Debatten:
Magne Gjerstad: "Svar til Thomas Mathiesen"
Thomas Mathiesen: "Replikk" |
"Retorikkanalyse og faglig kunnskap"
Magne Gjerstad: "Tilbakevisning av Thomas
Mathiesens kritikk"
Thomas Mathiesen: "Replikk - straffenivået
har ikke gått ned"
Magne Gjerstad: "Kommentar til Mathiesens
siste ord"
Thomas Mathiesen: "Duplikk"
Skriftserie nr. 74, 2002, Institutt for kriminologi og rettssosiologi, avd. for rettssosiologi
Av Thomas Mathiesen
I 2001 ga Magne Gjerstad ut boken Kan Thomas Mathiesen forsvares? En vitenskapsretorisk analyse. Boken, fremgår det av forordet, er en lett bearbeidet versjon av en hovedoppgave våren 2001. Den er utgitt som nr. 5 i Skrifter fra Prosjektmiljøet Norsk sakprosa.
I dette skriftet gir jeg mitt svar.
Oslo, september 2002
Thomas Mathiesen
Jeg har fått en bok mellom hendene. Den heter Kan Thomas Mathiesen forsvares?, og er skrevet av Magne Gjerstad. Den har undertittelen En vitenskapsretorisk analyse.
Boken, fremgår det av forordet, er en lett bearbeidet versjon av en hovedoppgave våren 2001. Den er utgitt som nr. 5 i Skrifter fra Prosjektmiljøet Norsk sakprosa. Veileder har vært professor Kjell Lars Berge, som også er prosjektleder for Prosjektmiljøet Norsk sakprosa.
På bokens bakside heter det bl.a. at Gjerstad ”påviser og dissekerer” vitenskapsretorikken i en bok av meg, som heter Kan fengsel forsvares?, i 2. utgave fra 1995.
I motsetning til hva jeg tror er vanlig takt og tone i det akademiske miljø, har jeg ikke selv fått Gjerstads bok tilsendt (eller på annen måte blitt gjort oppmerksom på den), til tross for at jeg er forfatter av den dissekerte bok. Men flere kolleger rundt meg, i mitt fagmiljø, har fått boken givendes, så jeg er jo på den måten blitt gjort kjent med den. Jeg skal nedenfor knytte noen kommentarer til Gjerstads bok.
Men la meg aller først si at jeg har vært noe i tvil om jeg burde kommentere boken. Grunnen til dette er, som det vel vil fremgå nedenfor, bokens karakter og opplegg. Når jeg gir kommentarene, er det fordi jeg er under en viss tvang: Når en bok som dette først finnes i verden, er man på et vis tvunget til å forholde seg til den, og til dens anførsler.
Derfor de følgende bemerkninger.
Gjerstads bok er på 165 sider pluss litteratur og vedlegg. Kapittel 1 beskriver hensikten med boken, nemlig ”å vise verdien av en utvidet lesning av samfunnsvitenskapelig litteratur gjennom å analysere en enkelttekst” (uthevelser i original). Med ”utvidet” lesning menes ”en lesning som går utover hva som er vanlig i det vitenskapelige miljøet”, en lesning som oppfatter tekster som noe mer enn kunnskapsproduksjon og –formidling, og som tar i bruk flere tolkningsressurser. Etter Gjerstads mening kan verdien av en slik tilnærming ligge i forbedring internt av samfunnsvitenskapelig kommunikasjon, men også ”eksternt ved å åpne disse tekstene for kritikk nedenfra”. Samfunnsvitenskapen har nemlig, etter forfatterens mening, ”vært med på å skape et teksthierarki som desavuerer andre teksters meningsskaping” (alle sitater s. 7).
Videre i kapittel 1 gis en introduksjon til vitenskapsretorikk, med en plassering av vitenskapsretorikken i relasjon til det som anses som relevant litteratur. Bokens tema sirkles nærmere inn som en ”case study som først og fremst skal vise at vitenskapsretorikk er noe man bør sette i gang med, ...” (s. 14). Ved å bruke ”retorikktermen negativt” (s. 15), og ikke som noe positivt eller nøytralt, identifiserer Gjerstad seg ”med fagdissidentene innenfor vitenskapsretorikken” (s. 14). Hans ærend er, etter eget utsagn, ”destruktivt” (s. 14). En viktig definisjon angis: ”Som ’retoriske’ regnes her tekster som skjuler alternative konstruksjoner – som glemmer eller undertrykker alternative former for meningsskaping” (s. 15, uthevelse i original). Implikasjonen er så vidt jeg skjønner at ikke enhver tekst er retorisk i denne betydning; at det finnes tekster som ikke skjuler alternative konstruksjoner. Vi får imidlertid ikke vite noe mer om hva som karakteriserer slike ikke-retoriske tekster. ”I tillegg”, skriver Gjerstad, ”kommer så all den ’vanlige’ retorikken som kan være med å bære en vitenskapelig tekst” (samme sted). Vi står altså overfor retorikk i to betydninger, og definisjonsspørsmålet blir uklart. Jeg holder i det følgende fast ved definisjonen som er gitt, og som tydelig representerer Gjerstads hovedanliggende.
Analysen utgjør i følge forfatteren en retorisk og ikke en faglig kritikk, fordi ”den konsentrerer seg om det som ligger over og under den mer konvensjonelle lesningen på midtnivået” (s. 16). Midtnivået vil si en alminnelig faglig lesning som er opptatt av fakta, funn og hypoteser. Over midtnivået finner vi form, innpakning, stil – alternative måter å si samme ting på. Under midtnivået finner vi ”de valg som operasjonene på midtnivået bygger på – den spesifikke inndelingen av virkeligheten som muliggjør den aktuelle argumentasjonen” (s. 16). Selv om forfatteren vedgår at han ”av og til kommer inn på bokas ’hva’”, tror han derfor ikke at analysen ”kan forveksles med konvensjonell faglig kritikk”. Dette er et kjernepunkt som jeg kommer tilbake til.
Et annet punkt er også viktig: Forfatteren fremholder at han forholder seg ”til normen om å unngå personangrep: jeg tar for meg teksten og Mathiesen som tekst eller Mathiesen i teksten og prøver å unngå å slutte herfra til en ’virkelig’ Mathiesen.” (s. 20). Dette er også et kjernepunkt som jeg kommer tilbake til.
Gjennom fem hovedkapitler gjennomgår så Gjerstad boken fra sitt ståsted. Kapittel 2, som handler om kontekstskaping, tar bl.a. opp opplagstall, anmeldelser av boken m.v. Gjerstad gir noe uttrykk for tvil om hvorvidt vi har å gjøre med en polemisk debattbok beregnet på et bredere publikum eller ”en smal fagbok”. (La meg her stikke inn i redegjørelsen: Termen ”smal” bok tror jeg Gjerstad har fra sin eneste kontakt med meg, en telefonoppringing fra hans side der han bl.a. ville vite noe om opplaget, som han regnet med var internasjonalt meget stort. Jeg måtte følgelig klargjøre at det ikke var så stort som han trodde, og brukte ordet ”smal”. Han var, så vidt jeg husker, også interessert i omtaler; jeg gjorde i hvert fall klar en bunke oppslag fra utgivelsen av førsteutgaven i 1987. Den ble aldri avhentet.) Han mener skrivemåten i Kan fengsel forsvares? (heretter KFF; Gjerstads bok heretter KTMF) er agitatorisk, men presiserer at det ikke har tilskyndet analysen. Han undersøker boken som fagbok, ”til og med som en på mange måter typisk fagbok” (s. 23). Kapittel 3—6 inneholder den videre analysen ”over” og ”under” midtnivået, om det som kalles identiteter, virkemidler og konstruksjoner.
Ovenfor har jeg bare kunnet gjøre rede for det jeg har forstått som utgangspunktet for Gjerstads gjennomgåelse av KFF, for etter evne så å si å ”plassere” gjennomgåelsen faglig. I en kort artikkel er jeg for videre detaljer i fremstillingen nødt til å vise til Gjerstads bok, og for så vidt til min egen bok KFF som et helt nødvendig supplement.
Jeg skal nedenfor ta opp en del punkter som jeg oppfatter som sentrale, og si litt om hvordan jeg selv stiller meg til dem. Det aner meg at Gjerstad ikke vil være tilfreds med fremstillingen. Det aner meg at han vil hevde at jeg ikke tar opp hans analytiske ramme om kontekstskapingens betydning for stoffbehandling og forståelse, om selvidentitetens betydning, om virkemidlene som brukes. Mitt svar er nei, helt bevisst går jeg ikke om bord i Gjerstads premisser. Helt bevisst tar jeg utgangspunkt i mer konkrete punkter som etter min mening anskueliggjør grunnleggende svakheter ved Gjerstads fremstilling, svakheter som lett kunne fordampe – om jeg tillates en metafor -- i en mer abstrakt og innviklet diskusjon om analytisk ramme.
