En nylig publisert studie viser at langvarig behandling med protonpumpehemmere (PPIs), spesielt i høye doser hos pasienter over 50 år, er assosiert med forhøyet risiko for lårhalsbrudd.
Bakgrunn:
Flere eldre bruker i dag enten protonpumpehemmere (PPIs) eller H2-blokkere over lengre tid. En allerede tilstedeværende hypoklorhydri (dvs økt pH i ventrikkelen) i denne aldersgruppen vil altså intensiveres ved syresekresjons-hemming. Ettersom dette forhold kan redusere den intestinale calciumabsorpsjonen, samtidig som urinekskresjonen av calcium øker med tiltagende alder, vil nedsatt bentetthet – med frakturer som følge – teoretisk være en mulig komplikasjon. På den annen side er det kjent at omeprazole kan redusere benabsorpsjonen ved å hemme osteoklastisk H+-K+-ATP-ase, slik at slutteffekten på benstrukturen har vært ukjent.
Denne problematikken ble nylig belyst gjennom en epidemiologisk studie (1), som kan sammenfattes som følger:
Utfra et britisk-basert elektronisk reseptsystem (GPRD) på til sammen 9,4 mill pasienter definerte man dem over 50 år som ikke tidligere hadde hatt lårhalsbrudd, og som hadde brukt PPIs (n= 192’028) og/eller H2-blokkere (n=187’686) i minst 1 år. Disse ble så sammenlignet med 1,4 mill matchede pasienter som ikke brukte syrehemmere. Første (incident) fraktur ble altså registrert først etter minst ett års behandling. I analysene ble det tatt hensyn til både ko-morbiditeter og annen medikasjon underveis.
Ikke-justert innsidens av lårhalsbrudd var 4.0/1000 personår hos PPI-brukere vs 1.8/1000 personår hos de som ikke brukte syrehemmere.
Justert OR for frakturer under PPI-terapi vs ingen syrehemmere var 1.62 (95% CI, 1.41-1.89; p<0.001), og ved PPIs vs H2-blokkere 1.34 (95% CI, 1.14-1.38; p<0.001). Disse forskjellene økte over den 4 år lange observasjonstiden, og var dessuten doseavhengig, og sterkere utpreget hos menn enn hos kvinner.
Når analysen ble avgrenset til pasienter med GØRS (gastro-øsofagealt refluks-syndrom), var multivariabel OR for PPIs vs ingen syrehemmer 1.41 (95% CI, 1.02-1.94; p=0.03), og for H2-blokkere vs ingen syrehemmere 1.21 (95% CI, 0.67-2.22; p=0.46). Også ved disse sammenligningene var det signifikant dose/respons-effekt.
Råd til helsepersonell:
Det må understrekes at andre mekanismer enn (antatt) nedsatt calcium-absorpsjon kan ligge til grunn for de observerte funn. Både pernisiøs anemi og gastrektomi resulterer i utpreget hypoklorhydri og derav redusert Ca-absorpsjon, men en slik (ekstrem)situasjon kan ikke ekstrapoleres til å gjelde også for PPI-medikasjon. Studien monitorerte ikke inntaket av calcium-preparater , og vi vet derfor heller ikke hvorvidt dette var høyere blant kvinner enn blant menn; heller ikke graden av osteopeni i femur ble undersøkt. Selv om patogenesen til høyere innsidens av lårhalsfrakturer hos eldre ved lengre tids bruk av syrehemmere således ikke er definert, er funnet relevant, særlig for eldre pasienter som trenger langtidsbehandling for GØRS; her vil – ifølge denne studien – H2-blokkere være å foretrekke.
Råd til eldre pasienter:
Dersom langtidsbehandling av sure oppstøt og/eller betennelse i spiserøret er aktuelt, må
valg av preparat, behandlingens varighet samt undersøkelser før og under behandlingen bestemmes av legen.
Litteratur:
1) Yang Y-X et al. Long-term proton pump inhibitor therapy and risk of hip fracture.
JAMA 2006; 296: 2947-53.
Kontaktperson:
Even Sundal
Spes. indremedisin & gastroenterologi
Seniorrådgiver/Avd. for legemiddelbruk
Tel. 22897590 el. 90844157