelesning om Norge og hvordan vi lever. Etter dette var det teatime på lærerrommet hvor vi fikk smake pa noe de kalte te. Teen smakte lunken melk med ekstremt sukker og luktet avkokt krabbe. Videre i programmet fulgte vi klassene i normal undervisning der var oppgave var å observere forskjellige elementer som inngår i undervisningsopplegget. Dette ble ført inn i et skjema som skal analyseres når vi kommer hjem. Kort fortalt er det en helt annen måte å undervise på her enn i Norge. Unisone svar er en fellesnevner. Som siste post på programmet intervjuet vi hver våre lærere om tilstanden i skolen, og i tillegg fikk vi en omvisning på campus. Ved avreise fikk vi et innblikk i hvordan det var å være superstjerner. I går nevnte vi ankomsten ved St. Johns, men denne avskjeden vil sitte igjen en god stund. 50 – 60 elever svermet rundt oss og ville ta oss i handen. Noen ville ikke slippe taket, som gjorde at den 20 meter lange turen fra lærerrommet til bussen var tok flere minutter. Pa Secondary school opplevde vi dette: Når vi kom fram til skolen, ble vi tatt vel imot av en militærlignende eksersis der elevene hadde flaggheis og bønn. Vi presenterte våre vanskelige norske navn som fikk mange av elevene til å trekke på smilebandet. Nasjonalsangen var ble sunget far vi ble fordelt pa klassene. Vi hadde en time forelesning og en time observasjon (likt primary school). Etter teatime intervjuet vi lærerne, og dette kunne gi oss et godt innblikk i hvordan skolehverdagen var på en ren jenteskole. Etter dette fikk vi ga tilbake til klassene vi hadde vært i, slik at de fikk stille litt flere spørsmål. Videre fikk vi lunch og en fin omvisning på skolen. En litt mer høytidlig avskjed markerte slutten pa besøket. På kvelden dro vi til Carnivore, som er en litt eksklusiv restaurant med eksotiske dyr på menyen. Krokodille, Struts og Kamel er bare noen av dyrene vi fråtset i. Til tider kunne servitørene være litt vel papasselige med at fatet til enhver tid var fullt. De gikk rundt bordet med store grillede kjøttstykker på spyd og serverte oss direkte fra disse. Kjøttstykkene ble skjært av med skarpe kniver. Nok en fantastisk opplevesle!
Bilder 16.-17.februar:
Torsdag 17.02.2005 I dag sto vi opp klokken 0745 for å begynne forelesning klokken 0830. Vi fikk besøk av Stein Willumstad som er regionleder for Kirkens nødhjelp i Øst – Afrika. Denne forelesningen ga oss et innblikk i hvordan de jobber og hvordan andre bistandsorganisasjoner arbeider for å yte hjelp til land i Øst – Afrika. Etter forelesningen dro vi til Highridge Teacher College. Vi dro fra SMCC klokken 1130 og etter at sjåføren kjørte oss på ville veier kom vi endelig frem klokken 1230. Her møtte vi både forelesere og studenter. Studentene var vel de som interesserte oss aller mest. Lærerne tok i mot oss med lunch mens de fortalte om skolen sin. Det viste seg at de prøvde å integrere de vanskeligstilte elevene som hadde syn og hørselsproblemer. Etter en omvisning på campus fikk vi endelig møte en avgangsklasse som snart er ferdig utdannede lærere etter to år med lærerskole. Det var meget interessant å høre hvordan deres utdanningssystem er sammenliknet med vårt. Et eksempel er at politiskolen i Kenya er på 6 måneder! Skolen hadde mange elever med dårlig eller intet syn, og i denne anledning hadde vi tatt med oss en blindeskrivemaskin som ble overlevert av Oddvar. Denne kommer trolig til å bli godt brukt. Videre dro vi på et nytt kjøpesenter der det var siste mulighet til å ta ut penger før vi dro til Pokot. Kvelden gikk med til pakking, da vi hadde en lang kjøretur foran oss.
Stein Willumstad Fredag 18.02.2005 Transportetappe mellom SMCC og Chesta i Pokot Klokken 0630 var vi på vei i bussene til Chesta. Vi såg for oss 10 – 12 timers reise inkludert pauser, noe som viste seg å være langt fra realistisk… Flere punkteringer og en skjev forhjulsstilling gjorde at pausene ble NOE utvidet! 14 timer med berg-og-dalbane-veier er i meste laget!!! Et utsiktspunkt ved Rift Valley (Rift Valley er faktisk det eneste geologiske fenomen som kan sees fra månen) var et av stoppene. Janne ble grundig lurt av en selger som tvang henne til å kjøpe noe hun sa var en elefant. I virkeligheten hadde hun kjøpt et nesehorn (vi ler enda av denne historien). Ca klokken 12 passerte vi ekvator og kjørte fra den sørlige til den nordlige halvkule. Snorre tok faktisk push-ups PÅ ekvator, mens Renè og Harald gikk på hendene over. Etter å ha kjørt et godt stykke, kom vi til Eldoret. Der fikk vi handlet både vann og kjeks som skulle holde til mandags – kveld. Ca en times kjøretur fra Eldoret kom vi inn på noe som ikke kan kalles annet enn et elveleie. Langt inne i skauen hadde elvene (under regntiden) ødelagt "veiene". Dessuten er Nord - Norge bare peanøtter i forhold til dette øde landskapet! Gode sjåfører mestret minibussene imponerende bra, og kan vel sies å være eneste grunn til at vi kom oss noen vei! Vi kom frem til et av de varmeste stedene noen av oss har vært på klokken 20.00. I Chesta ventet middag, malariamygg og en kald dusj! Her fikk vi, for første gang på turen, erfaringer med at myggnetting var et must.