Før jeg kommer til punktene, må jeg komme med en innrømmelse: Jeg føler meg litt matt overfor oppgaven. Boken presenteres altså som en vitenskapsretorisk analyse. Problemet for meg er at det i Gjerstads egen retorikk formerlig vrimler av ord, uttrykk og fremstillinger som gir dulgte hentydninger til eller antydninger om mer eller mindre underliggende motiver og hensyn av grumset karakter hos meg, foruten en sarkastisk språkbruk som til sammen -- så vidt jeg kan forstå -- må etterlate det helhetlige inntrykk, den ”Gestalt”, om jeg så må si, hos en leser at verken forfatteren eller boken har særlig mye for seg. Det fremgår allerede av Gjerstads tittelvalg – ”Kan Thomas Mathiesen forsvares?” – som gir den assosiasjon at mannen knapt kan det. I boken skiller som sagt Gjerstad mellom ”Mathiesen som tekst” og ”en ’virkelig’ Mathiesen”. Gjerstad kan naturligvis straks påberope seg at det er Mathiesen som tekst han viser til i tittelen. Men jeg tror en leser lett vil trekke en annen konklusjon, eller i hvert fall delvis tenke i en annen retning – på mannen. På meg virker dette en smule tabloid, for å si det sånn.
Jeg nevner noen eksempler til:
Henvisninger til Foucault, som etter Gjerstads mening har begrenset faglig argumentativ verdi der de forekommer, ”klarer å plassere KFF i den samme kritiske tradisjonen som ’den største’ på fengsel. Den viktigste parallellen blir ikke den mellom 1600-tallet og samtiden, men den mellom Mathiesen og Foucault” (s. 37). Gjerstad kan straks si at dette ikke er noen uttalelse om motiv, bare om funksjon. Men jeg tror ikke det er så fjernt at en og annen leser tenker i motiv, særlig fordi avsnittet fortsetter slik: ”Senere skal vi se at også den ’største’ på kommunikasjon [Habermas] trekkes inn når det skal sies noen ord om kommunikasjon, og likeledes Bourdieu når det skal sies noen ord om nytenkning” (s. 37). Den idé at vi her simpelthen står overfor et rimelig redelig forsøk på å bruke disse ”tenkerne” til noe konstruktivt, tror jeg lett forstyrres av den tanke at her er forfatteren av KFF ute etter å presentere boken som et verk i rekken av berømtheter.
Et annet eksempel finner vi i fremstillingen av KFF’s drøftelse av rettferdighet som begrunnelse av fengselsstraff. Her innfører Gjerstad ordet ”manøver” som analytisk betegnelse:
”På side 167 [i KFF] nærmer vi oss imidlertid rettferdighetens kjerne idet Mathiesen foretar en velkjent sosiologisk manøver som grunnfagsstudenter bl.a. finner i Auberts Sosiologi I. Man skiller mellom to typer rettferdighet: likevektsrettferdighet og fordelingsrettferdighet. Dette er en retorisk manøver i kampen om ordene. Rettferdighet er et altfor godt ord til at man kan oppgi det, og KFF får fram at det bare er en spesiell type rettferdighet som skal angripes [nemlig likevektsrettferdigheten]” (s. 147 i KTMF).
For det første, og minst viktig, henviser ikke jeg her til Aubert, noe man kan få inntrykk av hos Gjerstad, men til Torstein Eckhoff, som i 1971 skrev et omfattende verk om rettferdighet. For det andre får ikke Gjerstad fram den grunnleggende forskjellen mellom de to rettferdighetsformene slik jeg ser det i KFF – den ene, likevektsrettferdigheten, som er et forhold mellom to parter som skal være i balanse, og den andre, fordelingsrettferdigheten, som ikke har noen prinsipiell grense for hvor mange som kan tas i betraktning under ett ved en fordeling av goder og onder. For det tredje, og viktigst her: En vanlig leser – for eksempel meg selv om jeg ikke hadde skrevet eller visste særlig mye om KFF – vil, tror jeg, oppfatte en ”manøver” (”velkjent sosiologisk manøver” og ”retorisk manøver”, som vel må bety retorisk manøver velkjent blant sosiologer) som å henspille på en villet taktisk og kanskje til og med underfundig bevegelse fra forfatterens side, i den hensikt å bedre på et svakt utgangspunkt. Hvorfor skulle jeg, som altså her er interessert i spørsmålet om muligheten for å skape likevekt mellom straff og brøde i en straffesak, være interessert i å foreta en slik taktisk og underfundig bevegelse? Kunne det ikke være at jeg var bare var interessert i å innringe emnet, likevektsspørsmålet, litt mer? Her kan naturligvis Gjerstad straks svare at neida, Mathiesen har ikke forstått begrepet ”manøver”, som er et retorikkanalytisk virkemiddel, beslektet med for eksempel ”manipulerende”, som brukes om språklig kontekstskaping av Wenche Vagle (s. 28 i KTMF). Åpning eller mulighet for slik retrett fra ord med nedsettende konnotasjon til retorisk analyse finner vi mange av i Gjerstads bok. En vanlig leser vil imidlertid lett assosiere i den retning jeg nevnte, og noe utroverdig vil klebe til boken. Jeg tror ikke Gjerstad er uvitende om dette.
Et tredje eksempel er bruken av begrepet ”svindel”. ”Hva er egentlig vitsen med denne svindelen”, skriver Gjerstad på s. 150, i forbindelse med min tolkning/lesning av et svensk kriminalpolitisk dokument som jeg kommer tilbake til. Det er sterkt. Kanskje har Gjerstad rett i at jeg har feillest eller feiltolket dokumentet. Det er et langt stykke mellom ”svindel” og feillesning/feiltolkning. Vi er i grenseområdet til en straffbar injurie, godkjent, skulle man tro, av prosjektleder for Prosjektmiljøet Norsk sakprosa, professor Kjell Lars Berge. Nei, kan Gjerstad, Berge eller deres tenkte advokat svare, vi sier jo ikke at Mathiesen er en svindler. Bare at denne måten å fremlegge dokumentet på innebærer en svindel. Med andre ord igjen et rent retorikkanalytisk virkemiddel. Hvorvidt nyansen bringer Gjerstad og Berge på den riktige siden av den straffbare injurie, skal jeg ikke si noe sikkert om, men jeg er ikke særlig i tvil om hva den vanlige leserens assosiasjon er.
Slik kunne man fortsette. Først et lite punkt, som likevel er typisk: På side 32 i KTMF blir en takk til Institutt for rettsinformatikk i KFF-forordet for bruk av deres laserskriver gjort til en beskrivelse av forfatterens og kritikernes situasjon som ”øyensynlig langt mer prekær enn motstandernes”. Forfatteren, tenker nok da leseren av KTMF, fremstiller seg altså som å slåss mot en overmakt, som en heltemodig David som ikke en gang har en laserskriver, mot en Goliat som er velutstyrt. Litt annerledes ville inntrykket blitt om Gjerstad klart hadde fortalt at dette var hentet fra forordet til 1987-utgaven, da laserskrivere var langt mindre vanlige, og om han hadde visst (han kunne jo spurt, om dette som så mye annet) at Jon Bing og andre egenhendig hjalp til slik at det kunne foretas nedfotografering og trykking rett fra utprintingen. På side 63 får vi vite, i litt større detalj enn jeg sier det her, at vi i KFF står overfor en ”bedrevitenskap”, og at KFF fremstiller folk som ikke å tenke selv, som knapt å tenke i det hele tatt. På side 64 henvises det morsomt til ”justis- og utdanningsminister Mathiesen”, som skal opplyse ”sine mindre velutdannede meningsmotstandere.” På side 68 får vi beskrevet en forfatter som ikke har noen empati for offeret, og som ”omhyggelig unnlater å nevne noe som peker i retning av offeret før helt til slutt”. Det sistnevnte tror jeg en leser vil eller kanskje til og med må forbinde med mer eller mindre bevisst manipulering; det er i hvert fall tydelig at Gjerstad ser det slik (KTMF s. 70). På side 69 beskrives den ”klamme omfavnelsen” av offeret som endelig skjer helt til slutt, til og med ”mot bedre vitende”. Nå handler jo KFF om fengslets virkninger og fangens situasjon, etter min mening legitime temaer i dagens situasjon. Uansett legges det i KFF faktisk opp en temmelig storstilet plan for gjenreisning av offerets rettigheter og situasjon (s. 216-221), basert på ideer og arbeider av sosiolog Ole Kristian Hjemdal som i dag er leder for Kompetansesenteret for voldsofre. Dette viktige tankegodset går upåaktet hen i KTMF.[1]
På side 110 i KTMF leser vi at sitater ”spiller en hovedrolle når man ønsker å gjøre det lett for seg selv. Oppmerksomheten mot motstandernes beste argumenter svekkes i den grad teksten klarer å fokusere på noe annet som viktigere, og direkte sitat er virkningsfullt, særlig hvis de kan knyttes til et stort navn”. Påstanden er at ”på denne måten” (s. 110) bruker jeg sitater fra Johs. Andenæs (som kommer til at forskningen om allmennprevensjonen ikke gir noe klart svar). Dette underbygges av at Erling Eide (representant for den økonomisk inspirerte allmennprevensjonsforskningen), som i følge Gjerstad er den farligste motstanderen for KFF, ikke siteres i det hele tatt. Altså et bevisst ønske fra KFFs side om å ”gjøre det lett for seg selv”. Faktum er at med ett unntak forekommer de viktigste Andenæs-sitatene (s. 85-86 i KFF) rett før en (etter mitt syn) fyldig behandling av Eides forskning (s. 86 flg. i KFF; se for øvrig nedenfor). Unntaket gjelder et sitat fra Andenæs om allmennprevensjonens moralske grunnlag, som står på s. 111-112 i KFF, i et helt annet avsnitt med tittelen ”Allmennprevensjon og moral”, der Eides forskning neppe er så interessant. Jeg føyer til at Gjerstad i KTMF betegner min karakteristikk av akkurat det sitatet som å bevege seg ”nær løgn” (s. 109 i KTMF). Jeg har nemlig sagt at Andenæs gjennom sitatet som jeg gjengir, samlende har søkt å besvare moralspørsmålet i forbindelse med allmennprevensjonen. Spesielt interesserte kan jo titte etter i KFF for å se hva de selv synes om løgnbeskyldningen.
Og så videre. Å svare på alle anførslene i en noenlunde fyldig og forståelig form, med redegjørelse for hva jeg skrev i KFF, hvordan Gjerstad tolker dette i KTMF, og hvordan jeg stiller meg til tolkningen, er simpelthen ugjørlig. Det ville sprenge alle rammer og trette leseren helt ut (kanskje han eller hun allerede er blitt trett.) Det er derfor jeg blir, som jeg sa, litt matt, og også litt oppgitt. Jeg fristes over evne til å si at det må Gjerstad ha visst. Jeg klarer bare å si at til sammen inneholder eller utfolder anførslene en total form for hatskhet, mot boken KFF, forfatteren eller begge deler (og kanskje mer generelt mot sosiologien) som for meg er uvanlig i diskusjon og debatt. Det er en besynderlighet og et grunntrekk ved denne boken at den bl.a. benytter seg nettopp av en type retorikk som den bitende anklager andre for å bruke. Det ville vært interessant å få vite om dette er mer eller mindre typisk for det som går under betegnelsen vitenskapsretorisk analyse.
Jeg skal nå gå over til å svare på noen få særskilte momenter i Gjerstads bok. Jeg tror momentene er vesentlige for lesere av Gjerstads bok, og derigjennom for deres forståelse av min bok.
Det er elementært at i enhver gjennomført kritikk av et arbeid, enten kritikken er vitenskapsretorisk eller ikke, plikter kritikeren å gjøre rede for hovedinnholdet i det kritiserte arbeid så langt som mulig slik forfatteren av det kritiserte arbeid har ment det. Nettopp slik er en doktordisputas bygget opp – først en redegjørelse så langt som mulig for hva doktoranden har søkt å si i avhandlingen, gjerne med utfyllende kommentarer av doktoranden selv – og så innvendinger og kritikk, gjerne av den bitende sorten.
I dette utgangspunktet feiler Gjerstad fullstendig. En ting er at KTMFs struktur er kompleks, på den måten at ett og samme tema drøftes fra én synsvinkel ett sted og fra en annen synsvinkel et annet sted. Fangetall, for eksempel, drøftes fra en synsvinkel, som figur- og tabellbruk, på s. 37 flg. i KTMF, og fra en helt annen, som metaforikk, på s. 118 flg. I og for seg er det intet i veien for å gjøre det slik, og kanskje det til og med er fornuftig fra en analytisk synsvinkel, men det kompliserer sterkt det bildet som fremtrer av KFF i KTMF. Dette kunne imidlertid vært bøtet på ved en skikkelig redegjørelse tidlig, i kapittel 1 kalt ”Innledning”, for hva KFF forsøkte å si. Men redegjørelsen uteblir. Man får ingen samlet forståelse av hvordan KFF er bygget opp og bredden i hva den forsøker å ta opp. Man får biter av boken presentert integrert i det som kalles den vitenskapsretoriske analysen, sammenvevd med og båret fram av alle de sarkastiske og nedsettende ordene og uttrykkene som sies å være den vitenskapsretoriske analysen, og som jeg nevnte eksempler på tidligere. Samtidig er store og viktige deler av boken utelatt. Jeg nevner spesielt hele kapitlet om hvorvidt fengsel kan forsvares gjennom rehabilitering, viktige deler av kapitlet om hvorvidt fengsel kan forsvares med allmennprevensjon, og hele kapitlet om hvorvidt fengsel kan forsvares med annet samfunnsforsvar, særlig det som kalles uskadeliggjøring.
La oss se litt nærmere på de store utelatelsene. Den første utelatelsen begrunnes med at rehabiliteringsforsvaret av fengsel er forlatt likevel (s. 68, s. 70 og s. 132 i KTMF). Det er feil, og viser Gjerstads ukyndighet i den faglige materien. I praksis er et skille mellom fengsel som rehabilitering og rehabilitering i fengsel, som Gjerstad trekker opp (s. 70), atter blitt uklar, etter en periode med nedtur for rehabiliteringsforsvaret. Den nye straffegjennomføringsloven og alle programmene som nå vokser fram i norsk (og internasjonal) fengselssammenheng er tydelig preget av rehabiliteringstanken.
Den andre utelatelsen, som altså gjelder viktige deler av kapitlet om allmennprevensjon, begrunnes med at Gjerstad ”vurderer KFF på grunnlag av de mest problematiske partiene av boka” (s. 158). Alt han sier om de delene av diskusjonen om allmennprevensjonen som er utelatt, er dette: ”I allmennprevensjonskapitlet henviser han [Mathiesen] bl.a. til panelundersøkelser som avviser at fengsel virker. Disse er relevante og blir framstilt på en plausibel måte. Det skulle ellers bare mangle i og med at de bekrefter Mathiesens syn” (samme sted). Med disse ordene, neppe særlig opplysende for uinnvidde lesere, er de store sosiologiske undersøkelsene – det som kalles tverrsnittundersøkelser (der folk spørres samtidig om deres forventninger om straff og deres selvrapporterte kriminalitet), panelundersøkelser (der samme personer følges over tid), osv. – simpelthen vekk. At Gjerstad også skriver at han har unnlatt ”å ta med alt han [Mathiesen] sier” (s. 158, min kursivering) gir samtidig inntrykk av at det ikke er stort som mangler. Leseren vil naturlig slutte at Gjerstads behandling av allmennprevensjonskapitlet i KFF ikke er langt fra uttømmende. Det er langt fra sannheten.
Den tredje utelatelsen, om annet samfunnsforsvar, begrunnes med at samfunnsforsvar gjennom uskadeliggjøring ikke er så viktig i Norge: "...[A]nnet samfunnsforsvar virker her i Norge for brutalt til å få en viktig plass" (s. 132). Igjen er dette feil, og viser atter Gjerstads faglige ukyndighet. Uskadeliggjøring, sammen med forutsigelse av farlighet, var meget viktig i samband med den gamle sikringsordningen som nettopp er blitt avviklet, og er fortsatt meget viktig i samband med den nye forvaringsordningen som er kommet for å tre i dens sted, samt i forbindelse med bruken av varetekt (se nærmere nedenfor).
Til dette kan Gjerstad si at han driver med vitenskapsretorisk analyse, og at det er i denne sammenheng han vurderer det han ser som de mest problematiske sidene ved KFF. Fremstillingen kan derfor ikke regnes som tendensiøs (s. 158 i KTMF). Gjerstad må imidlertid vite at han gir inntrykk av et helhetlig bilde av KFF, mens han faktisk ikke gir det. De få setningene på s. 158 kan ikke forhindre inntrykket. Dermed strider Gjerstads fremstilling mot en grunnleggende norm i den akademiske og vitenskapelige kultur.
At Gjerstad driver med vitenskapsretorisk analyse, over eller under ”midtlinjen”, gjør dette bare mer alvorlig enn ellers. En kritikk som sier seg å foreta analysen på et annet ”nivå” enn nivået i boken som tas opp, står i en særlig fare for å bli forstått på underfundige måter. En slik kritikk har følgelig en særlig og sterk plikt til å redegjøre skikkelig for boken på dens eget nivå. Dette viktige punkt har ganske enkelt med etikk og redelighet å gjøre.