Lørdag 19.02.2005 Handletur og oppstigning til Sagat Denne morgenen, eller la oss kalle det ukristelig tidlig, ble vi vekket av en hes (!) hane. Hanen tok tydelig oppgaven med å vekke de besøkende fra Norge på alvor. Vi dro til markedet i Lomut der vi fikk se hvordan lokalbefolkningen handlet seg i mellom. Mye av handelen foregikk ved bytting av varer. Mens vi var der, ble vi invitert til en liten landsby like ved, hvor vi trodde vi skulle få komme tett inn på de helt lokale skikkene. Istedenfor ventet det oss en helt nybygget og turistifisert landsby med både bar og parkeringsplass. Tydelig en eller annen som har fått en forretningsidè. Klokken 14.00 startet oppstigningen mot Sagat. Vi skulle ha en oppstigning fra 1200 meter til 2365 meter (Etter Odd-Ragnars klokke). Vi hadde med oss bærere som tok det meste av oppakningen vår. Det eneste vi bar var vann nok til turen opp. Flere av oss syntes synd på bærerne, som måtte hanskes med de tunge sekkene våre i over 4 timer. Renè fant faktisk ut at han skulle avlaste den ene bæreren, da han slet noe sinnsykt med å komme seg opp det bratte fjellet. Det som er rart er at bærerne, som har dette som deltidsjobb, slet mye mer enn oss fra lavlandet i Norge. Vel oppe fikk vi servert hønekjøtt og Ugali (maisstuing). Denne Ugalien smaker stivnet potetstappe uten noe særlig til smak. Etter maten gjaldt det å krype til køys i enten teppeposer eller soveposer på et rimelig hardt betonggulv der vi også hadde underholdning av maur og andre småkryp. Bilder frå 19.feb.
Søndag 20.02.2005 Topptur og nedstigning til Chesta Klokken 05.15 stod ca halvparten av gruppen opp for å bestige Chestatoppen (ca 2700 meter), slik at en soloppgang kunne nytes i flotte omgivelser. Når alle igjen ble samlet i Sagat landsbyen på 2365 meter, ventet en frokost bestående av Chapati (pannekaker av hvetemel og egg). Dette er det VIRKELIGE Afrika. Med fullt innblikk i den lokale stammen vi bodde hos og en utsikt over store sletteområder og fjell, kunne man ikke ønske seg noen annen plass. Disse menneskene lever så primitivt at en underbudsjettert speidertur kunne sees på som hotell i forhold. Igjen et minne som vil sitte i en lang stund. Mens frokosten ble fortært, og vi fikk se at en høne ble forberedt til lunch satt vi å ventet på en gudstjeneste. Kirken var et hus på størrelse med en liten leilighet i Norge, og ble overfylt av landsbybeboere fra området rundt Sagat. Temperaturen i kirken var drøye 30 grader, men økte for hver person som kom inn. Vi fremførte to sanger (He`s got the whole world og Mellom Bakkar og Berg), men høydepunktet var likevel en oversetter som snakket gebrokkent afrika-engelsk. Vi skjønte likevel noen få ord som "Let us pray" og "amen". Det var imidlertid interessant å se den noe mer frigjort måte å praktisere kristendommen på. Etter gudstjenesten begynte mange å bekymre seg for vannmangelen som hersket. Vi ble rådet til å ta med oss ca. 4 liter vann hver, noe som mange drakk på veg oppover mot Sagat. Dette førte til at gruppen delte seg i to på nedturen. Den første gruppen hadde som mål å bruke kortest mulig tid ned til kjøleskapet i Chesta for å få i seg vann. Baktroppen bestod av tre kneskadde og noen som ville bruke minst mulig energi for å holde svettenivået lavt. Fortroppen brukte 1 time og 45 minutt, mens baktroppen brukte 3 timer. Nedstigningen var ikke fullført før minst 1 halvliter brus var konsumert. Det kjøpevannet noen hadde igjen ble gull verdt da vi ikke kunne drikke vannet fra springen. Kveldsmøtet ble muligheten til å få utløp for frustrasjonen angående vannmangelen på denne fjellturen. Konklusjonen ble at må ha med minst 6 liter vann for å ikke lide noe særlig nød.
|
|
| Oppdatert av Svein Arnesen 03.03.2005 |