Så noe om Gjerstads behandling av fangetall. For det første anfører han at en figur (s. 16 i KFF) som viser fangetallsutviklingen i absolutte tall i Europa 1971—1986, gir et feilaktig inntrykk av utviklingen (et uttrykk som Gjerstad også kritiserer[2], men jeg finner ærlig talt ikke noe annet som er bedre). Gjerstad anfører (s. 37 i KTMF) at figuren er
”et nokså banalt eksempel på hva ensidig framstilling kan gjøre med tallmateriale, og den gjentatte referansen til den høyst troverdige kilden, Europarådets Prison Information Bulletin, får dermed en dobbel funksjon: på den ene siden er en presumptivt nøytral og autoritativ kilde tillitsvekkende, på den andre siden er ikke tabellen forfatterens ansvar om følgende skulle bli påpekt: Den vertikale aksen som bærer det europeiske fangetallet, begynner ikke på null, men på 170 000. Når man kutter slik i en skala, bør man gjøre oppmerksom på det enten i teksten eller ved å ’brette’ aksen nederst. Det eneste vi derimot får opplyst i teksten, er at økningen på 35 prosent i løpet av femten år er dramatisk og langt større [et uttrykk Gjerstad kursiverer, men som ikke er kursivert i KFF] enn befolkningsveksten, et inntrykk som altså støttes av en meget bratt vekstkurve. Den manglende korrigeringen for befolkningsvekst, som er en alvorlig svakhet ved tabellen, kan da allerede ha fått et positivt fortegn, iallfall hos en grunnfagsstudent: ...”
Gjerstad bruker her uttrykket ”dobbel funksjon” (min kursivering her) i forbindelse med min presentasjon av figuren. Men i sin sammenheng går assosiasjonene i retning av motiv, dvs. at forfatteren med dulgt behendighet har unnlatt å gjøre bestemte ting (lage ”brett” i figuren, gi absolutte tall uten korreksjon for befolkningsvekst) som ville svekket tesen om fangevekst i Europa, ”iallfall hos en grunnfagsstudent”. Jeg har dette å si: Med eller uten ”brett” tror jeg det fremgår som helt klart at figuren begynner med et fangetall på 170 000. Det er tydelig i figuren og klart nevnt i teksten, det er ikke til å misforstå og jeg tror ikke noen misforstår det, eller danner seg et falsk inntrykk av at man begynner på et 0-punkt fordi det ikke er laget en ”brett” i figuren. Det er også helt tydelig sagt fra om at vi har å gjøre med absolutte tall. Jeg korrigerte ikke for befolkningsvekst her 1) fordi nettopp det er gjort for en rekke europeiske (og andre) land for perioden 1979-1993 i teksten som følger umiddelbart etter (s. 17 flg. i KFF), og 2) fordi de absolutte tallene er av meget stor interesse i seg selv – de sier mye om hvordan det står til i fengselssektoren i en region. Gjerstad har tydeligvis ikke forstått det poenget.
Gjerstad har for øvrig tatt bryet med å korrigere for befolkningsveksten i alle landene i figuren. I absolutte tall var veksten altså 35 % på 15 år. Korrigert var den i følge Gjerstad 25 %. Med andre ord meget betydelig, og, som jeg sier på s. 16 i KFF, ”langt større enn den generelle befolkningsveksten skulle tilsi”.
Gjerstad tilføyer bl.a. at tall for Nord-Amerika og Russland som jeg bringer inn (hentet fra Nils Christie) kanskje ikke er så lure fra en retorisk vinkel å bringe inn, fordi det dreier seg om ekstreme land (s. 39 i KTMF) som gjør fangetallene for Europa relativt lave. Jeg fristes til å hente fram en gammel traver: Om man hamrer eller hamres ... Ja, Nord-Amerika og Russland er ekstreme, hvilket fremgår av min bok, men det er av stor interesse å se fangetallene mer globalt, foruten å få nyansert bildet mellom regioner.
Konklusjonen for meg, også etter å ha lest Gjerstads bok, er denne: Veksten i fangetall i perioden har vært dramatisk, selv om man må ta høyde for forskjeller mellom land og regioner, noe jeg også gjør i KFF. Til dette kan Gjerstad muligens si at han i og for seg ikke anfekter denne konklusjonen – han tar bare for seg retorikken. Men hans skille mellom retorikk og fag bryter her så sterkt sammen at det hele blir tøvete. Selvfølgelig går han også inn i en faglig diskusjon, her om fangetallene. Jeg kommer tilbake til dette.[3]
Gjerstads kritikk er særlig stor på et bestemt punkt innen utforskningen av allmennprevensjonen – den økonomisk inspirerte forskningen. Jeg har allerede fortalt hvordan han unnlater å drøfte det omfattende øvrige stoffet om allmennprevensjon. Hvordan stiller det seg så med hans behandling av den biten han tar opp?
Hans påstand er følgende: At jeg først diskuterer de metodologiske problemene knyttet til spørsmålet om allmennprevensjonens effektivitet, gir meg ”en mulighet til å bake de tidligere nevnte ’farlige’ forskningsresultatene til Eide inn som det tredje underordnede leddet i en rekke, i stedet for å gi dem en mer selvstendig plass” (s. 132). Han fortsetter (s. 133): ”Eides resultater kunne neppe vært utelatt. Når de først nevnes, er det som vi ser, så fort og tilforlatelig som mulig, og videre med en umiddelbar stopper for leserrefleksjoner: ...Det er vanskelig å se hvordan lesningen skulle kunne vært utsatt for hardere kontroll.” En rekke anførsler på følgende sider går i samme retning.
Dessuten finner vi en kritikk av min tallbruk: Jeg har vist til det tradisjonelle skillet mellom straffens strenghet og straffens sannsynlighet (dvs. sannsynlighet for å bli oppdaget og dømt), og poengert at i 55 undersøkelser av sannsynligheten for straff reduseres kriminaliteten med gjennomsnittlig 0,70 % ved 1 % økning i sannsynligheten for å bli dømt skyldig. I 42 undersøkelser av gjennomsnittlig lengde av fengselsstraff reduseres kriminaliteten med gjennomsnittlig 0,45 % ved 1 % økning i straffelengden. Gjerstad mener at tallene kunne ”vært ganget med f. eks. 10, slik at man heller sa at en ti prosents økning i strafflengden medfører 4,5 prosents nedgang i kriminaliteten” (s. 134). Gjerstad fortar også andre beregninger som går i samme retning (s. 134-135). Gjerstad mener på dette grunnlag at det blir helt galt når jeg karakteriser virkningene som marginale. Flere andre anførsler følger også, bl.a. at jeg foretar et ukommentert skifte fra fangetall (som er KFFs utgangspunkt) til strafferammer (s. 136 i KTMF), og det konkluderes med at
”[j]eg [Gjerstad] har nå vist at det forskningen sier om effekten av allmennprevensjon, forminskes med nærsagt alle midler som den vitenskapelige tekstnormen tillater. Det er vanskelig å forestille seg en mer tendensiøs framstilling som likevel makter å framstå som objektiv/vitenskapelig” (s. 137).
Gjerstad har ikke dekning for sine påstander. Jeg skal kort gjennomgå den faktiske rekkefølgen i presentasjonen i KFF, og dermed forholde meg til påstanden om at jeg baker inn og underordner Eides ”farlige” (Gjerstads anførselstegn) resultater. Først når det gjelder gjennomgåelse av konkret empiri kommer nærmere 2/3 side som redegjør for Eides bruk av økonomiske modeller og empiriske resultater (s. 87 i KFF). Så følger drøyt 1/3 side som nevner at Eide selv har understreket ”de mange metodologiske problemene som denne typen av undersøkelser innebærer” (s. 87 i KFF). I samme avsnitt trekker jeg fram to av problemene som han drøfter. Deretter følger en og en tredjedels side som tar opp andre forfatteres innvendinger, særlig mot bruken av økonomiske modeller. Så følger en drøftelse på ca. 1 side av skillet mellom straffens sannsynlighet og straffens strenghet, med tallene fra Eide som ble nevnt ovenfor, og med bemerkninger om at helt andre straffeøkninger i tilfelle måtte til for å nå betydelige resultater, økninger som ville gå på tvers av grunnleggende rettferdsprinsipper. Drøftelsen avsluttes så med en halv side om spredningen i resultatene i de undersøkelser Eide bygger på.
Etter at dette er gjort, fortsetter diskusjonen av allmennprevensjonsforskningen med en redegjørelse for sosiologiske undersøkelser, som Gjerstad omtrent ikke sier noe om.[4] Det følger så en redegjørelse for en (på det tidspunkt) fersk gjennomgåelse av undersøkelser i en omfattende amerikansk monografi under tittelen In Defense of Prisons. Den økonometriske forskningen kommer altså først i den empiriske delen av kapitlet. Jeg har meget vanskelig for å se noen faglig sett bedre måte å presentere de økonometriske resultatene på enn 1) å presentere dem først i hele diskusjonen av nyere empiri 2) innenfor presentasjonen av økonometri først å presentere (Eides) hovedfunn, 3) deretter Eides egen metodekritikk, 4) dernest annen metodekritikk. Jeg synes jeg yter denne retningen innen forskningen ”rimelig rettferdighet”, hvis man kan uttrykke det slik, også i lys av den betydelige kritikk som har fremkommet mot bruken av offentlig statistikk koblet til et begrep om den rasjonelle aktør. I tillegg kommer jeg tilbake til de økonometriske funnene i oppsummeringen, og sier at ”Det klareste resultatet finner vi hos Eide, og det består i at det store flertall av de økonomisk inspirerte undersøkelsene han gjennomgår, går i retning av en viss, mindre eller større, virkning” (s. 97 i KFF). Deretter kommer igjen en 6 linjers gjentakelse av kritikken.
Gjerstads oppfatning, derimot, er at jeg underordner de ”farlige” (igjen Gjerstads anførselstegn) økonometriske resultatene til Eide. Jeg synes simpelthen ikke at jeg gjør det. Hva skulle den alternative presentasjonsmåten i tilfelle være? Å unnlate å presentere metodekritikken kunne jeg jo ikke, all den stund den – etter mitt og manges syn – har vært bred og velbegrunnet. Den eneste muligheten jeg ser ville være først å presentere hele mengden av empiri, økonometrisk så vel som sosiologisk, og så kommet til metodekritikken. Men det ville ikke hjulpet noe: Da ville de økonometriske resultatene blitt stående alene mot mengder av sosiologiske undersøkelser, og så blitt ytterligere utsatt for ”skade” av en avsluttende metodekritikk.
Men hva med min presentasjon av tallene, som Gjerstad kritiserer? Hvorfor har jeg ikke forstørret dem, fra 1 til 10 % osv. som han foreslår? Ganske enkelt fordi det ville vært faglig helt uholdbart å foreta en slik enkel forstørring av tallene. Vi har gode grunner for å anta at økning av strafferammer har en avtakende effekt. I KFF s. 90 har jeg gjort inngående rede for dette, og hvorfor man altså ikke kan følge Gjerstads lite kloke anbefaling. Jeg bruker for øvrig samme tallpresentasjon som Eide.
Kan fengsel forsvares? behandler forsvaret av fengsel med rehabilitering, almenprevensjon, annet samfunnsforsvar, og rettferdighet, og viser – mener jeg – at ingen av forsvarsargumentene er holdbare. ”Rettferdighet” er altså det siste store forsvaret som behandles. Om behandlingen av rettferdighet sier Gjerstad innledningsvis:
”Han [Mathiesen] skygger unna kjernen. Dette er antakeligvis også grunnen til plasseringen langt bak i boka. Kapitlet er, på tross av at den kanadiske anmelderen synes det var det beste i en ellers god bok, derfor det svakeste og ville neppe holdt om det skulle stått først.” (s. 143).
Henvisningen til ”den kanadiske anmelderen” gjelder Jackson/Ekstedt 1993, som fant dette kapitlet særlig bra. Her er Gjerstad redelig – han nevner (måtte nevne?) en annen vurdering som går rakt mot hans egen.[5] Sitatet fra Gjerstad, og hans videre tekst, er imidlertid ganske giftig – grunnen til at jeg har plassert dette kapitlet så langt bak i KFF, er at det egentlig er bokens svakeste, og trenger hele den vitenskapelige modus først for å kunne aksepteres. Han tillegger altså undertegnede et lite hederlig og nærmest konspirativt motiv (i hvert fall vil leseren lett tolke det vage og flertydige ordet ”grunn” som motiv) for at kapitlet er plassert langt bak.
Jeg er nødt til å la det meste av Gjerstads kritikk av min argumentasjon rundt rettferdighet ligge, og viser i stedet til KFF selv og til flere anmeldere (som neppe er helt ubevandret med retorikkanalyse) som ser annerledes på det, samt til debatten i fagmiljøet. Momenter som Gjerstad mener skygger unna kjernen, har stått sentralt i den faglige debatten, og har blitt viktige i straffeutmålingspraksis, i hvert fall USA. Momentene betegnes samlet som byggesteiner i en ”nyklassisistisk” tenkemåte.[6] Men ett punkt i Gjerstads kritikk vil jeg kort ta opp, fordi han kan ha oppdaget noe som engelsktalende anmeldere ikke har kunnet oppdaget.
Jeg argumenterer i rettferdighetskapitlet at vi i forsøkene på gi rettferdighetstenkningen presisjon står overfor en ringslutning. Forenklet, for å få fram poenget: Lovbruddets grovhet eller forkastelighet, som skal danne grunnlaget for hvilken straff lovbruddet er verd, fastlegges i sin tur av hva lovbruddet fortjener i straff, dvs. hvilken straff lovbruddet er verd. Jeg mener i KFF at det er tendens til en slik ringslutning i et stort nyklassisistisk miljø der man forsøker å gi rettferdighetsbegrunnelsen presisjon.
I KFF bruker jeg en del plass (s. 168 ff) bl.a. på et svensk kriminalpolitisk dokument av den nyklassisistiske typen for å illustrere dette. Dokumentet heter SOU 1986: 13-15. Gjerstad har gått inn i selve dokumentet, og avviser ringslutningen, og finner at ingen av sitatene jeg gjengir ”har denne omsnudde retningen” (s. 150 i KTMF). Det er her Gjerstad svinger seg til de store høyder, med spørsmålet ”Hva er egentlig vitsen med denne svindelen ...?” Han har også andre meget sterke uttalelser, som at ”[s]elektiv sitatteknikk følges så opp av en usedvanlig slu feilkategorisering av motstanderens tale:...” (samme sted), og ”uredelig” (s. 151). I forbindelse med påstandene om svindel og uredelighet, de aller alvorligste beskyldninger som tenkes kan i vitenskapelig sammenheng, blir spørsmålet om hvordan Berge i hans rolle som veileder har rådet eller ikke rådet sin student, akutt – for Berge.
Mitt svar er i alle fall dette: Jeg mener at sitatene jeg gir fra SOU 1986:13-15 nokså sterkt antyder at vi står overfor en ringslutning, og er ikke overbevist av Gjerstads fremstilling. Det er da også ekstremt vanskelig å gi en presis tilordning mellom straffverdi og lovbruddets grovhet/forkastelighet, hvilken er nyklassisismens mål, ved hjelp av uavhengige kriterier. Jeg brukte mye tid på SOU’en da jeg i sin tid skrev dette, og jeg leste den i sin helhet.
Men Gjerstad har tydeligvis også gått til kilden. Min fremstilling av SOU’en er nok et forsøk på en ”byråkratiretorisk analyse”, og jeg kan selvfølgelig ha feillest SOU’en. Det er riktig som Gjerstad sier at ingen av sitatene jeg gjengir strengt tatt har den ”omsnudde retningen”. Så dumme er selvfølgelig ikke forfatterne. I min behandling av sitatene er det et element av tolkning, og jeg mener tolkningen er rimelig. Men jeg kan ha tolket feil. Jeg kan også ha sitert selektivt, selv om jeg pleier å være meget forsiktig i slike sammenhenger med å kontrollere at ikke andre uttalelser går andre veien, og selv om heller ikke Gjerstad siterer noen utsagn fra SOU’en som viser uavhengige kriterier.
Uansett er det som sagt langt herfra til ”svindel”.
Noe må sies om Gjerstads anførsler om min bruk av begrepet ”kriminalitet”. Termen har i følge Gjerstad en retorisk virkning: Dets innhold ”av likt og ulikt gjør det nærmest umulig å si noe samlende om kategorien” (s. 140 i KTMF):
”At hver av de fire teoriene kunne ’passe’ med hver sin type kriminalitet, er overhodet ikke drøftet i boka som dermed implisitt forlanger at fengsel skal kunne legitimeres med bare én hovedteori. F. eks. ville det ikke vært urimelig at fengsel legitimeres med allmennprevensjon overfor narkotikasmugling og underslag, med rettferdighet overfor voldtekt og mishandling, og med samfunnsforsvar overfor Baneheia-Viggo. Muligheten drøftes ikke, og KFF er helt avhengig av at den ikke drøftes, hvilket kriminalitetskategorien muliggjør" (s. 140-141).
Til dette er følgende å si:
For det første er det uklart hva Gjerstad her mener – om han med ”legitimering” mener begrunnelse for eller virkning av fengsel, eller begge deler.
For det andre ville det være svært urimelig, når det gjelder begrunnelse for fengsel (som ser ut til å være Gjerstads hovedpoeng), å vente et slikt raffinert samsvar mellom hovedteori og lovbruddstype. Det er nesten utrolig at Gjerstad finner dette å være en rimelig antakelse. Samfunnsforsvar i betydningen uskadeliggjøring brukes slett ikke bare overfor lovbrudd av typen Baneheia. For eksempel bruker politiet varetekt (egentlig et etterforskningsmiddel) periodevis overfor et bredt spekter av intensiv lovbruddsvirksomhet. Det er ikke så lenge siden ”100 på topp” var et begrep både i politi, forhørsrett og medier. Allmennprevensjon brukes langt fra bare som begrunnelse overfor narkotikasmugling og underslag, men temmelig udiskriminerende og overfor et meget bredt spekter av lovbruddstyper. ”Allmennpreventive grunner” er en standardterm. De hundrevis av dommer som jeg har lest gjennom et langt faglig liv har gjort dette helt klart for meg. Rettferdighetsresonnement brukes langt fra bare i samband med voldtekt og mishandling, men igjen i samband med mange lovbruddstyper, og er som nevnt noen steder blitt satt i system som hovedbegrunnelse for domspraksis.[7] Og så videre.
For det tredje har vi ikke data som tyder på et slikt raffinert samsvar når det gjelder virkning av fengsel. I motsetning til hva Gjerstad hevder, gjør jeg på flere punkter i KFF et bevisst forsøk på å bryte kriminalitetsbegrepet ned – når undersøkelser jeg gjennomgår eller resonnement gir grunnlag for det. Det gjelder for undersøkelser av allmennprevensjonen (s. 91 og s. 92 i KFF) og resonnement om samme (s. 109-110 i KFF). I allmennprevensjonsforskningen er det nettopp et poeng at virkning av forskjeller i straffens strenghet uteblir over et bredt spekter av forskjellige lovbruddstyper. Tilsvarende gjelder for en omfattende gjennomgang av rehabiliteringsforskningen, foretatt av amerikaneren Richard Wright og referert av meg, der Wright tar for seg noe som er ”in” for tiden, nemlig å ”tilpasse” behandlingsprogram til egenskaper hos lovbryteren (s. 70 i KFF). For øvrig har man i de nær sagt tusensvis av rehabiliteringsundersøkelser som er foretatt gjennom årene, og som jeg summerer, naturligvis forstått at lovbruddstype er blant de mange forhold man må kontrollere for eller i hvert fall vurdere virkningen av. Jeg behandler også lovbruddstype i forbindelse med de mange undersøkelser av uskadeliggjøring: Selv når man konsentrerer seg om lovbrudd av typen alvorlige voldsforbrytelser, viser undersøkelsene lav evne til å forutsi farlighet i fremtiden (s. 136 flg. i KFF).
Selv om jeg også nødvendigvis bruker kriminalitetsbegrepet som samleterm, er det altså simpelthen uriktig at jeg bruker begrepet på den firkantete måten Gjerstad gir inntrykk av.
Kort om et siste spørsmål, som er av en noe annen art, og som egentlig er stort: Gjerstad hevder i KTMF at KFFs fremstilling i en viss forstand ikke går i debatt med motstanderne, men danner en slags triade der boken argumenterer mot/taler til en motpart, mens den egentlig henvender seg til en modelleser:
”Man kan si at tekstens forfatterstemme roper til publikum: Har jeg ikke rett! Hør på dette! Men de vil jo ikke høre, de! ... Når man skriver for tredjemann slik Mathiesen gjør, er man rimelig sikker på at sjansene hos denne er bedre enn hos motparten, altså de som virkelig er uenige ...Modelleseren blir Mathiesens vitner i stedet for motpart” (s. 90/92 i KTMF).
Men et slikt forhold til motstander og leser synes jeg som forfatter ikke er så galt. Hvis jeg inngår i en triadisk modell så står jeg ved den, i hvert fall i forbindelse med fengselstemaet der leserne trenger den type fakta og argumentasjon som boken bringer.
Gjerstad mener tydeligvis at dette strider mot ideen om kommunikativ rasjonalitet som jeg i KFF legger vekt på i kriminalpolitisk debatt, og at rasjonalitet uten dialog med motstanderen ikke er kommunikativ rasjonalitet (s. 94): ”...jeg [Gjerstad] mener Mathiesen ikke tilfredsstiller de idealer han selv forfekter” (s. 94-95). Men for at vi i det hele tatt skal få noe som likner en kommunikativt rasjonell debatt om kriminalpolitikken i det offentlige rom, der de beste argumentene vinner fram, må den type fakta og argumentasjon som KFF inneholder først fram. I dag er de omtrent ikke framme i det offentlige rom. Å få dem fram er en meget tung oppgave i tidens straffeklima. Vi overveldes av påstander om fengselsstraffens nødvendighet, til og med fortreffelighet, uten motforestillinger. Hvis vi skal få til en mer dialogpreget debatt om spørsmålene i offentligheten, er det maktpåliggende at mennesker som er motivert for det, utstyres med argumentasjon, ikke minst argumenter bygget på empiri, noe jeg mener KFF gir.[8]
Jeg må tilføye: Hvis det er noen som ikke går i debatt med motstanderen, men danner en slags triade der boken argumenterer mot/taler til en motpart mens den egentlig henvender seg til en tredjepart, en modelleser som stort sett er enig, så må det da være forfatteren av boken Kan Thomas Mathiesen forsvares? Ved hele sitt opplegg, alle sine sarkasmer og insinuasjoner har vi da med Gjerstads bok virkelig lagt den kommunikative rasjonalitet bak oss!
Retorisk analyse av type Gjerstad minner meg litt om psykoanalysen i dens barndom her hjemme etter andre verdenskrig, som jeg er gammel nok til å ha opplevd: I noen miljøer kunne du knapt uttale noe i det hele tatt uten at det betød noe annet enn det du uttalte. Det er til og med en slags parallellitet mellom Gjerstads og psykoanalysens skjemaer: Gjerstads skjema, med det som er under, på og over midtlinjen, og hans vekt på at han ikke tar opp det som er på midtlinjen, minner litt om psykoanalysens klassiske inndeling i id, ego og superego, der id og superego er sentrale kategorier.
Et hovedproblem med Gjerstads vitenskapsretoriske analyse er at den forveksler slik analyse med en flom av insinuasjoner, vage ordelag som likevel klart gir assosiasjoner til grumsete motiver hos forfatteren, og likefrem injurier. For å bli interessant, må en vitenskapsretorisk analyse ikke foreta en slik forveksling.
Et annet hovedproblem med Gjerstads analyse er at han ikke er innsatt i den faglige materien – fengselsstraffens virkninger m.v. -- som KFF behandler. På flere viktige punkter viser han dette klart, på andre punkter kan hans budskap vanskelig tolkes annerledes, og faglig sett viktige deler av KFF hopper han over som om de var uvesentlige. Dette er av avgjørende betydning, for mot slutten av boken, etter at hele hans vitenskapsretoriske analyse er foretatt, konkluderer Gjerstad sammenfattende ”at KFF faglig er svært svak,” og at det som likevel bærer teksten er de retoriske virkemidlene, ikke minst ”beinhard kontroll med konteksten og dermed lesningen ...” (s. 159). Retorikken skjuler altså at boken ”faglig er svært svak”. Rent bortsett fra uttalelser tidlig i boken om at han ikke skal ta for seg bokens ”hva”, noe det altså viser seg at han likevel gjør, krever en slik konklusjon at Gjerstad har faglig innsikt som setter ham i stand til å påvise grunnleggende faglige svakheter i KFF. Jeg kan ikke se at han klarer å gjøre dette, og har gitt eksempler på det som etter min mening er sentrale.
Vi er i en tid da tekst i noen miljøer bare ses som tekst, og som nok i seg selv som stoff for analyse. Det ser ut for meg som om Gjerstad har falt for denne retningen. Jeg mener at dersom tekstanalyse virkelig skal bli god, må den gå skikkelig inn også i materien, i dette tilfellet den faglige materien om fengselsstraffens virkninger, og se teksten i forhold til fordypet forståelse av materien. I noen få sammenhenger gjør Gjerstad dette i det foreliggende tilfellet, som når han gjenleser den svenske kriminalpolitiske utredningen, og da blir tekstvurderingen bedre, men så forkludrer han det igjen ved å påstå ”svindel” om KFF.
Et kort eksempel fra egen praksis på betydningen av å ha virkelig innsikt i det materielle innhold: Gjennom årene har strafferettsmiljøets begrepsvalg opptatt meg. Varetekt kalles altså varetekt, noen tas i andres ”varetekt”. Det lyder pent. Det snakkes om ”rettspleie”. Det lyder nesten enda penere. Det snakkes om ”anbringelse”. Det snakkes om ”kjæremål”, og det i ordelag som gir assosiasjoner til at den dømte har sterke motmaktsmidler til rådighet. Det snakkes om ”forvaring”. Alt dette og mye mer i det strafferettslige språk lyder beroligende, balansert. Det gir inntrykk av ro og sindighet. Dette er et poeng jeg jevnlig har brakt opp, skriftlig og i undervisning. Men for å si noe avgjørende om hvorvidt disse ordene simpelthen overensstemmer rimelig godt med realiteten, eller om de i større eller mindre grad dekker og skjuler realiteten, og gir inntrykk av ro og balanse der fengselslivet -- fra fengselsfangens erfaringshorisont og ut fra gjengse begreper[9] -- er alt annet en rolig og balansert, må man ha inngående kunnskap om realiteten. Først da kan man foreta den ”strafferettsretoriske analysen”, som man kunne kalle den, og gjøre den til noe annet og mer enn en rent overflatisk øvelse. En av de første som systematisk analyserte strafferettsretorikken på denne måten, var Odd Wormnæs i ”Om myter og mytedannelse i kriminalpolitikken”, opprinnelig holdt som foredrag i 1971.[10]
Det er på dette punkt, i forhold til KFF, at Gjerstad feiler. Det er synd, for i utgangspunktet er Gjerstads prosjekt interessant. Det er klart vi har behov for gode vitenskapsretoriske analyser.[11] Det er sterkt å håpe at de vitenskapsretoriske analysetradisjoner som er under utvikling i Norge[12] i fortsettelsen vil følge andre spor enn det man har lagt opp til med denne utgivelsen i den offisielle skriftserien fra Norsk Sakprosa. Skrifter som dette kleber ved en skriftserie, og skaper spørsmål om virksomhetens seriøsitet. Kanskje nærværende reaksjon fra en fagperson utenfor det miljøet som arbeider med vitenskapsretoriske analyser kan fungere som en påminning om dette. Det synes i alle fall å være et behov for at de som arbeider med vitenskapsretorisk analyse også analyserer sin egen retorikk.
Synes jeg så selv at Kan fengsel forsvares? er en god bok? På én måte ja: Jeg mener den samler et stort tilfang av empirisk kunnskap om fengslet og dets virkninger som er nyttig. Den er skrevet ut fra et perspektiv eller synspunkt, men jeg mener at det er helt akseptabelt når perspektivet gjøres klart, hvilket jeg tror blir gjort i boken, og at en slik fremstilling er mye bedre enn den konvensjonelle ”læreboken” som lett blir en blass historie uten mål og mening.
Men på en annen måte mener jeg egentlig nei, i den forstand at KFF med noen unntak ikke er noen original bok. Den bygger i utpreget grad på andres synspunkter og forskning uten å tilføre så veldig mye nytt. Jeg ser for meg at Gjerstad straks vil påstå at å si dette, er et retorisk knep fra min side for å gi inntrykk av at jeg har mange med meg. Da kan jeg bare vise til de mange faglige ”motstandere” som jeg behandler i boken. Jeg mener jeg har skrevet andre bøker, både tidlig og sent i min produksjon, som er mer preget av originalitet.
I en sum: Selv ser jeg på Kan fengsel forsvares? først og fremst som en nødvendig bok, særlig i vår tid.
[1]I følge Gjerstad har KFFs behandling av offeret også sin "kjønnsmessige slagside". Som underlag for denne anførselen viser Gjerstad først til et sitat fra meg, der jeg i sin tur siterer rettshistorikeren Kjeld Bugges (1969) fremstilling og sitat fra en dom i 1756, der en gutt fikk et halvt års straff for å ha søkt til seters ”for med de der liggende Kvindfolk at faa sin løsagtigheds Brynde stillet". Sitatet hos meg kommer i sammenheng med Bugges nitide studie av 1700-tallets norske tukthus og det rehabiliteringsformål som tydeligvis var til stede. Gjerstad mener at bruken av eksemplet har som funksjon å bagatellisere kriminalitet mot kvinner: ”For alt Mathiesen vet var det voldtekt denne gutten ble straffet for" (s. 108-109 i KTMF), og i alle fall kunne jentenes situasjon på sætrene på forskjellige måter være problematisk i den tiden, noe Gjerstad gir eksempler på. Ja, det kan tenkes jeg har tatt for lett på den historiske sammenheng. Men jeg har i alle fall notert meg at dommen som nevnt var et halvt år -- en mild dom i de tider, og ingen dom for voldtekt, men for leiermål. At dommen var et halvt år, har imidlertid Gjerstad ikke tatt med. Han har feilsitert og skrevet "satt inn på X års dom". Jeg vet ikke hvorfor han har gjort dette. Men jeg vet at leseren av Gjerstads bok av den grunn må få et ganske annet inntrykk av det hele enn leseren av min bok.
Gjerstad følger denne behandlingen opp, for å vise [h]vor seriøst Mathiesen tar kvinnelige ofre" (s. 109 i KTMF), med å gå ut av Kan fengsel forsvares? og inn i en Dagblad-replikk jeg skrev 26. oktober 2000. Der skrev jeg om en sak i Bergen "hvor en sikringsdømt nesten lyktes i å voldta og knivdrepe sin hybelvertinne" (Gjerstads fremstilling av saken i KTMF s. 109). Mine ord i artikkelen var at "en sikringsdømt hadde antastet en kvinne han hadde leid hybel av". I Gjerstads fremstilling ser det ut som hele Dagblad-replikken handlet om denne saken, og at jeg altså fikk hendelsen til å se mye penere ut enn den virkelig var. Det Gjerstad ikke skriver et ord om, er at den korte Dagblad-replikken (2000 tegn) handlet om faren for nedbygging av personvern i vår tid. I artikkelen nevner jeg kortfattet en rekke eksempler på forslag om slik nedbygging, som etter min mening til sammen danner et stort problem: Bedrifter bør tipses om kriminelle, huseiere bør varsles om sikringsdømte, taushetspliktsbestemmelsene i fengselsvesenet bør nedbygges, nabolag bør informeres, navn og persondata bør offentliggjøres. "Ut fra enkeltsaker foreslås en dramatisk nedbygging av personvern og integritet", heter det i min Dagblad-replikk. Det er altså i denne sammenheng jeg forkortet hendelsesforløpet i Bergen til at vedkommende kvinne ble "antastet". Jeg synes ordet er forholdsvis dekkende, men kanskje jeg ikke skulle brukt det. Men så skulle Gjerstad i KTMF, meget sterkt opptatt som han er av kontekstens betydning, heller ikke ha revet sitatet fullstendig ut av sin kontekst og unnlatt å fortelle hva artikkelen som han kritiserte tok for seg, og hva dette ene eksemplet blant flere skulle illustrere.
[2] Gjerstad mener at begrep som ”utvikling” (ut-vikling, i følge Gjerstad en deterministisk metafor; KTMF s. 120), ”vekst” (som planterikets vekst), ”stigning” (som flomvannets stigning), danner en metaforisk forståelsesform ”som består i at et samfunnsmessig fenomen behandles i henhold til en naturvitenskapelig modell,...” (KTMF s. 122). Denne modellen er, sier Gjerstad, samfunnsvitenskapelig felleseie, men den har ”retorisk effekt på tross av eller på grunn av sin konvensjonalitet” (samme sted). Det brukes i følge Gjerstad også andre metaforikker i KFF, som krigs- eller kampmetaforer (den konservative kritikken var ”innbitt”, den ”begravde” Kriminalmeldingen av 1978; KTMF s. 125), fabrikkmetaforer (”rotasjon” og ”samlebånd” i forbindelse med forhørsretten; KTMF s. 124), m.v. Deler av denne diskusjonen synes jeg for min del er interessant. Gjerstad mener imidlertid så vidt jeg kan se at i KFF er naturfenomenforståelsen dominerende (s. 120), og ”KFF er med andre ord retorisk når den framstiller fengsler som noe som vokste fram, og ikke som noe som rett og slett ble vedtatt” (s. 119, Gjerstads kursiv). Han sier det også slik: ”...[S]iden fangetallet følger av domstolspraksis som igjen følger av Stortingets praksis, er fangetall langt fra noe naturfenomen som må varsles som om det dreide seg om flom eller ny istid” (samme sted). Dette er konklusjoner om KFF som jeg har meget vanskelig for å følge, selv om det kanskje er riktig at begrepene som Gjerstad nevner gir assosiasjoner i den retning han påpeker. KFF legger, som jeg ser det, stor vekt på ansvar og beslutninger, ikke minst i bokens sluttkapittel. Også i andre arbeider har jeg understreket at kriminal- og fengselspolitikk er et resultat av politiske beslutninger, selv om slike beslutninger er meget komplekse.
[3] Gjerstad har også forskjellige andre anførsler til min diskusjon av fangetall. Jeg nevner to av dem. For det første fremholder han at jeg begår det han kaller ”vanskeliggjøring” av bakgrunnen for de stigende fangetallene (s. 40 flg. i KTMF). Jeg reiser spørsmålet om det er strengere dommer og/eller flere mennesker som straffes som ligger bak (s. 23 flg. i KFF), og innleder med å vise til en kriminologikonferanse i Hamburg som tok dette opp. ”At stigende fangetall skyldes lengre eller/og flere fengselsstraffer er en selvfølge”, svarer Gjerstad (s. 41 i KTMF), og fortsetter harselerende: ”Her presenteres denne selvfølgeligheten i stedet som sluttproduktet av en stor konferanse hvor ulike typer statistikk ble framlagt”. En selvfølgelighet er altså i følge Gjerstad laget om til noe vanskelig og vitenskapelig. De to mulige årsakene til økte fangetall sier imidlertid meget forskjellige ting om rettssystemet. Avsnittet som Gjerstad viser til, er i realiteten en innledning til en særskilt behandling av dette for Norges vedkommende, som konkluderer med at det trolig først og fremst er økt strenghet i domstolen, som følge av endret narkotikalovgivning, og ikke et økt antall dømte personer, som skaper det økte fangetallet for det tidsrom boken behandler. Den økte strengheten skaper økt fangetall ved å senke rotasjonen i fengslene. Det forteller noe helt annet om rettssystemet enn en økning i antall dømte personer ville ha gjort, og er ingen selvfølgelighet.
For det andre fremholder Gjerstad at en behandling jeg i denne forbindelse særskilt gir av varetektstidene igjen er et eksempel på vanskeliggjøring: ”Relevansen for fangetall er likevel nærmest lik null siden nesten alle varetektsfengslede får en fellende dom som varetektstiden selvfølgelig trekkes fra på” (s. 42 i KTMF). Gjerstad overser her flere poenger: Ikke rent få tiltalte får en dom som tilsvarer varetektstiden, for deretter å bli løslatt. Det er heller ikke rent få som blir løslatt uten å få noen dom. Antallet innsatte som ble løslatt direkte fra varetekt, dvs. uten å ha vært overført til domssoning før løslatelsen, økte i tiden etter 1993: Antallet var 1 772 i 1993, mot 2 065 i 1997. Omfanget av løslatelser fra varetekt i 1997 tilsvarte 57 % av alle nyinnsettelsene i varetekt samme år. (Opplysninger fra Ragnar Kristoffersen: "Bruken av varetekt øker igjen", Samfunnsspeilet nr. 2 1999.) Dermed blir fangetallet påvirket av varetektstidene. Vi kan heller ikke regne med at domstolene dømmer helt mekanisk, og ville ha kommet til samme totale straffelengde i dommen uavhengig av kort eller lang tid i varetekt. Særlig i narkotikasaker (som jeg behandler i KFF) er det ikke grunn til å regne med det. Alt i alt er det derfor godt grunnlag for å bruke en side i en bok som KFF på økende varetektstider som relevant for fangetall.
Som et sidepoeng kan nevnes at mellom 1993 og 1998 sank totalantallet nyinnsettelser i norske fengsler med nesten 1000, samtidig som antallet nyinnsettelser i varetekt steg med nesten 600 (samme kilde). Varetektsinnsettelsene bidro altså til delvis oppveiing av nedgangen, som ville vært enda større om varetektstallene hadde vært konstante.
Et hjertesukk: Det er litt synd å måtte bruk tid og spalteplass på oppklaringer av denne art i forbindelse med en forfatters (Gjerstads) misvisende anførsler, som må bygge på manglende kunnskaper om systemet.
[4] En av undersøkelsene innledes med sterk kritikk av økonometrisk forskning og sosiologisk forskning basert på aggregatdata. Dette refereres også av meg.
[5] Mindre redelig er Gjerstad i behandlingen av en annen positiv anmeldelse av den engelske utgaven av KFF – av Andrew Rutherford i British Journal of Criminology i 1991. Om Andrew Rutherford skriver Gjerstad: ”Tatt i betraktning at Rutherford overhodet ikke har den minste ting å utsette på boka, synes det rimelig å nevne at det i KFF refereres til opplysninger samt et foredragsmanus fra den samme Rutherford, og at man derfor ikke kan se bort fra at anmelderen er en bekjent av Mathiesen” (s. 25). Dermed er Rutherfords anmeldelse liksom utdefinert. Jeg kan da fortelle: Rutherford var i mange år fengselsdirektør i det britiske fengselsvesen. Jeg traff ham, mens han var dette, en gang på 1970-tallet på et møte i Europarådets regi. Etter hvert ble Rutherford universitetslærer og til slutt professor ved University of Southampton. Jeg traff ham noen få ganger med lange mellomrom på faglige møter gjennom 1970- og 1980-årene. På 1990-tallet, etter at KFF kom ut på engelsk i 1990 og hans anmeldelse sto i 1991, ble kontakten noe tettere. I 1992 ble jeg invitert til London for å holde foredrag i Howard League, der Rutherford var formann; i 1996 ble jeg invitert til en konferanse Rutherford arrangerte som jeg imidlertid måtte droppe på grunn av sykdom; i 1997 ble jeg invitert til å holde en gjesteforlesning ved hans universitet, og da invitert til middag hos ham, som vanlig er ved slike tilstelninger. I 2000 ferierte jeg med min familie i London, og besøkte ham en dag i Southampton for å tilrettelegge en ny utgave av KFF på engelsk i en serie han sto for, og for å klargjøre noen spørsmål i forbindelse med et samleverk han redigerte og som jeg var bidragsyter i.
Jeg har redegjort for disse dumme detaljene her for å gi Gjerstads uttrykk ”bekjent” et innhold. Ja, jeg er en ”bekjent” av Rutherford, som man er ”bekjent” i et slikt fagmiljø, men det er en ganske grov insinuasjon mot fagmannen Rutherford å antyde at han på grunn av ”bekjentskapet” har dreiet sin anmeldelse i 1991 i en positiv retning. Det er særlig alvorlig at Gjerstad slenger dette ut, som en del av sin ”vitenskapsretoriske analyse”, om en fagmann som er kjent i en engere faglig krets i Norge, og som gjennom Gjerstads bok nærmest blir stemplet som uredelig.
Jeg føyer til at jeg satte særlig pris på Rutherfords anmeldelse da den kom i 1991 fordi han var gammel fengselsmann, med rik erfaring fra fengselslivet.
[6] Sverige er blant de land som på utredningsplanet har lagt vekt på de "nyklassisistiske" prinsippene (se nedenfor). I en interessant sammenliknende studie av domspraksis i Sverige og Norge har den svenske forskeren Eva Stenborre nylig sannsynliggjort at den nyklassisistiske strafferettsteoriens betydning ikke har vært så stor i domspraksis i Sverige som man har antatt. Stenborre finner at likhetene i begrunnelser mellom Högsta domstolen i Sverige og Høyesterett i Norge er betydelige, og at en "kombinasjonsteori" bestående av allmennprevensjon, individualprevensjon og innslag av gjengjeldelsesteori motiverer domspraksis i begge land. Se bl.a. Eva Stenborre: "Påföljdsbestämningen i Sverige och straffutmålingen i Norge. Med en studie av rättsfall från Högsta domstolen och Höyesterett om den straffteoretiska motiveringen av domarna". Paper i seminar på Institutt for offentlig rett, Oslo 2002. Men ideologisk synes nyklassisismen fortsatt å være av betydning i Sverige.
[7] Om det sistnevnte, se imidlertid Stenborre op.cit. i note 5.
[8] Gjerstad har også andre sterke motforstillinger mot min bruk av Habermas’ tanke om kommunikativ rasjonalitet. Jeg har benyttet meg av uttrykkene sannhet, relevans og oppriktighet som elementer i kommunikativ rasjonalitet. I følge Gjerstad uteglemmer jeg riktigheten, og jeg snikinnfører ”relevans”: ”Snikinnføringen av relevans derimot, oppfatter jeg som et ønske om å begrense allerede i utgangspunktet hva som skal få være med i argumentasjonen” (s. 129 i KTMF). Påstanden er grov, nesten på linje med svindelbeskyldningen. En som snikinnfører er en fusker i faget, særlig når snikinnføringen, som må forstås som en bevisst snikete handling, går på et ønske om å begrense argumentasjonen. Kan det ikke for eksempel tenkes at jeg har vært litt for påvirket av det juridiske miljøet jeg lever i når jeg, kanskje litt unøyaktig, har innført ordet ”relevans”? Hans Petter Graver, som interessant nok bruker Habermas ”innover” på eget fag for å karakterisere kommunikasjon i domstolen og rettsvitenskapen (et nokså uvanlig grep, tror jeg), sier det slik: ”Sett i en kommunikativ sammenheng kan ethvert forståelig utsagn sies å inneholde et krav til sigeren om at det som sies er sant, at det er riktig i den normative sammenheng som er relevant for de som kommuniserer, og at det er oppriktig ment” (H.P. Graver: Den juristskapte virkelighet, Oslo: Tano 1986, sitert fra stensilert forutgave s. 180). Jeg burde vel ha nevnt avviket fra Habermas, men oppriktig talt og herregud: Hvor mye kommer det ut av denne slags eksegese? Jeg synes jeg har fått noe ut av Habermas ved å bruke ham på min måte.
[9] Jfr. George Lakoff og Mark Johnson: Metaphors We Live By, The University of Chicago Press 1980, bl.a. s. 192 ff.
[10] Trykket i Aslak Syse (red.): Kan fengsel forsvares?, Pax, KROM-bok 1972; senere trykket opp i Thomas Mathiesen og Arne Heli (red.): Murer og mennesker. En KROM-bok om fengsel og kriminalpolitikk, Pax 1993.
[11] Bl.a. har rettsvitenskapens og jussens retorikk stor rettssosiologisk og rettsteoretisk interesse. Se for eksempel Roberta Kevelson: The Law as a System og Signs, Plenum Press 1988; Richard V. Ericson: "Why Law is Like News", i David Nelken (red.): Law as Communication, Dartmouth 1996; Ánde Somby: Juss som retorikk, Tano Aschehoug 1999 (samt Jan Fridtjof Bernts anmeldelse av denne i Kritisk Juss nr. 1-2 2001); Cecilie E. Schjatvet: "Fru Justitia, er du anstendig? Betydningen av retoriske virkemidler i juridisk argumentasjon", Kritisk Juss nr. 4 2000; Lisbeth Skyberg: Iscenesatt rettferdighet, hovedfagsoppgave i sosiologi, Universitetet i Oslo 2001. Se for så vidt også Thomas Mathiesen: Ideologi og motstand, Pax 1979 s. 45 flg., satt i sammenheng med retorikk i Somby 1999 s. 27.
[12] Se http://www.hf.uio.no/inl/sakprosa/ ; se også http://www.hit.uib.no/kiap/